Noen som voksne har innsett at de var mobbere som barn/unge her?

[Anonym bruker]

Dette gjelder helst jenter/damer. Og jeg tenker mest på den typiske jentemobbingen som "den kuleste/peneste/flinkeste jenta i klassen" drev med: Sjefing, utfrysing, intrigemakeri, osv. Ryktespredning og hvisking og tisking bak ryggen på de som var så uheldig å bli utpekt som upopulære akkurat der og da. Den som hadde makt til å definere hva som var "in" og hva som ikke var det, eller hvem som var "innenfor" eller "utenfor".

 

Noen voksne damer her som er i stand til å innrømme/innse at de var slik selv i ungdommen og barneårene?

 

Grunnen til at jeg spør er at jeg er sterkt i tvil om selvinnsikten til slike mennesker. Tror kanskje mange av dem aldri selv innså hva de egentlig drev med, og kanskje fortsetter de slik (bare litt mer moderert) som voksne også? Jeg er rett og slett pessimistiske på deres vegne når det gjelder evnen til å noensinne få gode venner eller bli en ærlig og empatisk person. En solskinnshistorie om en forhenværende mobber som faktisk har forandret seg hadde hjulpet veldig!

 

Anonym poster: 56dd09637b3ae28427bbdd48d62df9ee

[Anonym bruker]

Jeg passer på ingen måte til beskrivelsen din, men svarer på overskriften likevel. Jeg var med på å mobbe ved et par anledninger, jeg visste godt hva jeg holdt på med mens det stod på, og følte meg helt forferdelig. Men det var viktigere for meg å være "med" for en gangs skyld, selv om den dårlige følelsen gjorde at det egentlig ikke var verdt det likevel. Jeg var en av de upopulære. Ble ikke mobbet direkte, men fikk nesten aldri være med "de som betydde noe".

 

Anonym poster: 38290925a6435181835f69795b03ffda

[Anonym bruker]

Dytt...

 

Ingen svar foreløpig, lover ikke godt for selvinnsikten det, nei.

 

Husk at man er anonyme her!

 

Anonym poster: 56dd09637b3ae28427bbdd48d62df9ee

[Anonym bruker]

Jeg har aldri mobbet, var vel en av de som ikke var så populær selv, minimalt med mobbing av meg, men hadde 1-2 gode venninner heldigvis.

 

Leser man litt på forumet her så er det jo lett å se at det er noen (heldigvis ikke mange) som enda ikke har forstått det siden de holder på på samme måten her som anonyme.

 

Enig med deg... lover dårlig for selvinnsikten til disse...

 

Anonym poster: 83c77deaca0eeac4b2d8c35998c4ad6a

[Anonym bruker]

Jeg passer på ingen måte til beskrivelsen din, men svarer på overskriften likevel. Jeg var med på å mobbe ved et par anledninger, jeg visste godt hva jeg holdt på med mens det stod på, og følte meg helt forferdelig. Men det var viktigere for meg å være "med" for en gangs skyld, selv om den dårlige følelsen gjorde at det egentlig ikke var verdt det likevel. Jeg var en av de upopulære. Ble ikke mobbet direkte, men fikk nesten aldri være med "de som betydde noe".

 

Anonym poster: 38290925a6435181835f69795b03ffda

Beklager, rakk å skrive dytten før svaret ditt kom opp. Jeg var også en av de som sto utenfor, og fordelen med det var jo at man på en måte fikk veldig god "oversikt". Jeg så godt hva de populære drev med, og hadde derfor ingen ønsker om å bli venner med dem. Det betyr ikke at jeg ikke var misunnelig og ønsket meg masse venner selv, jeg ønsket bare ikke å oppnå det på den måten de gjorde det.

