Trenger skilsmisse"råd"........

[Anonym bruker]

Mannen og jeg har vært sammen i mange, mange år, og har 3 herlige barn sammen.

Derfor har jeg også brukt langt tid på å bestemme meg, for jeg synes det er både trist og forferdelig synd at det går denne veien.........

Vil si litt om grunnen først, siden det også er årsaken til at jeg trenger litt råd og erfaringer.

Mannen min er veldig egoistisk, han setter sine interesser og lyster foran alt annet. Han er også veldig bråsint og humørsyk. Vi vet aldri hvilket humør han er i når dagen starter, og er det bra kan det snu av en liten bagatell. Da banner og kjefter han både på barna og på meg. Så angrer han, og kan være "superblid" ei stund, før det braker løst igjen.

Han var jo selvfølgelig egoistisk før vi fikk barn også, men jeg tenkte aldri over det da siden jeg jo også gjorde mine ting. Jeg hadde jo aldri fått 3 barn med den mannen jeg beskriver her.......!

Det har blitt verre og verre de siste årene.

Gradvis har dette ført til at det er jeg som har tatt ansvar for så og si ALT i vår familie: legge barn, stå opp med barn, fritids- og helgeaktiviteter, bursdager, klær, klesvask, husvask, lekser og annen oppfølging. Jeg kan ikke planlegge noe hvis jeg ikke kan klare å gjennomføre det alene, siden han bare innimellom holder det han har lovet.

Har liksom tatt på meg mer og mer av ansvaret for disse tingene fordi da har det gått minst ut over barna.

I tillegg har jeg full jobb. Jeg har høyskoleutdanning og god jobb, og føler jeg har stor arbeidskapasitet, men nå går det på helsa løs for meg.

Mannen er for tida uten jobb, og sover halve dagen. Alt foregår i hans tempo, og han lever på en måte utenfor oss andre.

Noen varme følelser er det lenge siden jeg har hatt, og det er så lenge siden vi hadde sex at jeg ikke husker det engang...........

Jeg har siste året gått fra å være fortvila over situasjonen til å bli ganske desperat. Nå orker jeg ikke mer!

Vet at skilsmisse ikke blir lett med denne mannen... Har tatt det opp og sagt at jeg vurderer det, og da sier han at jeg bare kan glemme det.

Han har ikke så stor familie, og heller ikke noen nære kamerater, så han er nok ganske avhengig av oss selv om man ikke skulle tro det.....

Jeg mistenker egentlig at det er noe "galt" med han - psyken altså - og er litt redd for hva jeg "slipper løs" om jeg gjør alvor av dette.....

Jeg er jo klar over at jobben ikke blir mindre om jeg blir alene, men som sagt har jeg gjort det alene lenge allerede. Men uten den psykiske belastningen i tillegg skal jeg klare det - uten tvil!

Barna har heller ikke godt av å vokse opp slik som vi har det nå!!!

 

Så over til det jeg trenger råd til.....:

- Hva er det første jeg gjør når jeg skal søke skilsmisse, dvs hvem kontakter jeg?

- Må han være enig, eller kan jeg tvinge gjennom en skilsmisse uansett?

- Jeg ønsker hovedomsorgen, og det tror jeg nok at jeg får også. Men hva hvis han krever delt? Om han gjør det er det hovedsaklig for at jeg IKKE skal få hele, og for å slippe å betale - det har jeg fra hans egen munn.... ingen andre vitner da........

- HAR han en reell sjanse til å ødelegge for meg, økonomisk eller på andre måter? Det er jo ikke bare-bare å forsørge 3 barn heller.

- Hva hvis han gjør alvor av å "gjøre det vanskelig for meg"? Jeg har ikke råd til advokat........... er det mulig å få dekket eventuelt slike utgifter..??

 

Dette ble langt og litt rotete, men jeg håper noen tar seg tid til å lese og råde meg litt!!!!

Takk for svar!!!

