Kommer til å være singel for alltid

[Anonym bruker]

Jeg har nå vært singel i over 4 år, de to første årene etter bruddet hadde jeg nok med å komme gjennom hverdagen med 2 tette (minste var bare noen mnd da bruddet var endelig). Så dukket sakte menn sikkert behovet for noen å dele livet med opp igjen.

Jeg har datet noe i de to siste årene, prøvd nett dating siden jeg rett og slett ikke har mulighet til å møte nye på andre måter og det funker overhode ikke for meg.

Ikke så rart egentlig

Jeg er ikke spesielt pen og blir enda mindre pen på bilder, Overvektig selv om jeg ikke er kjempestor (ja prøver å jobbe med det), alene med to barn (bf er ikke i bildet og jeg har ikke nettverk av familie eller venner til hjelp) hvor av ene har en krevende diagnose og så har min egen helse rast nedover i full fart uten at jeg (leger og spesialister) finner ut hva, hvorfor og hvordan man kan stoppe det opp eller hindre det.

 

Jeg har med andre ord svært lite å tilby et annet menneske når det gjelder å skulle være i et forhold, kjærlighet og omtanke ja men et liv med meg ville legge mange hindringer og til dels litt ekstra jobb på den mannen som skulle velge meg.

Samtidig ville jeg aldri akseptere å være i et dårlig forhold eller i forhold med noen som ikke behandlet barna mine bra.

Jeg har nok mange krav i forhold til hvordan en mann skal være om han slipper til i vårt liv. (og da snakker jeg ikke om utseende eller penger selvsagt men personlighet og væremåte)

 

Jeg har på mange måter innsett at jeg nok kommer til å være resten av livet alene, men det er til tider en ganske tung tanke. Jeg savner alle de gode tingene med å være to, jeg savner å ha noen å dele tanker og opplevelser med, en annen voksen person ved middagsbordet og noen å krype inntil i sofaen eller senga på kvelden. Sånne småting.

Og jeg savner sex, jeg er ikke en person som klarer å ha sex uten følelser og tilknytningen (dessverre når livet mitt er som det er)

 

Samtidig må jeg si det hjelper å lese her inne til tider når savnet er for stort for jeg sitter der og tenker det er ensomt alene her men jaggu tar jeg det over å leve med en slik mann...........

 

Nei livet er litt kjipt

Kropp/helse som svikter og bare blir verre

Ingen jobb eller utsikt til å komme meg ut i jobb igjen men man må jo bare håpe

Ingen venner (god del bekjente men nei ingen venner)

Ingen kjæreste eller noen utsikt til å få en ny en

Ingen familie/slekt som er i livet vårt stort (vi har slektninger vi bare har minimalt kontakt uten at det er noe store grunner til det)

 

Blah det var jaggu ikke dette livet jeg så for meg når jeg var yngre.

Men så sitter man her da midt i 30 åra

Ok ferdig å klage for idag, får heller gå å henge opp klesvask og glemme alt annet så er det natta og så blir man vekket av to ikke lengre så små og har ikke tid til å tenke på sånt man ikke kan gjøre noe med allikevel.

 

 

 

Anonym poster: 57e278bf3a816304e9c774fe74599bd9

[Februargullet2013]

Slutt og klag og gjør noe med det Trodde det selv, var singel i 7 år, brått dukket drømmemannen opp og vi er nå samboer og venter vår første sønn sammen i Februar ikke gi opp:)

[Anonym bruker]

Syntes det er litt trist at du skulle komme med at jeg syter og klager den ene gangen jeg til "noen" forteller noe som jeg sliter med.

 

Kjempeflott for deg at du etter 7 år fant en mann og er lykkelig med han og venter barn. Jeg er glad for deg men ser ikke helt det at du har funnet noen skal ha noe å si for meg. At du eller hvem som helst andre finner seg kjæreste enten det er etter en eller flere dager,uker,måneder eller år har jo ingenting med meg og mitt å gjøre.

 

Er det slik at man ikke skal kunne si noe til noen om det ikke er om hvor flott og fint man har det?

Skal man ikke kunne inrømme at man har det til tider vanskelig.