 

Og jeg følte meg også tvunget til å være med på utfrysing i blant. For riktignok var jeg utenfor og upopulær, men det fantes et par jenter som hadde det verre. De ble også fysisk mobbet av enkelte gutter. Og jeg skjønte snart at det var sosialt selvmord å henge sammen med disse jentene. Det var akkurat som om mobbingen "smittet" over på meg da. Så jeg følte meg tvunget til å unngå dem og overse invitasjoner til vennskap, selv om det fikk meg til å føle meg som verdens feigeste og mest falske jente :-( Sliter med dårlig samvittighet for dette enda i dag.

 

Anonym poster: 56dd09637b3ae28427bbdd48d62df9ee

[nawi]

Vel, jeg har i voksen alder fått høre at jeg var en av de som mobbet. Jeg må, med hånden på hjertet, si at jeg ikke husker noe av det. Ja, jeg var med i den kule gjengen. Men jeg har aldri ment å være slem mot andre av den grunn. Mener og tror at jeg stort sett er grei i voksen alder også. Og nei, jeg tror ikke jeg mangler selvinnsikt. Jeg synes at det er veldig leit at hun jeg "mobbet" føler det sånn. Men jeg kan ikke huske å ha gjort noe mot henne. Jeg hadde nok med meg selv på den tiden, og så vel ikke andre enn meg selv.

[Turtelduen]

Jeg var selv et mobbeoffer. Da jeg i 5 klasse byttet skole og skjønte at jeg fikk respekt når jeg tok igjen med samme mynt endret mye seg. Jeg sa ifra. I det skjulte ble jeg da en mobber ovenfor de svake. De som var stille og rolige.

Men jeg husker og at jeg ikke ble tatt for å være mobber. For var det noen som var ekle med meg på noe vis på ungdomsskolen så forsvarte klassekameratene meg.

Det var kun en på ungdomsskolen jeg "tullet" med. Hun gikk i klassen under og var litt stakkarslig. Men likevel måtte jeg tulleringe og være ekkel, prøvde å være ekkel anonym. Jeg vet at hun ikke viste at det var meg.

 

Også var det en i gaten vår jeg mobbet. Der oppdaget de hvem jeg var, det var helst tulleringing, og snakket med mamma. Jeg jugde og torte ikke innrømme at det var meg. Etter det Mins jeg at eg stoppet.

 

Men jeg har aldri vært klassens "hotte", alla de ekle "tror de er noe" cheerleader en ser i amerikanske filmer.

Men jeg er ikke mors beste barn likevel.

Jeg kjenner jeg vemmes ved måten jeg kunne behandle disse to jentene på...

Og jeg minner mine barn på hver dag at de skal behandle andre med respekt.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

I ettertid ser jeg at jeg mobbet en skolevenninne. Der og da forstod jeg ikke at det var mobbing fordi jeg trodde mobbing kun var erting/plaging og fysisk plaging, men nå som jeg vet hva mobbing er så innser jeg jo at det var dette. Det jeg gjorde var å overse denne jenta. Jeg likte henne ikke, synes hun var barnslig og plagsom og rett og slett pinlig å være sammen med, så nå hun oppsøkte venninnen min og meg så svarte jeg med enstavelsesord og var veldig kjølig i oppførselen og viste nok tydelig at jeg ikke ønsket henne der. Jeg var aldri ufin eller frekk, så aldri noe stygt (og trodde derfor at jeg ikke gjorde noe galt), men i ettertid skjønner jeg jo at en slik oppførsel er vel så sårende. Skulle gjerne hatt det ugjort og skulle ønske noen kunne tatt mobbing opp med oss på skolen den gangen slik at jeg kanskje hadde skjønt det da og kunne sluttet med det.

[Kortslutning]

Jeg har innsett at jeg var mobber, i perioder. Vi var en jentegjeng som holdt sammen fra 5.klasse til utgangen av ungdomsskolen. Dessverre så havnet jeg ofte litt mellom jentegjengen og noen av de "upopulære" jentene. Det var noen av de "upopulære" jeg hadde god kontakt med og likte de godt. Men for å være en av de kule valgt jeg ofte å følge den populære jentegjengen.

Vi var nok ikke så alt for fæle, men har fått vite i ettertid og det var små ting vi konstant gjorde som var ille for de andre.

