Ensom i permisjon

[Anonym bruker]

Kjære forumdamer, jeg trenger deres råd til hva jeg kan gjøre. Her er min situasjon:

 

Jeg bor i en liten landsby, i øst-europa. Her skal jeg bo mens mannen min jobber et år. Vi har et lite knøtt på fire måneder, og jeg er her i morspermisjon.

 

I denne byen råder stor fattigdom og derfor finnes det bl.a. ingen tilbud til mødre som går hjemme. Jeg har sjekket opp med legen, som sier dette ikke eksisterer. Har også sjekket andre kanaler, men nei - det finnes ikke. Et ekstra problem er at jeg ikke har sjans til å lære meg språket, da det er for komplekst til å lære mer enn bare primitive uttrykk i løpet av den tiden jeg skal bo her. De snakker ikke engelsk her.

 

Siden jeg kom ned hit, har dagene gått i meg og baby. Den første måneden var huset rent og pent, middager for flere dager var gjort klart og satt i fryseren, og det stod gjerne noe godt på bordet når mannen kom hjem. Nå kjenner jeg at det, i tiltagende grad, blir verre og verre dager. Det skjer på en måte noe i hodet mitt av å gå hjemme og kun snakke babyspråk og å være med barnet mitt - som jeg er så uendelig glad i, hvis noen skulle lure. Men jeg begynner å bli så ensom. Vi har ikke noe nettverk, og jeg har gjort så mye for å få det (sjekket ut med legen, spørre på jobbforumet til mannen, gå på trilleturer og trille rundt på kjøpesenteret, igler meg innpå en engelskspråklig en, som faktisk var interessert - men hans kone turde ikke, pga. engelsken). Men nå gir disse hjemmeaktivitetene meg så lite, for jeg ender opp med å nesten ikke ha snakket, delt en erfaring eller følt for et smil i løpet av en dag.

 

Dette blir enda verre når mannen kommer hjem, for da blir jeg av en eller annen grunn enda mer lei meg. Og hver gang babyen er våken, så gleder jeg meg bittelitt til hun skal legge seg igjen. Jeg har rett og slett blitt en problemfokusert, trist og lei person, og ikke løsningsorientert. Nå kjenner jeg også at jeg bare vil dra hjem til familie i Norge. Vi var der nettopp, og da hadde jeg en helt annen gnist (så jeg fikk på en måte bekreftet at stemningen min er situasjonsbetinget). Men vi føler ikke at det er gunstig at et så lite barn blir borte fra pappan sin - om enn for en uke borte, så vil fremdeles hele verdenen min rase sammen allerede etter én dag her nede.

 

Så... jeg aner ikke hva jeg skal gjøre mer, jeg bare gråter inni meg hele tiden. Jeg er også blitt så sint, så sint. Smeller med kopper og kar på kjøkkenet. Skal sies at jeg jobber hardt med at babyen ikke skal oppleve mitt deprimerte humør, så jeg smiler og pludrer og ler med henne - og tar heller ut mitt sinne når jeg er alene i et annet rom når hun sover.

 

Så jeg trenger noen velmenende råd fra de av dere som har noen gode ord eller forslag å komme med. Kan på forhånd nevne at her heller ikke finnes babysang, barselgrupper, trillegrupper, kafevenninner, eller andre sosiale tilbud.

 

Med vennlig hilsen meg.

 

Anonym poster: 7279dffcd864347207d02a825f3293cd

 

Anonym poster: 7279dffcd864347207d02a825f3293cd

[Anonym bruker]

Jeg tror seriøst jeg hadde vurdert å pendle.

 

Unger har pappaer som jobber på båt o.l. og er 14 dager ute, 14 dager hjemme uten at det går utover forholdet deres. Jeg tror jeg ville reist frem og tilbake bare for å få litt sosialt input for å klare dagene i ensomhet. Det er ikke noe problem å klare seg i to uker uten venner og familie om man vet at man skal tilbake til venner og familie når de to ukene er over. Det er værre å klare seg uten venner og familie når man vet at det er et halvt år til man skal tilbake...