Ja erlig talt er det vel det jeg stort sett lever etter, for jeg har ingen jeg kunne finne på å få klaget til om noe, men ei heller snakke stort med om det flotte, fine elelr posetive. Derfor ensomheten som var litt for stor i går.

 

Men beklager jeg skal ikke klage mer, og du ja jeg har prøvd å gjøre noe med ting men nå har jeg knapt energi til å klare å være der de timene barna er våkene og jeg prøver å ungå å tenke på framtiden da jeg ikke vet om jeg fysiskt vil klare å ta meg av mitt ene barn i hele tatt eller om jeg engang vil kunne rekke til for mitt friske barn.

Jeg er i en livsitvasjon som er låst desverre og jeg vet ikke om det noen gang blir andeledes men jeg kjemper hver dag for å komme gjennom dagen og for å gjøre livet så posetivt som mulig for barna.

 

Og ja det er sikkert masse skrivefeil men jeg orker ikke å bry meg om det akkurat nå.

Jeg føler meg i stor grad som en utrolig udugelig person som ikke får til noe som helst lenger så om noen vil hive seg frampå og fortelle at jeg ikke kan skrive rent og riktig så får de bare gjøre det.

 

 

Anonym poster: 57e278bf3a816304e9c774fe74599bd9

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Jeg tror at de aller fleste har noe godt å tilby andre og noe godt å tilføre i andre sine liv. Har du venninner? Om du har det så kan kanskje de fortelle deg hvor mye du har å by på og hvor mye du tilfører dem.

 

Det er ikke alltid så lett å se hvor mye man er "verd" og mange tror at når man er lite verd i egne øyne så er man også lite verd i andre sine øyne, men hva om man tar feil? Hva om alle de små tinge som du ikke legger merke til eller selv ser er verdifulle ting i andre sine øyne?

 

Du høres reflektert ut, som en god mamma, en omsorgsperson, du legger ting frem på en god måte, du hisser deg ikke opp osv. Du har mange gode ting og helt sikkert enda flere. Ser du? Du ER verdifull!

Det du trenger er kanskje noen som kan løfte deg opp. Ikke primært for å finne deg en mann, men for å finne tilbake til deg selv. Til der du trives og til der du føler at du hører hjemme.

[Anonym bruker]

Synes første som svarte deg var ganske ufin. Det hjelper ikke med krass kritikk fra noen lykkelige mennesker, når en selv sliter! Da kommer man bare enda lenger ned i søla.

 

Jeg har troen på kjærligheten (ja, jeg er nyforelsket og überlykkelig i disse dager) og tror at når DEN mannen kommer, så kommer han. Og da er han verdt ventingen!

Kan ikke si jeg har vært singel så altfor lenge selv, det er vel ca 8 måneder siden mitt brudd (men forholdet hadde vært dødt i mange år) og jeg har datet en god del på den korte tiden. Men ikke var god nok. Så kom HAN. Og han er god nok. Ikke blitt så seriøst at ungene våre er involvert, men så langt ser det veldig bra ut. Og alle de datene jeg har hatt som ikke var noe, er bare dråper i havet nå som HAN kom

 

Så jeg har troen. HAN (ikke min, finn din egen;) dukker opp til deg og når du aller minst venter det. Og da er han verdt ventingen!

 

Klem =)

 

Anonym poster: e1debecfadd976afc9382c927e86e860

[Anonym bruker]

Nei jeg har ikke venninner, jeg hadde mange trodde jeg, jeg hadde en familie jeg kunne lene meg på om det ble behov trodde jeg.

Jeg har alltid vært der for andre, alltid stilt opp, alltid vært den som tok seg tid til å lytte og prøve å forstå, prøve å hjelpe.

Og jeg trodde vel i at om behovet var andre veien en gang ville jeg få tilbake for det jeg ga.

Men når jeg satt der alene med to små barn, midt i et brudd, tett etter et brudd så var det ingen som var der å lurte på om det gikk bra, om jeg trengte noe eller om så bare holdt med meg selskap en halvtime her eller der enten på telefonen eller besøk.

Når jeg følte jeg holdt på å gå under av søvnmangel midt oppi det hele og ba om hjelp var alle bare for opptatt til å kunne stille opp på noen som helst måte. Det var glemt at jeg i alle år har stilt opp å hjulpet til med barnepass, husvask, kakebaking også videre opp gjennom åra. Og det var da ikke deres feil at jeg hadde "valgt å bli alenemor.

