Er det bare jeg som frivillig ikke har venner?

[Anonym bruker]

Jeg har et par kollegaer som jeg har god kontakt med, også noe på fritiden, men vi er vel mer gode kollegaer med mye til felles enn direkte venner. Har også en barndomsvenninne som det er veldig godt å snakke med, men vi treffes nesten aldri. Mannen min har noen kamerater som har koner, og de er det hyggelig å prate med, men vi treffes aldri bare oss damene.

 

Jeg hadde flere venner og bekjente før, men følte at alt ble så overflatisk. Det var også min skyld siden jeg har vanskelig for å slippe folk ordentlig inn på meg. Føltes som en lettelse da jeg etter mange år kuttet ut alt av overflatiske bekjente.

 

Har faktisk sosiale antenner og er ganske glad i å treffe andre foreldre i barnehagen og koner av mannens kamerater osv, men vil helst ikke ha venner. Flere som er som meg?

 

Anonym poster: 6d26328dcc9562807eb477b152107c13

[Anonym bruker]

Jada, vi er flere. Beskrivelsen din passer akkurat til meg også.

 

Anonym poster: 0ee4639d30dee89d197af660951d8564

[Gjest SprøstektLøk]

Oh yes! Altså, jeg har venner (1 verdens beste venn), og et par som jeg treffer nå og då. Men jeg har kuttet ut en haug, pga det overflatiske.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg. Har også valgt selv å ikke ha venner. Eller, vi skled bare ifra hverandre siden jeg fikk barn før alle de andre og flere av dem har enda ikke fått barn. Jeg har vært travel med to tette, skolegang og jobb og har liksom fått dekket det sosiale behovet mitt via skolen og jobben og familien da såklart. Jeg er sosial, men kanskje litt sjenert i store folkemengder. Jeg synes det er greit sånn som jeg har det nå, men kjenner jeg til tider savner veninnene mine.

 

Anonym poster: 4f15af2191ba631ee38c1d105360c36e

 

Anonym poster: 4f15af2191ba631ee38c1d105360c36e