Dere som ikke har kontakt med foreldrene deres..

[Anonym bruker]

Tenker dere noen gang på at far eller moren deres sitter alene på bursdag, jul osv..?

Gir dere gaver og slike ting?

[Anonym bruker]

Tenker dere noen gang på at far eller moren deres sitter alene på bursdag, jul osv..?

Gir dere gaver og slike ting?

 

De sitter jo ikke alene. Har ingen kontakt med min far fordi han er en egoistisk dritt.

[Anonym bruker]

Tenker dere noen gang på at far eller moren deres sitter alene på bursdag, jul osv..?

Gir dere gaver og slike ting?

 

Nei, tenker ikke så mye på det. Nei, gir ikke gave.

[Anonym bruker]

Jeg har heller ikke kontakt med faren min, men sitter med dårlig samvittighet over at jeg ikke tar kontakt, eller sier ifra på farsdag eller andre ting... Og aner ikke hva jeg skal gjøre i forhold til jul, om jeg skal gi gave...

 

Det gnager meg veldig..

 

Hi

[nerdybirdy]

Kjære HI, så først nå at du sliter med noe, og har derfor slettet mitt forrige innlegg.

Hvorfor har du ikke kontakt med din far?

[Anonym bruker]

Jeg har heller ikke kontakt med faren min, men sitter med dårlig samvittighet over at jeg ikke tar kontakt, eller sier ifra på farsdag eller andre ting... Og aner ikke hva jeg skal gjøre i forhold til jul, om jeg skal gi gave...

 

Det gnager meg veldig..

 

Hi

 

Hva er grunnen til at du ikke har kontakt da? Jeg ønsker bare faren min alt vondt, håper han får det i julegave. Jeg HÅPER at han tenker på og syns det er trist at han ikke har kontakt med meg og aldri har møtt barnebarna.

[Anonym bruker]

Han og moren min har begge rusproblemer og har latt dette gå utover meg i stor grad, under barndommen (vold/fare for liv) og nå som voksen.

Etterhvert som han skjønte at jeg ikke ville flytte inn igjen uansett hvor mye han prøvde etter jeg ble 18 (noen år tilbake) så begynte han med meldinger om hvor udugelig jeg var, at jeg var den som ødela famillien - som skapte problematikken som var i famillien, at jeg som det skinnet jeg var, kunne brenne i helvete.. Og andre beskjeder og tilsnakk som ikke egner seg på trykk nå i flere år.

 

Jeg savner han utrolig mye, men ennå vet jeg at det beste for meg er å "glemme" mannen..

Jeg vet han sitter der alene.. men aner ikke hvorfor det gnager så mye som det gjør da jeg har så mye smerte og mareritt pga han....

 

Hi.

[Anonym bruker]

Han og moren min har begge rusproblemer og har latt dette gå utover meg i stor grad, under barndommen (vold/fare for liv) og nå som voksen.

Etterhvert som han skjønte at jeg ikke ville flytte inn igjen uansett hvor mye han prøvde etter jeg ble 18 (noen år tilbake) så begynte han med meldinger om hvor udugelig jeg var, at jeg var den som ødela famillien - som skapte problematikken som var i famillien, at jeg som det skinnet jeg var, kunne brenne i helvete.. Og andre beskjeder og tilsnakk som ikke egner seg på trykk nå i flere år.

 

Jeg savner han utrolig mye, men ennå vet jeg at det beste for meg er å "glemme" mannen..

Jeg vet han sitter der alene.. men aner ikke hvorfor det gnager så mye som det gjør da jeg har så mye smerte og mareritt pga han....

 

Hi.

 

Kjære deg! Du må få hjelp til å sortere tanker og bruke energien din på riktige ting. Det du skriver er jo kjempe alvorlig! Du skal da ikke bruke av din tid, ditt liv til å pleie en mann som har skadet deg på den måten. Du må finne trøst i andre personer som står deg nær.

Ikke la denne dårlige samvittigheten styre livet, tankene dine. Nyt tiden sammen med de du har rundt deg. Skulle så gjerne sett at du faktisk fikk hjelp, håper det.

 

Nei, synes ikke du skal vie han noe oppmerksomhet i jula. Han får da stå til ansvar for det han har gjort.

[SuperGlad]

Tenker dere noen gang på at far eller moren deres sitter alene på bursdag, jul osv..?

Gir dere gaver og slike ting?

 

Jeg tenker ofte på min mor, at hun valgte en psykopat/alkoholiker fremfor meg og min bror. Hun har møtt datteren min 2 ganger innen hun fylte 1. Sønnen min på 5 har hun aldri møtt.