 

 

Anonym poster: fa4e5c5ec40b33a16158e46c1a476fc5

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke så mye om lover og regler rundt dette. Men det jeg tenker er at du bør ta kontakt med familievernkontoret før du setter i gang prosessen, bestill også en legetime slik at legen din vet om hva som skjer i tilfelle du trenger hjelp. Da har du støttespillere og du trenger ikke forklare "alt" når du først står oppi det. På familievernkontoret vil du sikkert også få råd om hvordan du skal gå frem, hvem du må kontakte osv. Uansett må dere gjennom familievernkontoret for obligatorisk mekling, derfor greit å begynne der.

 

Tenk gjennom hva som evt må skje ift om det er du eller han som skal flytte, evt begge to og skaffe dere noe nytt hver for dere. Siden det er du som har gjort det aller meste ift barna så er det lurt å skrive ned en slags oversikt over hvordan "arbeidsfordelingen" har vært i hjemmet. Er det f.eks. andre som kan bekrefte at det er du som har hatt hovedansvaret for barna og at mannen har vært lite engasjert med dem? Jo mer du har å vise til på dette området jo lettere er det å få hovedomsorgen for barna.

 

Han kan ikke nekte deg skillsmisse, den får du når dere har vært separert lenge nok. Pass derfor på å få registrert (i Folkeregisteret?) at du bor alene med det samme det gjelder, ikke utsett det.

 

Allier deg med gode venninner og/eller familie slik at de vet hva som skjer. Er du bekymret for hvordan han skal reagere (siden du lurer på om han har en diagnose) så er dette ekstra viktig.

 

Det er sikkert muligheter for advokat om du trenger det, evt fri rettshjelp om du kvalifiserer for det, men det finnes også andre muligheter. Hvis dere sitter på hus og han setter seg på bakbeina ift fordeling av både barn og verdier så vil det være til stor hjelp for deg å ha en advokat. Det ordner seg.

 

Masse lykke til i prosessen som ligger foran deg! Ut fra beskrivelsen din av forholdet så virker det som om skillsmisse er det riktige å gjøre. Lykke til!

 

Anonym poster: 0f0f14a7eb34c9a3c8b2712194b79981

[Anonym bruker]

Jeg har ikke så mange råd å komme med selv, men vet at det er mange kunnskapsrike damer her inne som kan gi deg gode tips. Vil derfor bare bumpe tråden for deg og samtidig gi deg en god *klem*

 

PS: jeg vet hvertfall at du må ta vare på alle truende sms, mail osv om mannen din skulle finne på å sende deg dette. Slike ting teller MYE dersom han skulle finne på å kreve delt omsorg for barna.

 

Anonym poster: 44231a96ab5f1f60ad1aede5be34b1b9

[Anonym bruker]

- Hva er det første jeg gjør når jeg skal søke skilsmisse, dvs hvem kontakter jeg?

 

Det første du må gjøre er å bestille time til mekling hos familievernkontoret. Meklingsattesten må legges ved separasjonspapirene.

 

- Må han være enig, eller kan jeg tvinge gjennom en skilsmisse uansett?

 

Nei, han må ikke være enig

 

- Jeg ønsker hovedomsorgen, og det tror jeg nok at jeg får også. Men hva hvis han krever delt? Om han gjør det er det hovedsaklig for at jeg IKKE skal få hele, og for å slippe å betale - det har jeg fra hans egen munn.... ingen andre vitner da........

 

Det er ingen domstoler som dømmer 50/50 i tilfeller der en av partene ikke er enige, bortsett fra i saker der man allerede har en 50/50-ordning og kan idømme "satus quo"

 

- HAR han en reell sjanse til å ødelegge for meg, økonomisk eller på andre måter? Det er jo ikke bare-bare å forsørge 3 barn heller.

 

Han kan unnlate å betale barnebidrag. NAV bruker ofte lang tid på å kreve det inn.

Har han lav inntekt så blir nok ikke bidraget så veldig høyt uansett.

Han kan unnlate å ha samvær uten at det får noen konsekvenser for ham.

 

- Hva hvis han gjør alvor av å "gjøre det vanskelig for meg"? Jeg har ikke råd til advokat........... er det mulig å få dekket eventuelt slike utgifter..??

 

Fri rettshjelp

 

 

 

Anonym poster: c8201ebd8c84ba150d7beadfdf0bf5f4

[Anonym bruker]

Dytt

 

Anonym poster: 759ae89cbfb882fca872820411113fb0

[Anonym bruker]

HI her!