 

Anonym poster: 14575ab029be75cfe6ea04b5234a527e

[Anonym bruker]

Kan du invitere folk til å komme å bo hos dere i perioder? Kansje du har mer eller mindre nære venninner som gjerne ville kommet og opplevd stedet for en uke.

Det er også noen som åpner hjemmet sitt for turister. Da kunne det dukket opp engelskspråklige innimellom. Det ville sikkert ikke blitt som nære venner, men da skjedde det noe.

 

En annen mulighet er å kontakteden kirken. Der er det ofte folk med litt utdanning. Kansje noen der snakker engelsk. Om du tilbyr deg å hjelpe til ned noen ting kan det også hende du kan få noen kontakter selv uten språk.

 

En mulighet er også å oppgi her hvor du holder til. Er du heldig er det noen som har kontakter slik at de kan sette deg i kontakt med andre igjen som bor nær deg.

 

Hva med din mans jobb? Er det andre som er der med ektefeller eller kjenner noen som snakker et språk du kan?

 

Jeg er sikker på at menneskene finnes. Det er bare vansklig å finne dem.

 

Anonym poster: 089670ced65c45648e3133d9d9c9d3fd

[Anonym bruker]

Mannen min har lenge prøvd å få oss utenlands en periode, expat opplegg, som kanskje dere er i gang med nå. Jeg har sagt nei, nettopp pga det du snakker om. Er det ikke flere utenlandske der i jobbsammenheng, altså? Det var i så fall skikkelig vanskelig. Jeg tror også jeg hadde måttet pendle, jeg forstår kjempegodt at dette er tungt. Mannen din merker det vel på deg? Dette virker jo ikke som at er en særlig god spiral, så handle nå, før du blir skikkelig deprimert.

 

God klem til deg!

 

Anonym poster: e6cba9e138b02a7cbad1b0fae6a91fda

[Dirty Diana***]

Hvor bor du nå?

 

Jeg hadde flyttet hjem igjen til Norge hvis jeg var deg. Situasjonen høres direkte usunn ut for dere alle 3. 1 går går ganske fort. Kan far "pendle" eller komme på besøk av og til?

[Anonym bruker]

Takk for gode og velmenende råd. Til #2, jeg kjenner jeg er ambivalent til å pendle, men noe sier meg at det ender opp med dette. Jeg er bare ikke klar for å innse at dette blir løsningen enda, rett og slett fordi at pappaen er så kjærlig glad i sin datter at han ikke klarer være borte fra henne mer enn jobbsituasjonen tilsier. Slik vil jeg føle at jeg frarøver henne og pappan nødvendig tilknytning fra det tidligste stadiet. Og da blir jeg så usikker... hva blir viktigst - dem eller meg? Eller vil det hjelpe oss alle? Aner ikke ...

 

#3 - jeg får besøk fra en god del, om tre ukers tid. Det høres nærmt ut, og noe jeg kan glede meg over og forberede hjemmet til. I fare for å høres pessimistisk og passiv ut (noe jeg vel strengt tatt er blitt), så virker det så fryktelig langt vekk. Jeg vil glede meg over besøket, men vet allikevel at en uke er ganske lite i løpet av et år. Når det gjelder kollegaer til min mann, så har vi tatt initiativ noen ganger til sosial kontakt. Vi jobber fremdeles med saken, og håper at noen har lyst til å møtes utenfor jobbarenaen en gang. Vi har heldigvis fått til et par møter, men slik nettverksbygging tar rett og slett litt tid når folk ellers er etablert. Men her krysser vi fingrene.

 

#4, takk for støtten. Hvordan en slik erfaring vil være for deg, er vanskelig å si, da vi mennesker slike situasjoner forskjellig og har forskjellige ressurser. Jeg vil bemerke at folkene her er svært hyggelige og kontaktsøkende, jeg er rett og slett bare den som har det korteste strået med mangel på språkkunnskaper. Hvis din mann ønsker seg til et land hvor du vil ha mulighet til å kommunisere, samt at det vil være noen aktiviteter tilgjengelige for deg, vil jeg ikke se bort ifra at det kan gi en positiv opplevelse.

 

 

Anonym poster: 7279dffcd864347207d02a825f3293cd