Jeg spurte vel en eller to ganger noen personer og så innså jeg at jeg ikke hadde vært noe annet en noen de kunne utnytte.

Så ble jeg syk(ere), så ble det oppdaget at ene barnet har en diagnose.

 

Nei jeg tror ikke en mann kommer inn i livet mitt igjen, ikke om ting skulle klare å komme seg i motsatt retning, desverre blir ikke ting lettere de blir vanskligere selv om jeg prøver og kjemper.

Jeg ville ikke valgt en mann med det livet jeg har, ei heller tror jeg noen vitende om hva de går inn i vill velge meg og jeg har full forståelse for det og nei jeg kunne aldri latet som jeg var noen andre en jeg er for å "fange noen", jeg går ikke rundt å snakker om det som sliter men jeg juger heller ikke.

 

Jeg ønsker ikke at noen skal ha det livet jeg har og jeg er glad for at andre finner lykken og trist for de som ikke gjør det.

 

Jeg har da bekjente det er det de som tidligere ble sett på som venner , og det er så lang jeg klarer å komme med nye mennesker fordi jeg er låst til huset mye, fordi det ikke bare er å skaffe barnevakt og fordi jeg ikke vet om jeg er i form til å være med på ting om jeg skulle klare å skaffe barnevakt.

 

Dette ble sikkert veldig rotete men det er vel fordi det er ganske rotete oppi hodet mitt akkurat nå

 

Anonym poster: 57e278bf3a816304e9c774fe74599bd9

[mamma-]

Kjenner meg igjen.Er syk selv .Og det ser ikke ut som jeg kommer meg i noen jobb.Ingen nære venner å finne på ting med.Hva har jeg å tilby tenker jeg da.Er mye hjemme ikke så lett å treffe noen da.Hvis jeg er alene resten av tiden så er vel det meninga da,tenker ikke så mye over det.Har nesten nok med meg selv å barnet.deilig å ikke ha noen å irritere seg over:)Syns det er mer trist å ikke ha gode venner å finne på ting med.

[Anonym bruker]

Jeg kan vel med en gang si at det ikke er rart du har sviktende helse... Du er utsatt for mye stress og bekymringer, og kroppen din tåler bare slik stress en viss periode før den begynner å si ifra. Og det er det få leger som klarer å stille noe diagnose på.

Jeg tror dette kan være grunnen til mye av dine helseplager.

 

Jeg tror også at du må prøve å leve enklere hvis det er mulig. Kutt ut alt som er unødvendig en periode, og se om det hjelper.

Mulig du allerede gjør dette, men mine råd er:

Hold fokus på å spise bare sunt og drikk MYE vann, mer enn du egentlig orker. Ta b- vitamin (alle typer).

Legg deg tidlig, og prøv å stå opp en halvtime før barna våkner så du får litt tid for deg selv og samlet deg før dagen starter.

da kan du også ha frokosten på bordet når de våkner.

Ha alt klart kvelden i forveien (matpakker, klær etc).

Er barna i barnehage? Gjør i såfall alt av husarbeid og ærend mens de er ute av huset, og gå gjerne en tur, eller tren.

Ikke slå på TV.... La pcn hvile. Ikke sett deg ned i sofaen eller legg deg.

Prøv å gjøre hjemmet deres så praktisk og "rent" som mulig. Med det mener jeg at alt som ikke brukes, kastes eller kvitt deg med det på annet vis. kast f.eks. sokker du har bare en av, eller leker som er ødelagt.

Sorter klær og ting slik at alt har en fast plass.

Skrell bort alle unødige tidstyver en stund, og la hobbier ligge.

 

Barna dine er i en alder ennå hvor de trenger hjelp til mye, men det går så fort til de blir mindre krevende (nå vet jo ikke jeg hva slags diagnose den ene har, men håper han klarer seg litt selv?)

 

 

Jeg hadde det litt som deg en periode, og disse rådene hjalp meg virkelig. "Fant igjen" livet mitt, på en måte. Men det er beinhard den første uka. Så blir det lettere, og for meg var det som en tung sky som letta.