Tusen takk for at dere har tatt dere tid til å gi meg seriøse og gode råd!

Jeg har lest litt på nettet ang skilsmisse, men jungelen er så stor der at det var deilig med konkrete svar på ting! Kan brukes til mye, dette forumet:-)

Da tenker jeg at jeg får begynne med å ringe fam.vernkontoret på mandag og avtale en time....

Regner med at jeg kan ha en time der alene først? Kjenner det er mye jeg skulle ha snakka om uten at han er der.

Eller er det å gå bak ryggen hans og setter det meg i et dårlig lys?

Jeg kjenner at jeg gruer meg, er vel derfor jeg har utsatt det også. Hverdagen er såpass fullstappa av gjøremål at jeg ikke har sett for meg hvordan jeg skal makte denne prosessen i tillegg.... Men når man når punktet jeg er på nå, så er det verre å bli værende der man er! Så får jeg ta det som kommer!

Har verdens beste familie og masse venninner som bryr seg om barna og meg, og som kommer til å støtte meg. Mange av dem har vel ment at jeg burde gått for lenge siden...............

Lurt å skrive opp ansvarsfordeling og oppfølging hjemme, og både naboer, venner, skole og bhg kan garantert fortelle en hel del om hans manglende deltagelse og lunefulle humør hvis de blir spurt.

Har ikke tenkt på alt dette, jeg, oppe i alt kaoset i hodet mitt....

Det føles litt tryggere når jeg tenker på det!

Man vet hva man har (hvor ille det enn er), men ikke hva man får, og det plager meg at de tre herligste i verden må gå gjennom dette.

Samtidig er jeg ikke i tvil om at de får det best av å være mest hos meg, så da får det stå til!

Vet noen forresten hva som kvalifiserer til fri rettshjelp i tilfelle det skulle bli et spm...??

Og hvilke økonomiske rettigheter har man i tillegg til bidrag? Hvis dette ikke blir så stort trenger man vel mer for å få det til å gå rundt?

Har hus, og håper/regner med jeg overtar det siden barna går i bhg og på skole i nærheten.

Tusen takk igjen, det betyr SÅ mye for meg!!!

Flere må gjerne svare!!!!!!!!

 

 

Anonym poster: 9ee107b0a747e57dbf68e78f8bc74219

[Anonym bruker]

Mannen og jeg har vært sammen i mange, mange år, og har 3 herlige barn sammen.

Derfor har jeg også brukt langt tid på å bestemme meg, for jeg synes det er både trist og forferdelig synd at det går denne veien.........

Vil si litt om grunnen først, siden det også er årsaken til at jeg trenger litt råd og erfaringer.

Mannen min er veldig egoistisk, han setter sine interesser og lyster foran alt annet. Han er også veldig bråsint og humørsyk. Vi vet aldri hvilket humør han er i når dagen starter, og er det bra kan det snu av en liten bagatell. Da banner og kjefter han både på barna og på meg. Så angrer han, og kan være "superblid" ei stund, før det braker løst igjen.

Han var jo selvfølgelig egoistisk før vi fikk barn også, men jeg tenkte aldri over det da siden jeg jo også gjorde mine ting. Jeg hadde jo aldri fått 3 barn med den mannen jeg beskriver her.......!

Det har blitt verre og verre de siste årene.

Gradvis har dette ført til at det er jeg som har tatt ansvar for så og si ALT i vår familie: legge barn, stå opp med barn, fritids- og helgeaktiviteter, bursdager, klær, klesvask, husvask, lekser og annen oppfølging. Jeg kan ikke planlegge noe hvis jeg ikke kan klare å gjennomføre det alene, siden han bare innimellom holder det han har lovet.

Har liksom tatt på meg mer og mer av ansvaret for disse tingene fordi da har det gått minst ut over barna.

I tillegg har jeg full jobb. Jeg har høyskoleutdanning og god jobb, og føler jeg har stor arbeidskapasitet, men nå går det på helsa løs for meg.

Mannen er for tida uten jobb, og sover halve dagen. Alt foregår i hans tempo, og han lever på en måte utenfor oss andre.