De var bare de andre i gjengen som var bra nok, så hvis vi havnet i gruppe med noen andre så ga vi tydelig uttrykk for det. Vi hadde vist ofte fryst ut andre som havnet på gruppe med oss. Dette var ikke bevist, men vi var kun opptatt av gjengen og ville ikke ha med andre i gjengen.

For meg handlet det kun om å være en av de kule og komme meg gjennom skoledagen uten å bli støtt ut av gjengen. Jeg ville bare bli godtatt og ikke bli mobbet selv

 

Jeg har sagt unnskyld til de jeg vet ble såret! Jeg angrer på de gangene jeg var med på mobbing! I dag har jeg bedre kontakt med noen av de "upopulære" enn de som var i gjengen min den gangen.

[Vossafår]

Jeg var beskjeden og kraftig med skikkeig døll hårsveis på ungdomskolen. Hadde et par jentevenninner, men resten gutter. Har i ettertid fått høre at jentene hadde vært litt redd meg siden jeg var så tøff og hang sammen med gutta..

 

Mens jeg på min side ikke følte meg vel sammen med de andre jentene, at jeg ikke var fin nok osv. Derfor trekte meg unna de og mot gutta..

 

Det er mange måter å se en situasjon på tydeligvis?!

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen!

 

Godt å høre at folk at også andre kan innse at ikke alt de gjorde som barn var bra. Jeg har som sagt slitt med dårlig samvittighet over at jeg overså og unngikk de to mobbeofrene som forsøkte å bli venner med meg. Etter å ha blitt utsatt for den samme grusomme mobbingen som dem i noen uker forsto jeg at dette maktet jeg ikke, og valgte heller å være ensom i stedet. Ikke sa jeg fra til noen voksne heller, feig, feig, feig... Jeg skulle gjerne ha bedt dem om unnskyldning, men har aldri møtt dem etter at skolen var over. Er redd det ikke har gått særlig bra med dem her i livet.

 

HI

 

Anonym poster: 56dd09637b3ae28427bbdd48d62df9ee

[Anonym bruker]

I ettertid ser jeg at jeg mobbet en skolevenninne. Der og da forstod jeg ikke at det var mobbing fordi jeg trodde mobbing kun var erting/plaging og fysisk plaging, men nå som jeg vet hva mobbing er så innser jeg jo at det var dette. Det jeg gjorde var å overse denne jenta. Jeg likte henne ikke, synes hun var barnslig og plagsom og rett og slett pinlig å være sammen med, så nå hun oppsøkte venninnen min og meg så svarte jeg med enstavelsesord og var veldig kjølig i oppførselen og viste nok tydelig at jeg ikke ønsket henne der. Jeg var aldri ufin eller frekk, så aldri noe stygt (og trodde derfor at jeg ikke gjorde noe galt), men i ettertid skjønner jeg jo at en slik oppførsel er vel så sårende. Skulle gjerne hatt det ugjort og skulle ønske noen kunne tatt mobbing opp med oss på skolen den gangen slik at jeg kanskje hadde skjønt det da og kunne sluttet med det.

 

Det har jeg gjort også. Kanskje i en litt verre variant, da jeg og ei venninne rottet oss sammen mot henne. Vi visste godt at ho ville leke med oss, men overså henne fullstendig... Tenkt mye på ho og åssen vi oppførte oss mot ho i ettertid..

 

Anonym poster: b006222c19188067b65fde154ac4d6a9

[Den perfekte mor, påan igjen]

huff ja... Jeg trodde oppriktig at mobbing ikke forekom på skolen min, men etter at jeg ble voksen har jeg innsett at det er helt feil, og at også jeg var med på det...

 

Det er ikke noe jeg er stolt av, men jeg kan ikke gjøre det ugjort.