I dag har jeg en utrolig bra mann (han syns nok jeg var "trygg" og rolig da han møtte meg. Og jeg utstrålte nok at jeg ikke hadde noe BEHOV for noen i livet mitt. Og det er faktisk ganske tiltrekkende :-))

Jeg bor i et hus (jeg trodde aldri jeg kom til å eie min egen bolig), og har det veldig bra.

 

Så tror jeg kanskje du må jobbe litt med innstillingen din etterhvert. Det er også lettere hvis alt rundt deg blir lettere! :-)

Som de sier: Alt blir bra til slutt. Er det ikke bra, er det ikke slutten :-)

 

Du har bare levd halve livet, kanskje mindre. Og livet kan snu i morgen, for vi ser ikke hva som venter rundt neste sving.

Lykke til framover - du har et stort potensiale som du ikke bruker nå. Det er jeg overbevist om!! :-)

 

Anonym poster: 2b97c0dfafabb233c5de70cd5dfff9dc

[Anonym bruker]

Jeg kan vel med en gang si at det ikke er rart du har sviktende helse... Du er utsatt for mye stress og bekymringer, og kroppen din tåler bare slik stress en viss periode før den begynner å si ifra. Og det er det få leger som klarer å stille noe diagnose på.

Jeg tror dette kan være grunnen til mye av dine helseplager.

 

Jeg tror også at du må prøve å leve enklere hvis det er mulig. Kutt ut alt som er unødvendig en periode, og se om det hjelper.

Mulig du allerede gjør dette, men mine råd er:

Hold fokus på å spise bare sunt og drikk MYE vann, mer enn du egentlig orker. Ta b- vitamin (alle typer).

Legg deg tidlig, og prøv å stå opp en halvtime før barna våkner så du får litt tid for deg selv og samlet deg før dagen starter.

da kan du også ha frokosten på bordet når de våkner.

Ha alt klart kvelden i forveien (matpakker, klær etc).

Er barna i barnehage? Gjør i såfall alt av husarbeid og ærend mens de er ute av huset, og gå gjerne en tur, eller tren.

Ikke slå på TV.... La pcn hvile. Ikke sett deg ned i sofaen eller legg deg.

Prøv å gjøre hjemmet deres så praktisk og "rent" som mulig. Med det mener jeg at alt som ikke brukes, kastes eller kvitt deg med det på annet vis. kast f.eks. sokker du har bare en av, eller leker som er ødelagt.

Sorter klær og ting slik at alt har en fast plass.

Skrell bort alle unødige tidstyver en stund, og la hobbier ligge.

 

Barna dine er i en alder ennå hvor de trenger hjelp til mye, men det går så fort til de blir mindre krevende (nå vet jo ikke jeg hva slags diagnose den ene har, men håper han klarer seg litt selv?)

 

 

Jeg hadde det litt som deg en periode, og disse rådene hjalp meg virkelig. "Fant igjen" livet mitt, på en måte. Men det er beinhard den første uka. Så blir det lettere, og for meg var det som en tung sky som letta.

I dag har jeg en utrolig bra mann (han syns nok jeg var "trygg" og rolig da han møtte meg. Og jeg utstrålte nok at jeg ikke hadde noe BEHOV for noen i livet mitt. Og det er faktisk ganske tiltrekkende :-))

Jeg bor i et hus (jeg trodde aldri jeg kom til å eie min egen bolig), og har det veldig bra.

 

Så tror jeg kanskje du må jobbe litt med innstillingen din etterhvert. Det er også lettere hvis alt rundt deg blir lettere! :-)

Som de sier: Alt blir bra til slutt. Er det ikke bra, er det ikke slutten :-)

 

Du har bare levd halve livet, kanskje mindre. Og livet kan snu i morgen, for vi ser ikke hva som venter rundt neste sving.

Lykke til framover - du har et stort potensiale som du ikke bruker nå. Det er jeg overbevist om!! :-)

 

Anonym poster: 2b97c0dfafabb233c5de70cd5dfff9dc

 

Så flott at du har fått snudd livet, noen av mine helseplager er antageligvis ting som ligger i familien, at psykisk stress har vært med på å øke hastigheten på hvor fort helsen har gått nedover er derimot helt klart.

 

Mange av rådene dine er nok gode men noen er ikke gjennomførbare hos oss og noen(tja det meste) er nok allerede gjennomført.

