Stemor/bonusmamma/drittkjærring?

[Anonym bruker]

Dere som har litt erfaring eller bare ett innspill.

Hva er det som gjør at stemor blir ansett som en drittkjærring? Er det til å unngå eller hva er greia?

 

Anonym poster: 39f16b0ca80b6b511c5d8dc7506123e7

[Anonym bruker]

Når du som mor irettesette eller hever stemmen til ditt barn er det normalt. Gjør du det samme til stebarn er du en Drittkjerring.

 

Anonym poster: 61e407b2a5849ece1186bde6c07d492c

[Anonym bruker]

Så nei, tror ikke det er til å unngå at det blir gnissninger i en nyfamilie. Glad mine barn slipper, for jeg ser hvordan stebarna sliter.

 

Anonym poster: 61e407b2a5849ece1186bde6c07d492c

[Anonym bruker]

Hva mener du med at stebarna dine sliter?

 

Anonym poster: 39f16b0ca80b6b511c5d8dc7506123e7

[Anonym bruker]

Min forlovede har ei stemor som er knall kjekk. Det oppnaadde ho med aa vere snill, involvert, gjere faren lykkelig, vere ein god inflytelse paa faren, behandle han som sin egen familie ikkje berre mannen sin familie. Men han var voksen da ho og faren blei sammen, saa han har ikkje opplevd aa bli irettesett av ho. Men det viktigaste trur eg er at det er tydelig at ho bryr seg om stesonen sin og at ho er ein god person, og at stemor og far er rette for kvarandre.

 

Anonym poster: adcf425075ebf4a78f5322e14801e7af

[Nikamo]

"Når du som mor irettesette eller hever stemmen til ditt barn er det normalt. Gjør du det samme til stebarn er du en Drittkjerring."

 

Nei. Hvis du kun gir stebarna oppmerksomhet når du irettesetter/kjefter på dem, så kvalifiserer du kanskje til tittelen. Dersom du i tillegg viser omsorg og bryr deg om dem, så har du også rett til å irettesette. Da blir du anerkjent av barna som en voksenperson av betydning i livene deres.

 

Jeg sier ikke at en stemor skal føle det samme for stebarna som for egne barn. Men stemor/stefar bør være en likestilt voksen med mor/far når det gjelder oppdragelse. Dette innebærer selvfølgelig at de også gir barna positiv oppmerksomhet.

[Anonym bruker]

Mener de sliter ned å bli dratt mellom to hjem. To forskjellige familier, forskjellige regler og rutiner. Bor her 50% og får på skole i nabobygda. Kjenner ingen her, då sitter bare å kjeder seg. Ser jo at de har det pyton. Brukte mange år på å få faren til å forstå at de ikke har det bra med 50%, og når han endelig skjønte det satte moren seg på bakbeina. Hun ville ikke ha de mer, men heller ikke mindre.

 

Anonym poster: 61e407b2a5849ece1186bde6c07d492c

[Gjest Sekretøsa]

På et eller annet tidspunkt får du beskjed om at du bare kan dø, uavhengig av om det er din eller mannens unge.

Mannen min er stefar til mitt barn, men har enda ikke blitt kalt ting hun ikke kaller meg når hun blir sint.

 

 

[Gjest Mrs. Careface]

Hmm ... Skal vi se hva som gjorde min stemor til drittkjerring ...

 

- Nekta oss å komme på besøk

- Vi skulle helst ikke vært født

- Kasta glass i veggen m.m. når vi var på besøk

- Ble drit forbanna om vi gjorde noe feil

- Nekta pappa foreldreansvar ovenfor oss

- Syk i huet generelt

 

Hun er veldig blid mot meg den dag idag nå som jeg er voksen og hun har skjønt at jeg driter fult faen i oppførselen hennes.

Søsteren min har svart henne tilbake så mange ganger at de to tåler virkelig ikke synet av hverandre og det forstår jeg godt!

[nerdybirdy]

Dersom man kommer inn i livet til et barn når det er over 4-5 år skal man, som steforelder, være meget forsiktig med å ta en oppdragende rolle.