[Anonym bruker]

Huff, jeg har ofte dårlig samvittighet fordi jeg og venninnen min mobbet og skremte to søte små jenter som var et par år yngre enn oss. Det var ikke den typiske jentemobbingen, det var dessuten før vi ble tenåringer, men vi skremte dem og løp etter dem og sånt. Skulle gjerne ha det ugjort, og jeg skammer meg noe helt forskrekkelig. Vi syntes de var teite, men jeg ser jo nå at ettertid at de bare helt utrolig skjønne og søte, og absolutt ikke fortjente å bli plaget av oss forfredelig ufordragelige bøllejenter.

 

 

Anonym poster: 13091dcdc9fe3d2efccdcc42752c1e7c

[Heihånåerdetjuligjen]

De som var kule og populære, var så ovenpå og overfladiske at jeg aldri var interessert i så mye som å prate med dem engang. Jeg så på dem som skikkelig patetiske.

 

Har aldri brydd meg om å tilhøre noen gjeng for å oppnå status og for å bli godtatt. De vennene jeg hang med, er mine gode venner den dag i dag. Var nok litt mer punkete i min ungdom, så skillet mellom min gjeng og de "populære", var temmelig stort :-P

Endret 12. november 2012 av Kari Mari

[Love my kidz]

Ironisk at dette temaet nesten var det første som møtte meg i dag nå når jeg logget meg på. I helgen var jeg nemlig på hjemstedet mitt og besøkte foreldrene mine. På butikken møtte jeg på en av de som mobbet meg på barneskolen. Hun har i allefall ikke denne selvinnsikten du spør etter, for hun smilte det bredeste hun kunne, klappet meg på skuldra og sa med "overbevisende" stemme hvor koselig det var å se meg igjen.

 

Fikk såå lyst til å spørre om hun syntes det for 25 år siden liksom...

 

Meeeeen.... jeg innser at jeg har fryst ut noen selv også, og ledd av andre. Dette var mer på ungdomsskolen og klassen var en helt annen, og jeg ville være en del av de mest populære. Jeg var ikke i klikken, men følte vel en tilnærmet opplevelse av å "delta".

 

Verden er ikke enkel!!

[Anonym bruker]

Hmm, mer motsatt egentlig! På ungdomsskolen var jeg en del av den "populære" gjengen, men samtidig var jeg av den veldig utadvendte typen som pratet med alt og alle. Jeg brydde meg vel egentlig fint lite om hvem som var "kule" og hvem som var "nerde". I ettertid har jeg fått høre at det var endel av de ikke-populære som oppfatter meg som en mobber, noe jeg igrunn stilte meg nokså uforstående til. Men i dag vet jeg at flere av dem har innsett at jeg igrunn ikke var noen mobber, de var bare ikke vant til å bli snakket til av noen fra den "populære" gjengen og oppfattet således all kontakt fra min side som vondt ment. De av dem som kjenner meg i dag vet jo at jeg er helt lik den dag i dag. Prater med alt og alle og bryr meg null om sosial status.

 

Så jeg ville bare si det at dette med mobbing er et forferdelig vanskelig tema og det er nok flere som meg som har blitt uberettiget beskyldt for det...

 

Anonym poster: 4d97a7a4bd52e96d59ef2064260b790f

[Anonym bruker]

Tja var vel på sett og vis med og mobbet ei i klassen. Det vil si det var ingen som til slutt ville være sammen med henne, grunnen var at ved noen anledninger kom moren hennes og kjeftet på oss fordi hun hadde vært med oss på ulike ting.

 

Ser vel nå i ettertid at moren ikke var helt god og føler nok det at myndihetene burde ha grepet inn i denne familien for jeg misstenker at hun opplevde mer mobbing på hjemmefronten enn på skolen.