 

Her i huset er det ganske minimalistisk og vi går ofte gjennom det som finnes gir bort det vi ikke trenger og kaster det som er ødelagt enten det er klær, leker eller annet.

Barna går i bhg ja, barnet med diagnose har en voksen på seg hele dagen der og masse trening/tilrettelagt læring.

Og selvsagt gjør jeg alt som må gjøres når de er der.

Både legebesøk, fysio, handling, møter av ene og andre typen også videre.

Og når det gjelder barnet kan det bli lettere med tiden men det kan også bli mye vanskeligere med tiden. Hva barnet trenger av hjelp og hvordan barnet er vil jo forandre seg men her i dag vet man ikke om presset på meg som mor vil øke eller minske med tider.

 

Jeg vil bare si en ting

Jeg trenger ikke en mann for å klare meg, jeg har klart meg i årevis og jeg vet veldig godt at jeg klarer meg. Jeg er ikke desperat etter å finne en mann, men ja jeg savner å ha en god mann i livet mitt. Med de ting det bringer med seg. Jeg savner det men jeg vet også godt at jeg klarer meg uten.

Jeg ønsker ikke en hvilken som helst mann i livet mitt, jeg ønsker den rette mannen.

I lik linje med at ja jeg skulle ønske at jeg hadde venninner, ordentlige venninner/venner men jeg har jo erfart at jeg overlever uten også.

Jeg ønsker at jeg var frisk og hadde en jobb og håper at jeg en dag skal få til det igjen sånn noenlunde ihvertfall. Men ja jeg kommer jo til å klare meg om jeg ikke får det til også på en eller annen måte.

 

Jeg er for det meste en sterk person, en sta person og en som kjemper men jeg har mine stunder når jeg er svak jeg også og når man aldri har noen, når man står alene om alle ting, ingen å snakke med om det som bekymrer en eller som er vanskelig (som ikke er betalt for å høre på dette), ingen å snakke med om det som er positivt og hyggelig.

Jeg har barna mine, jeg er glad for det, jeg elsker de og strekker meg så langt jeg kan for de, men jeg skulle ønske jeg kunne være mer den mor de fortjener, ikke være så begrenset.

Og samme hvor herlige og flotte barn man har så erstatter ikke det voksenkontakt. Normal voksenkontakt, venner,familie,partner

 

 

Anonym poster: 57e278bf3a816304e9c774fe74599bd9

[Anonym bruker]

Jeg kan vel med en gang si at det ikke er rart du har sviktende helse... Du er utsatt for mye stress og bekymringer, og kroppen din tåler bare slik stress en viss periode før den begynner å si ifra. Og det er det få leger som klarer å stille noe diagnose på.

Jeg tror dette kan være grunnen til mye av dine helseplager.

 

Jeg tror også at du må prøve å leve enklere hvis det er mulig. Kutt ut alt som er unødvendig en periode, og se om det hjelper.

Mulig du allerede gjør dette, men mine råd er:

Hold fokus på å spise bare sunt og drikk MYE vann, mer enn du egentlig orker. Ta b- vitamin (alle typer).

Legg deg tidlig, og prøv å stå opp en halvtime før barna våkner så du får litt tid for deg selv og samlet deg før dagen starter.

da kan du også ha frokosten på bordet når de våkner.

Ha alt klart kvelden i forveien (matpakker, klær etc).

Er barna i barnehage? Gjør i såfall alt av husarbeid og ærend mens de er ute av huset, og gå gjerne en tur, eller tren.

Ikke slå på TV.... La pcn hvile. Ikke sett deg ned i sofaen eller legg deg.

Prøv å gjøre hjemmet deres så praktisk og "rent" som mulig. Med det mener jeg at alt som ikke brukes, kastes eller kvitt deg med det på annet vis. kast f.eks. sokker du har bare en av, eller leker som er ødelagt.

Sorter klær og ting slik at alt har en fast plass.

Skrell bort alle unødige tidstyver en stund, og la hobbier ligge.

 

Barna dine er i en alder ennå hvor de trenger hjelp til mye, men det går så fort til de blir mindre krevende (nå vet jo ikke jeg hva slags diagnose den ene har, men håper han klarer seg litt selv?)