Jeg tror at i mange tilfeller er dette voldsomme engasjementet fra disse steforeldrene som prøver så iherdig å være et foreldresubstitutt, opplever barna at stemor-far prøver å erstatte mor-far og vil dermed innta en forsvarsposisjon, og bli negativt innstilt til steforelderen.

Så når man er steforelder, må man være en voksenperson i barnets liv, men være klar over at man alltid spiller annenfiolin. Vanskelig, men slik er det om man vil unngå drittkjerring stempelet. Jeg tror også, som en annen påpeker lengre oppe at man skal unngå å gi mye negativ oppmerksomhet/kjeft. Det er jo egentlig steforelderens privilegium å slippe :-)

[Gulosten™]

Jeg fikk stemor da jeg var 4. Mamma hadde da kastet ut pappa fordi han var notorisk til å lyve om penger samtidig som han ikke tok seg av meg (bl. a. reiste han på fotballtur den helgen jeg skulle døpes og kom tilbake tidlig søndag....). Den nye damen var først sjalu på mamma, så var hun sjalu på meg fordi hun ønsket seg barn selv, og pappa fortsatte alle løgnene samtidig som hun valgte å tro alt han sa. Det endte med krangling mellom mor og min fars kone, da han sa en ting til mamma, en ting til kona si og lovte meg en 3. ting. Han lyvde akkurat som det passet han, og hun trodde på ham.

 

Etter at de ble skilt skjønte hun jo hvor feil hun hadde tatt, og at han faktisk var en liten dott (en veldig snill dott da, men bare litt vanskelig å ha med å gjøre). Da ble hun og mamma "venner" - på talefot igjen, og hun har vært kjempegrei med meg.

 

Hun prøvde aldri å oppdra meg, men hun "kjeftet" på pappa når han ikke snakket til meg

[Anonym bruker]

Det er kanskje litt spesielt men... min far har giftet seg igjen for 3 (!) gang, og jeg er i 30 årene med barn og familie selv. Jeg HATER hans nåværende kone. Hun er altoppslukende! Det er umulig å snakke med han alene mer, det passer aldri å stikke innom! Han bruker enormt mye penger på henne (hun er meget dyr i drift!) jeg har ikke fått fødselsdagsgave på flere år, og ungene får billige småting... Ser heller aldri barnebarna sine, fordi DE alltid har planer, og det passer ikke.. eldste barnet er sikker på at bestefar er dø... for han ser han aldri! Så ja, jeg synes hun er ei forbanna drittkjerring! Hans gamle familie er gjemt og glemt! Det er faktisk litt sårt og vondt, selv om man er voksen...

 

Anonym poster: 0e14df359143d6645511ffa7eac0b520

[Meg og alle gutta]

min stemor kvalifiserer ti tittelenl drittkjærring.

Hun har kjent meg siden jeg var en baby. Var naboen vår og min dagmamma da jeg var 1 år. når mamma og pappa skilte seg, kasta hun ut mannen sin og hang seg på min far som flytta inn der. Da var jeg nesten 4 år.

og helvete begynte. Hun har hata meg siden jeg var 4 og det ene og alene fordi jeg var et produkt av mamma og pappa. sjalusi...

 

Hun har vært så ugrei mot meg at pappa så seg nødt til å ta meg med på hytta annenhver helg da han hadde meg for han orka ikke se på det. Hun hadde fått jobb i butikken hans så de jobbet sammen også.

da jeg var 12 flyttet jeg til han på fulltid og da ble han nødt til å finne en leilighet å bo i for vi kunne ikke bo sammen med hun.

 

hun fortsatte å være ekkel mot meg om jeg var innom jobben eller hytta.

kan bare ikke fatte hva jeg har gjort henne. Jeg valgte bare å overse det.

 

Nå i april døde pappa brått..

og da var det ikke måte på hvor hyggelig hun skulle være.. falsk som bare det..

 

Det dukka blandt annet opp et testamente hvor det stor at hun arvet hans enkeltmannsforetak. Fant kun en kopi av testamente, fantes ingen original.