Noen varme følelser er det lenge siden jeg har hatt, og det er så lenge siden vi hadde sex at jeg ikke husker det engang...........

Jeg har siste året gått fra å være fortvila over situasjonen til å bli ganske desperat. Nå orker jeg ikke mer!

Vet at skilsmisse ikke blir lett med denne mannen... Har tatt det opp og sagt at jeg vurderer det, og da sier han at jeg bare kan glemme det.

Han har ikke så stor familie, og heller ikke noen nære kamerater, så han er nok ganske avhengig av oss selv om man ikke skulle tro det.....

Jeg mistenker egentlig at det er noe "galt" med han - psyken altså - og er litt redd for hva jeg "slipper løs" om jeg gjør alvor av dette.....

Jeg er jo klar over at jobben ikke blir mindre om jeg blir alene, men som sagt har jeg gjort det alene lenge allerede. Men uten den psykiske belastningen i tillegg skal jeg klare det - uten tvil!

Barna har heller ikke godt av å vokse opp slik som vi har det nå!!!

 

Så over til det jeg trenger råd til.....:

- Hva er det første jeg gjør når jeg skal søke skilsmisse, dvs hvem kontakter jeg?

- Må han være enig, eller kan jeg tvinge gjennom en skilsmisse uansett?

- Jeg ønsker hovedomsorgen, og det tror jeg nok at jeg får også. Men hva hvis han krever delt? Om han gjør det er det hovedsaklig for at jeg IKKE skal få hele, og for å slippe å betale - det har jeg fra hans egen munn.... ingen andre vitner da........

- HAR han en reell sjanse til å ødelegge for meg, økonomisk eller på andre måter? Det er jo ikke bare-bare å forsørge 3 barn heller.

- Hva hvis han gjør alvor av å "gjøre det vanskelig for meg"? Jeg har ikke råd til advokat........... er det mulig å få dekket eventuelt slike utgifter..??

 

Dette ble langt og litt rotete, men jeg håper noen tar seg tid til å lese og råde meg litt!!!!

Takk for svar!!!

 

 

Anonym poster: fa4e5c5ec40b33a16158e46c1a476fc5

 

Jeg kan ikke så mye om det juridiske i forhold til skilsmisser, men i forholdt til omsorgen er status-quo-prinsippet (minst mulig endring) ganske tungtveiende. Dersom det ikke finnes soleklare årsaker til at et annet alternativ er bedre, er det den som har tatt seg av omsorgen under samlivet, som har fortrinnsrett på hovedomsorgen. Man idømmer svært sjeldent delt omsorg siden dette krever samarbeidsevner, og en rettssak i seg selv vitner mot at det foreligger. (Et lite tips av egen erfaring: Ønsket er sjelden langvarig hvis du bare sier deg enig med en gang. Si han kan få hele omsorgen, så ombestemmer han seg nok ganske snart.)

 

Hvilke økonomiske rettigheter du har som aleneforsørger avhenger litt av barnas alder og inntektssituasjonen din. Hvis du kan si litt mer om det, kan jeg gi deg et mer spesifikt svar.

 

Jeg kan ikke helt se hvordan han skulle ødelegge for deg økonomisk. Er du skilt, har han ingenting med din økonomi å gjøre. Det må i så fall være å unnlate å betale bidrag, men det er ikke lett å få til. Til og med de som unnlater å ta seg arbeide må betale bidrag. Man må nemlig oppgi en svært god grunn til nav for å slippe å forsørge barn, ellers skjønnsfastsetter nav inntekten hans, og så må han betale bidrag utfra det.

 

Hvis han vil skaffe seg advokat til å skrive brev til deg for seg, så la ham bare gjøre det. Det er han som må betale advokaten. Du verken trenger eller bør skaffe deg advokat for det om, faktisk bør du unnlate å kontakte advokat før det foreligger rettssak. Du trenger ikke advokat til å lese brev fra hans advokat, og du plikter faktisk ikke å forholde deg til denne heller. Dette med advokat er bare et klassisk utpsykingsknep, ikke ta notis av det.

 

Anonym poster: 20276148a33f68ed5138a8c3d00df076