Mine, dine, våre barn-spørsmål

[Studine mevik]

For meg virker det ofte som om folk tviholder på partneren sin når de er i en situasjon med mine, dine, våre barn. Og derfor lurer jeg litt på noen ting: Får dere barn kort tid etter dere møter den nye partneren? Hvem prioriterer dere høyest, Barna eller partneren.

 

Jeg har få meninger om dette og bare lurer for å forstå litt bedre. Har venner i slike situasjoner og føler at de bruker mye tid på å irritere seg over sin eks, mannens eks og kanksje også andre rundt

[eaglebeagle]

Folk med "mine-dine-våre" er vel like forskjellige som andre folk vi jeg tro?

 

Jeg er tilhører gruppen, og kan jo bare svare på egne vegne. Her i huset er alle like viktige. Om det kommer til "vanskelige følelser" har barna forrang, da de aldri har bedt om å komme i denne situasjonen. Dvs at vi voksne heller får spise noen kameler :-)

 

Vi fikk ikke barn med med en gang, det var heller ikke på planen når vi ble sammen, da vi er godt voksne. Gikk et par år før vi fikk første felles barn, og nå nettopp fikk vi nummer to sammen - 7 år etter vi møttes. Tilsammen har vi nå fem barn, der alle teller 100 %.

[Anonym bruker]

Vet ikke om jeg helt skjønte sp.målet ditt, hehe..

Tviholder man på partneren fordi man selv og partneren har barn fra før?

 

Kan prøve å svare på det jeg tror blir riktig da

 

Jeg hadde kjent han som nå er mannen min en stund før vi ble sammen, men ble da fort gravid (ikke planlagt).

Har ikke holdt sammen pga barnet vårt, men fordi vi vil være sammen

Han har vært en super stefar for barnet jeg har fra før og det barnet har ikke sin biologiske far i live, så ingen drama fra den kanten hvertfall.

 

Mannen min har ett barn fra før etter en one night stand og det barnet er da midt i mellom mitt og vårt barn i alder.

Vi har brukt mye tid på å irritere oss over mor til barnet da hun ikke har villet at vi skal ha barnet på samvær og det har skapt litt krangling også mellom meg og mannen (fordi vi blir sliten og frustrert osv), men det har begynt å gå seg til.

Hender at hun prøver å tulle til, men nå vet vi hvordan hun er, så da takler vi det lettere.

 

Og, jeg setter selvfølgelig barna høyest.

Men på generelt grunnlag skal det funke bra for alle, på lik linje.

 

Jeg er ikke redd for å bli alene pga ungene, kanskje mye fordi jeg kun vil ha en mann å forholde meg til i forhold til samvær, men jeg håper jo at vi fortsetter å være gift fordi jeg har masse følelser for ham

 

Må legge til nok en gang at jeg ikke helt skjønte hva du ville med dette innlegget, det er da vel ingen som har fasit på sånne ting.. verken i forhold til hvor fort man får barn, hvor mye eller lite man irriterer seg over mor/far til stebarnet eller hvor lenge man holder sammen. Har dette noe innvirkning på hvor lenge man er sammen, så vil vel heller det være fordi man har "lært av feil" fra før og jobber mer for at familien skal fungere.

 

Anonym poster: 711d8046dcb5e1b2333996458a1378da

 

Anonym poster: 711d8046dcb5e1b2333996458a1378da

[Anonym bruker]

Er enig med damen over her om at vi med mine, dine og våre er like forskjellige som alle andre folk.

 

Min mann er enig med hun over her, om at barna alltid skal ha forrang (da mener han helst sine særkullsbarn), jeg derimot er nok en av desse som "tviholder på" mannen min.

 

Jeg er av den oppfatning at oss to er de viktigeste i vår familie, om det ikke er et sterkt og godt "oss" så har vi ikke noe familie lengre. Og hvor bra er det for barna?

 

Alt er så vanskelig for hans barn, det er så ye ekstra hensyn som taes hele veien, de har så mye mer presserende behov enn de andre barna.

 

Jeg derimot mener at det er en selvfølge at vi tar oss godt av barna våre, og gjør vi ikke det så er jo det opphørsgrunn av forholdet i seg selv.

Siden han har dette ensporede og snevere fokuset, så går det på bekostning av de øvrige barna og på bekostning av oss.

Jeg kunne nok levd med det om det bare var på bekostning av oss, men det er også på bekostning av mine barn.

Jeg sier ikke at det har gått så langt at han har neglisjert barna så til de grader at det er skilsmissegrunn. Men det har gått så langt at jeg har gitt beskjed om at om han ikke tar seg sammen så kan han ende opp med å ha brutt opp vår familie.

 

Vi var forresten sammen i tre år før vi fikk barn sammen.

 

Anonym poster: 1ea683cc64656c69844c750fdf27183f