Denne kopien dukka plutselig opp i en gammel regnskapsperm på kontoret til pappa en uke etter at han var død. fødselsdatoen min var skrevet feil med to dager, det stod at jeg arvet hans leilighet og hun bedriften, men på den tiden han angivelig skulle skrevet testamentet eide han ingen leilighet da leide han.

de to vitnene som har undertegnet kan ikke huske å ha gjort det. dette var to fra regnskapskontoret.

Masse kaos.. jeg fikk lagt regnskapet på bordet og det viste seg at butikken ikke gikk så bra som det først så ut til.. hun valgte da å takke nei til arven pga mye gjeld som vi ikke visste om. (tiltross for at testamentet mest sannsynlig er falskt, tenkte jeg ikke den tanken da)

 

uansett.. hun takka nei, og da falt ansvaret over på meg og så gikk hun å sykmeldte seg. så da stod jeg der da. gravid i 6. mnd med en butikk med løpende utgifter og ingen til å jobbe i avviklingsfasen. men måtte betale hun sykepenger..

 

Fikk jobba meg gjennom det. hadde termin i august, og måtte ut av lokalet innen utgangen av august. Hun ringte meg å sa hun visste om en som kunne kjøpe alt inventaret å rydde lokalet så slapp jeg å tenke på det.

 

fikk et latterlig dårlig bud, men det var midt i fellesferien og det nærmet seg termin så jeg så ikke så mange alternativer og solgte alt for nesten ingenting mot at de ryddet lokalet.

 

Det endte med at de tok varelager og inventar de ville ha og lot søpla stå igjen som jeg og min samboer måtte stå å sjaue.

 

Noen uker senere.. da åpner denne kjeden ny butikk på samme sted. og hvem tror dere er butikksjef der og hvor tror dere varelager og inventar havna?

 

jepp.. dette var min stemor som hadde kjent meg hele livet.

 

den dager pappa døde kom han naturligvis ikke på jobb, og hun venta til klokken var 22 på kvelden før hun ringte meg å sa i fra at hun var bekymra fordi han ikke kom og ikke hadde gitt lyd fra seg. jeg dro hjem til han, og da kom hun plutselig. møtte hun utenfor. Jeg gikk inn å fant han. Hun hadde nok vært der selv tidligere den dagen å visste hva jeg hadde i vente, hun ville bare se min verden rase sammen foran sine egne øyne.

 

Et råttent menneske. Og jeg angrer så fælt for at jeg aldri har stilt opp for meg selv. for at jeg har behandlet henne med respekt for min fars skyld.

Nå som han er død, trenger jeg aldri å se eller snakke med henne igjen og hun har ikke gitt lyd fra seg siden hun sykmeldte seg i mai/juni.

 

Hun er virkelig mye av årsaken til at jeg ikke har så mye gode minner fra barndommen. Blir jo ofte sånn at man husker det vonde. Jeg føler at hinder har ødelagt så mye for meg.

[Anonym bruker]

Blir så lei av sånne debatter jeg.

Det finnes mange fæle mennesker rundt om, noen er dessverre stemødre og andre er biologiske mødre.

Noen er ikke fæl i det hele tatt, men blir stemplet som det fordi mor ikke liker at barnet har fått en stemor og andre mødre blir stemplet som fæle pga sjalusi fra stemor osv osv

 

Jeg har selv et stebarn og det har ikke vært lett i det hele tatt, mest pga mor som ikke vil at vi skal ha barnet og skal ha full kontroll til en hver tid, men også fordi jeg har trengt tid til å venne meg til situasjonen og innse at barnet skal være en del av familien vår. (Begynte ikke med samvær med det samme pga bråk fra mor, så barnet kom inn i livet vårt etter at vi hadde blitt en familie).

 

MEN, jeg sa til meg selv at dette var et uskyldig barn som fortjente å bli behandlet på lik linje som mine egne barn og det er det jeg har gjort. Nå har ting gått seg til i forhold til mine følelser og tanker og vi har det fint når barnet er her Mor er fortsatt ikke enkel å ha med å gjøre, men vi vet nå hvordan hun er og da vet vi bedre hvordan vi skal forholde oss til henne

 

Anonym poster: 08720b74d81c199ece8e7a24cb62fd2e