Nå gir jeg opp.

[Anonym bruker]

Nå orker jeg ikke tenke positivt lengre. Jeg klarer ikke flere dårlige netter med en baby som er våken hele tida. Jeg orker ikke prøve å nyte øyeblikkene, jeg bare HATER denne tida. Jeg hadde virkelig håpet det ble bedre med nummer to, men det er jo ikke noe bedre. Nå er jeg i tillegg for utslitt til å nyte min nydelige treåring. Jeg gruer meg sinnsykt til å begynne å jobbe, selv om det er fire måneder til. Jeg orker ikke tanken på å forholde meg til krevende klienter når jeg sjøl nesten ikke sover. Jeg vil bare slutte å eksistere frem til minste er to.

 

Og jeg hater meg selv for å tenke sånn, når jeg har to friske unger.

[Anonym bruker]

Uff.. søvnmangel kan bli et mareritt.

Du har ikke kanskje utviklet en fødselsdepresjon i tillegg?

 

Jeg tror veldig mange sliter og jeg gjorde det selv etter at jeg fikk andremann som var en ganske urolig baby som våknet mye og gråt mye.

Heldigvis hjalp mannen min til mye, ellers så hadde jeg nok gått på veggen.

 

Du har ikke en mann du også som kan bli flinkere til å avlaste, eller noen venner/familie som kan hjelpe?

 

Synes kanskje du også skulle få pratet litt med lege eller noe siden du nå har det vanskelig og gruer deg til å begynne på jobb igjen.

 

Klem til deg.