 

 

Jeg hadde det litt som deg en periode, og disse rådene hjalp meg virkelig. "Fant igjen" livet mitt, på en måte. Men det er beinhard den første uka. Så blir det lettere, og for meg var det som en tung sky som letta.

I dag har jeg en utrolig bra mann (han syns nok jeg var "trygg" og rolig da han møtte meg. Og jeg utstrålte nok at jeg ikke hadde noe BEHOV for noen i livet mitt. Og det er faktisk ganske tiltrekkende :-))

Jeg bor i et hus (jeg trodde aldri jeg kom til å eie min egen bolig), og har det veldig bra.

 

Så tror jeg kanskje du må jobbe litt med innstillingen din etterhvert. Det er også lettere hvis alt rundt deg blir lettere! :-)

Som de sier: Alt blir bra til slutt. Er det ikke bra, er det ikke slutten :-)

 

Du har bare levd halve livet, kanskje mindre. Og livet kan snu i morgen, for vi ser ikke hva som venter rundt neste sving.

Lykke til framover - du har et stort potensiale som du ikke bruker nå. Det er jeg overbevist om!! :-)

 

Anonym poster: 2b97c0dfafabb233c5de70cd5dfff9dc

 

Så flott at du har fått snudd livet, noen av mine helseplager er antageligvis ting som ligger i familien, at psykisk stress har vært med på å øke hastigheten på hvor fort helsen har gått nedover er derimot helt klart................

 

 

....., venner,familie,partner

 

 

Anonym poster: 57e278bf3a816304e9c774fe74599bd9

 

glemte å si at mye av mine plager (selv om man enda jobber med diagnose) er nok arvelige ting som ligger i familien men at det har blitt verre av de påkjenninger ikke bare i de siste årene men også tidligere i livet mitt er det vel liten tvil om. Spesielt det faktum jeg har noen år bak meg med minimalt med søvn, mindre en man egentlig skulle klare seg på i følge legen, men tja jeg kom jo gjennom det også så hva vet jeg.

 

Anonym poster: 57e278bf3a816304e9c774fe74599bd9

[Anonym bruker]

Jeg tenker at barna dine er enda veldig små. Jeg har et barn med diagnose og kan si at de aller verste årene var frem til han ble seks år. Videre var det ganske tøft til han ble ni år. Nå er det veldig bra selvom han selvsagt fortsatt har sine krevende sider. Jeg var veldig langt nede da sønnen min var 4-6 år. Jeg hadde samboer, men var mye alene og var hjemmeværende siden det ikke lot seg gjøre å kombinere sønnen og jobb. Hva jeg skulle gjort hvis jeg var alene aner jeg ikke. I ettertid ser jeg at de årene handlet om å overleve.

 

Og det har som sagt blitt bedre. Selvsagt betyr ikke det at ting blir bedre for deg, men uansett så er nok barna dine i en av de tøffeste periodene nå. Det har i flere år skrantet mellom meg og samboeren (eksen), men det var først nå det var aktuelt å gå fra hverandre. Før nå har vi ikke kunnet tenke tanken en gang. Alt har dreid seg om barnet/ barna. Så det jeg tenker er fortsatt at om noen år har du kanskje et annet syn på saken. Da er du kanskje mer åpen for å treffe noen, ting er kanskje lettere..

 

Dette var nok ikke mye til hjelp, men ting blir jo automatisk lettere når barna blir eldre. Nå vet jeg jo ikke om ditt barn har samme diagnose som min, men jeg mistenker det. Og veldig mye handler om at alt rundt barnet skal være stabilt og trygt. Først nå har vi klart å finne et skolemiljø som gjør at vårt barn er 100% tilfreds, og det merkes på han.

 

Masse lykke til, så håper jeg livet gjør det litt lettere for deg etterhvert, og gir deg pustepauser.

 

Hun over meg kommer med gode råd, men å ikke se på tv eller bruke data hadde hvertfall tatt knekken på meg de årene jeg var hjemme og langt nede. Så selvom de tingene kanskje ikke hjelper en opp, så er det godt å ha i en "stabil nedetid".

 

Anonym poster: 4c5512f4baaa5efdcd87adb1afed0410

[badgi]

Slutt og klag og gjør noe med det Trodde det selv, var singel i 7 år, brått dukket drømmemannen opp og vi er nå samboer og venter vår første sønn sammen i Februar ikke gi opp:)

@Hun klager ikke, les innlegget ordentligt!