 

Jeg gir ikke gaver, ikke morsdagsgave, bursdagsgave, ingenting. Snakker en sjelden gang i tlf. Hun er ikke mamman min, jeg har ikke en mamma.

Jeg hadde en mamma, for 15 år siden.

 

Men allikevel synes jeg synd på henne. Hun er psykisk syk, å jeg tenker ofte på at hun nok har det utrolig tungt.

[Anonym bruker]

HI... jeg tror ikke den følelsen for foreldrene noen gang går helt bort, jeg. Men det jeg vet er at den etter hvert blir lettere å takle og at den ikke stjeler like mye energi/følelser/oppmerksomhet fra deg som tidligere.

 

Mine foreldre har på hver sin kant tatt valg som gjør at de sitter alene slike dager. Jeg sitter også alene. Men det er bedre enn å gå inn i de syke og kontrollerende energiene de har.

Jeg prøvde i mange år å endre på ting, men måtte til slutt erkjenne at jeg ikke kan endre mine foreldre uansett hvor mye jeg vil eller prøver. De må ville det selv, og de må gjøre det selv. Begge mine foreldre vet hva som skal til for å endre ting, men ingen av dem gjør noe. Dvs, min mor prøver på sitt vis, men etter altfor mange år så vet jeg at det bare er midlertidig, dessverre.

 

Folk tar valg i livet som får følger, ikke alle er like lett å forstå eller akseptere! Hjertet mitt blør tidvis i savn over de kjære foreldrene jeg glimtvis husker fra barndommen, men jeg må likevel forholde meg til virkeligheten og akseptere den.

 

Du kan ikke gjøre din far frisk, det må han selv ta tak i.

 

Ting blir bedre etter hvert, HI.

[O`Neill]

Min far sitter definitivt ikke alene..

Eneste gangene han er alene er når han sitter i bilen og kjører til og fra sine 2 jobber..

Kona hans henger på han som en klegg ellers vil jeg tro for å passe på han da hun har diverse regler for hvem han kan snakke med og ikke og vil nok også passe på at han ikke tjener noe ekstra penger som hun ikke kan få kloa si i... holder ikke med at lønna fra de 2 andre jobbene går rett på hennes konto..

[Anonym bruker]

Jeg går til psykolog og prater en del om dette.. Jeg drømmer mye om han, men mest mareritt. Jeg får også opp sånne fine øyeblikk der jeg var med han på jobb som 5 åring der jeg fikk sjokolade og slike ting, men ellers er alt annet mørkt. Jeg husker raserianfallene hans og alt det andre, det ødelegger det positive..

 

Men samtidig vet jeg at han er på en måte syk og trenger hjelp, og jeg vil så gjerne hjelpe han! Men det går jo ikke... Også det er veldig vondt...

 

Han kan være snill som et lam noen dager, men plutselig eksploderer det igjen, og jeg takler ikke å stå på tær til en hvertid for å være redd for å plutselig utløse bomben...

 

Jeg vet jeg må akseptere, men hvordan...

 

Hi..

[Anonym bruker]

O`Neill: Så leit! At kona har såpass kontroll...

[Anonym bruker]

Jeg går til psykolog og prater en del om dette.. Jeg drømmer mye om han, men mest mareritt. Jeg får også opp sånne fine øyeblikk der jeg var med han på jobb som 5 åring der jeg fikk sjokolade og slike ting, men ellers er alt annet mørkt. Jeg husker raserianfallene hans og alt det andre, det ødelegger det positive..

 

Men samtidig vet jeg at han er på en måte syk og trenger hjelp, og jeg vil så gjerne hjelpe han! Men det går jo ikke... Også det er veldig vondt...

 

Han kan være snill som et lam noen dager, men plutselig eksploderer det igjen, og jeg takler ikke å stå på tær til en hvertid for å være redd for å plutselig utløse bomben...

 

Jeg vet jeg må akseptere, men hvordan...

 

Hi..

 

For meg hjelper det å tenke på min mor som to personer. Den ene er mamma som er god og snill og som det er godt å være sammen med. Den andre er den syke varianten av mor, den som er totalt ustabil, kontrollerende, paranoid og stygg.

For meg ble det umulig å greie å forholde meg til at den gode, snille mamma også kunne være den forferdelige og ondskapsfulle.

 

Jeg innrømmer for meg selv at jeg er inderlig glad i mamma og at jeg vet at hun er glad i meg. Derfor kan jeg også ha forståelse for at jeg sørger over at den mamma'n ikke lenger kan være en del av livet mitt. Like fullt er det godt å vite at vi er glade i hverandre.