 

Anonym poster: ba5c37c2cdbc8c88da98b029f7896926

[Anonym bruker]

Ja og jeg har hatt så utrolig dårlig samvittighet de senere år, når jeg har tenkt over saken. Jeg var nok ikke så ille på skolen, jeg tror jeg var verre på å mobbe folk bak deres rygg. Ikke noe pent gjort det heller, men da har jeg hvertfall ikke såret personen direkte:/ Men jeg husker før jeg beggynte på skolen, da hadde jeg ikke så mye naboer. men det bodde to jenter i nærheten. den ene var 2 år yngre enn meg og den andre var 3 år yngre. Jeg husker når vi gikk sammen alle tre, var vi fryktelig slem med hun yngste. alene gikk jeg fint sammen med de begge. jeg tror såvidt jeg kan huske at det var jeg som sto for det og=/

 

Anonym poster: fe32a657d5a117cbfb6b6cb69adbd25b

[Gjest eelis+kian ♥]

Jeg var fæl. Jeg var nok veldig flink til å rettferdiggjøre mobbingen overfor meg selv, for jeg tenkte alltid at det var "fortjent" eller at de hadde vært slemme først, og jeg bare tok igjen. Men nå ser jeg jo at jeg vae ufyselig. Kan ikke fatte at ingen sa noe!

 

Jeg har i ettertid beklaget til dem det gjelder, og vil påstå at jeg stort sett er hyggelig og grei nå. Jeg mobber ingen, i hvert fall.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Er selv en av de som var mobbeofer på skolen, og kan med "glede" meddele, at et par av de jentene som mobbet meg, har tatt kontakt med meg nå i voksen alder, og beklaget sin oppførsel i skoleårene.

Er godt de har sett hva de gjorde, men det endrer ikke så mye, det var uansett et helvete å gå gjennom, og det har merket meg for livet, bokstavelig talt.

 

Jeg er jo glad for at de ba om unskyldning, og jeg har tilgitt, men desverre endret jo ikke det fortiden.

[Mamma4livet]

Jeg var ingen ledertype på skolen, men var nok med på å fryse ut ei jente i klassen. Dette plaget meg når jeg ble eldre og noen år etter så snakket jeg med jenta om dette og beklaget at jeg ikke stilte opp for henne på ungdomsskolen.

 

Jeg tror det er slik for mange av oss. Når vi er unge er vi opptatt av oss selv og ønsker ikke å komme i konflikt med de som er ledere i gjengen. Da blir det ofte slik at man samtykker i å erte/mobbe andre. Det betyr ikke at man skal fritas ansvar for egne handlinger, men forklarer hvorfor barn og unge gjør som de gjør.

[Anonym bruker]

Jeg ble mobbet hver dag fra begynnelsen av barneskolen og frem til slutten av ungdomsskolen. Ingen som noensinne har sagt unnskyld eller beklaget på noen måte. 15 år etter er det fortsatt noen av de samme som ikke liker meg, men nå tror jeg de sliter mest med at jeg har et hus de bare kan drømme om, en fantastisk mann og en super jobb. Den lille gruppen med personer som gjorde livet mitt til et mareritt, har null utdanning, dårlige jobber og snakker stort sett stygt om alt og alle bortsett fra seg selv. Og jeg skal være frekk nok til å si at dette gir meg STOR tilfredsstillelse :-)

 

Anonym poster: 32031d791314a7cc8a8c77e02d43aadd

[ærlig talt]

Jeg ble selv mobbet i 1-2 år på barneskolen. Det var da ei jente som styrte resten av jentene i klassen (utenom ei) og alle gikk mot meg. Jeg ble mobbet åpenlyst, truet og fryst ut. Etterhvert ble det tatt opp med lærere og foreldre og alle utenom selve "sjefen" kuttet ut mobbinga. Jeg fikk da mange venninner og benyttet meg av alle mulighetene jeg fikk til å baktale den forrige "sjefen". Det skulle jeg ikke ha gjort, men jeg angrer heller ikke. Makan til drittkjerring! Hu er nå voksen og kanskje en kjempekoselig person, men jeg kommer aldri til å tilgi henne!

[Gjest Mari Y]

Ja, men jeg var heller ikke den populaereste jenta i klassen, akkurat. 

Jeg har vaert baade utsatt for det og gjort det. Og jeg tror det var nettopp pga dette at jeg tok det ut over andre. Kjempetoeft... not. Fy faen jeg er virkelig flau over meg selv av og til.