[Ikkenonick]

Nå har jeg, ærlig talt, kun lest dine innlegg her, og ikke alle svarene du har fått, men hvorfor skal du forbli alene?

 

Det å finne "drømmemannen" skjer jo ikke over natten, og ei heller når man har et liv som du har.

Men på disse "nettprofilene", har du forsøkt å være ærlig og skrive det du sa i hovedinnlegget ditt?

 

Det finnes flotte, single, menn der ute som mer enn noe annet leter etter ærlighet.

Utseende, ja det kan man gjøre mye med, og desto mer personlighet, desto vakrere er man jo, uavhengig av faktisk utseende:)

 

Jeg har all verdens tro på at den rette mannen, som er villig til å ta sykdom, barn og alt på kjøpet bare for å få deg, finnes.

Vær deg selv, ærlig og rett frem, drit i disse bildene (jeg finnes ikke det plukk fotogen selv, og ei relativt normalt pen jente med noen kilo her og der blir stort sett seende ut som et troll på bilder! Gurimalla!)

 

Ha tro på deg selv, og det akkurat DU kan by på, så blir selvsikkerheten bedre, og vips, så dukker han nok opp, denne uvurdelige mannen som har lett etter akkurat deg, en ærlig, ta meg som jeg er, oppofrende mor med et stort hjerte:)

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Sender deg en god klem

Livet blir nok bedre etterhvert. Kos deg med barna dine, den rette dukker opp når du minst venter det

 

Anonym poster: 7be486a8f7f0171d020f6de6ba64aec5

[Anonym bruker]

Jeg ble litt satt ut av å lese dette da jeg følte meg igjen i mye av det. Er også alenemor uten at det er samvær med far. Aldri vært noe samvær. Vært singel i 6 år. Forskjellen er derimot stor siden jeg jobber og jeg har barn uten diagnoser. Jeg har det egentlig bra, men når jeg leser slike innlegg innser jeg selv at jeg kommer til å forbli alene.

Jeg jobber fulltid og følger opp med lekser, treninger osv. Når kvelden kommer leser/jobber jeg med mastegraden og sånn går dagene. Har gått opp enormt mange kilo og vet ikke hvordan jeg skal starte prosessen med å gjøre noe med det. Dvs jeg vet hva jeg må gjøre, men jeg finner ikke energien:/

 

Når det gjelder mann eller ikke mann klarer jeg også meg. Jeg trenger ikke en mann, men jeg savner veldig voksenkontakt og ikke minst det å ha noen å dele hverdagslige øyeblikk med. Det er grusomt ensomt når en sitter alene stort sett hver eneste kveld i så mange år, og jeg tenker ofte at jeg blir bare særere og særere.

 

Venner har jeg, men ser desverre at arrangeres det hytteturer o.l er det par som reiser/blir inviterte. Jeg og mitt barn teller liksom ikke som en familie føler jeg i visse sammenhenger og det er slike ting som gjør meg trist. Strengt tatt trenger jeg ikke slike venner og da fører det til at jeg ikke gidder bruke så mye energi på de heller. Jeg har også stilt opp mye tidligere men har lært- og det er veldig synd en ender opp kynisk!

 

Uff, ble brutalt ærlig dette- overfor meg selv;) Ville frem til at du ikke er alene og jeg skjønner at diagnoser og sykdom gjør din situasjon helt annerledes og dermed ikke kan sammenlignes. Ville bare si at innlegget ditt var flott og ærlig og det bragte frem masse følelser og tanker hos meg. Syns LykkeFryd(??) sitt svar var flott skrevet og er imponert over hvor mange fine svar du fikk i det hele tatt:)

 

Anonym poster: 8baf8be39cbecbb847c11dbde3818987

[Anonym bruker]

Ville bare si jeg har lest de siste svarene også. Takk for gode ord til de som har kommet med de. Til de som kjenner seg igjen så håper jeg at det ikke blir sånn for dere for alltid.

Ingen skulle trenge å gå gjennom livet og føle seg ensom og alene.

 

 

Anonym poster: 57e278bf3a816304e9c774fe74599bd9