Jeg innrømmer også at hvis den andre siden som hun viser hadde vært en annen person, altså at en annen person gjorde mot meg som det hun gjør når hun er "den andre", da ville min kjærlige mamma faktisk bedt meg om å ikke ha noe med denne personen å gjøre. Min kjærlige mamma ville ikke ønske å se at jeg tillot en person å gjøre meg så usikker og redd for når neste utbrudd kom, hun ville ikke at jeg konstant skulle gå rundt på tærne og vente på neste eksplosjon. Jeg ser dette også selv, at jeg ikke kan ha en person som ødelegger livet mitt som en del av det. Derfor blir det lettere å akseptere å ikke ha kontakt.

 

Vet ikke om du forstår hva jeg skriver, ikke like lett å forklare. Det er ikke lett, og jeg tror det er riktig å kjenne på følelsene som kommer opp. Hvis jeg blir trist på merkedager eller i høytider så prøver jeg å være snill med meg selv, jeg tenker at "det er ikke rart du savner mamma (og pappa), for det naturlige hadde vært å ha en velfungerende familie. Jeg har rett til å føle savn og sorg over det som ikke lenger er en del av livet ditt. Likevel har jeg også rett til å ha et godt liv, og da kan dessverre de ikke være en del av livet mitt. De ville unnet meg det beste. Når de ikke kan være gode mot meg så må jeg passe på meg selv, og derfor er det riktig for meg å ikke ha kontakt."

Deretter tenker jeg at jeg er glad i dem og at jeg unner dem det beste samtidig som jeg minner meg selv på at de selv har valgt å ha det slik de har det.

 

Det er som sagt ikke lett, men med tiden blir det lettere, ikke fullt så vondt. Ikke fordi man ikke bryr seg, men fordi man innser at det er slik situasjonen bare må være.

 

Selv om jeg ikke tror ting vil forandre seg, så tror jeg at jeg alltid vil ha et lite håp om at det skal bli positivt igjen. Men det er jo lov å gjemme et ørlite håp i hjertet sitt, da har man heller ikke lukket alle dører om muligheten for forsoning skulle komme. Kunsten er vel å balansere disse følelsene, gjøre håpet lite nok og realismen stor nok slik at det blir lettere å akseptere.

 

For meg er det også godt å vite at jeg ikke er alene. Fikk for over et år siden kontakt med en som har nesten identisk mor som min. Vi har skrevet mye til hverandre, og det er godt å kunne lufte alle følelser med en som forstår fullt ut. Bare det å vite at man ikke er alene om alle sånne opplevelser og følelser gjør at man føler seg litt mer "normal", tror jeg.

 

Klem til deg

[Gjest Siklerotte]

Tenker dere noen gang på at far eller moren deres sitter alene på bursdag, jul osv..?

Gir dere gaver og slike ting?

 

Tenker mye på moren min, men ikke at hun sitter alene (det gjør hun definitivt ikke). Gir ikke gaver eller gratulerer, nei - vi har ingen form for kontakt.

 

Det er vondt å ikke ha kontakt med en forelder, men samtidig er det en god grunn til at forholdet deres er slik det er, og jeg tenker at det ikke vil gjøre deg noe godt å forsøke å døyve den dårlige samvittigheten ved å ta kontakt. Man må tenke på seg selv først.

[Ruuby]

Min far sitter ikke alene. Han har samboer. Jeg sender julegave fra barnebarnet hans, men jeg vet ikke om han sender noe tilbake til barnebarnet. Har sendt han meldinger men får ingen svar ang julegaver. Han har svart på to andre meldinger ang noe annet, men får meldinger som er så sinte at det ikke frister til videre kontakt. Jeg har ikke snakket med han på 6 måneder. Det er hans valg. Han tar ikke telefonen når jeg ringer heller og han har sett sitt eneste barnebarn to ganger på to år...

Han var ikke så engasjert i meg heller da jeg var liten, så det er nok det som er naturlig for han. Vondt er det jo for meg, men jeg har prøvd alt for å ha kontakt. Det ender bare med at han og samboeren hans erter meg ang vekt, mat, utseende, tanker og følelser. De liker også å tillegge meg mange negative egenskaper som jeg ikke kjenner meg igjen i som f.eks: rasistisk, grådig, slem osv.

Mannen min kjenner meg ikke slik og er rimelig sjokkert.

Mamma sitter nok alene i jula, har kontakt med henne og kommer til å sende julegave fra oss alle. Har tilbudt henne og komme å være hos oss, men hun vil ikke pga lang reisevei. Hun har vært ganske fraværende hun også i barndommen min, men vi snakkes i det minste på telefon og hun bryr seg i allefall litt.

[Anonym bruker]

Det er utrolig vondt iblant...