det er som om verden faller i grus.

[Anonym bruker]

Det er vanskelig å forklare disse følelsene egenltig, men jeg føler rett å slett ikke at jeg klarer å trekke hjulet rundt lengere.

Altså i den formening å holde hodet over vann gjennom hverdagen.

Har en følelse av å bare legge "lokk" på alt, å ikke bry meg eller engasjere meg overhodet,og det skremmer meg.

Samtidig har jeg fryktelig mye smerter i rygg,nakke og hode,etter en ulykke da jeg var mindre.

Det som tippet lasset var at min far døde for 3 mnd siden,brått og uventet.

Min mor har falt helt i grus etter dette og jeg aner ikke hva mer jeg skal klare å gjøre for å holde henne oppe.

Det hele har egentlig gått bra frem til nå, men nå sitter jeg med en overveldende følelse av å overhode ikke mestre hverdagen

Heldigvis har jeg en hund som får meg ut av huset, og flotte venner som er der for meg. Iikke minst en mann som stiller opp alt hva han kan.

Alikevel føler jeg meg hjelpesløs,kraftløs og helt på siden av meg selv.

Tar meg selv i å bråvåkne på natten, ikke sovne på kvelden, og spise mye mindre en jeg tidligere har gjort, rett å slett pga lite matlyst.

Gråter mye uten noe reel grunn,og føler meg rett og slett bare helt forferdelig.

Mest lyst til å bare ligge i sengen å bli liggende der i dageshvis uten noe form for forpliktelser eller ansvar i det hele tatt.

 

Jeg lurer på hva i alle dager jeg skal gjøre?

Jeg jobber i et vikariat frem til nyttår, og har svært lite lyst til å sykemelde meg den tiden som er igjen. jeg er også kjempe redd for å oppsøke psykolog eller lignende, nettopp fordi vi egentlig er i prøvefasen for å bli gravide, og jeg er LIVREDD at en psykolog skal annse mine problemer som så alvorlige at han kobler inn barnevernet. det er mitt verste mareritt og bli en "dårlig mor"...

 

Huff...

Beklager for tidenes mest negative innlegg, jeg vet bare ikke hvor i alle dager jeg skal gjøre av meg eller hva jeg skal gjøre for å få det bedre =(

[ana_fi_hob_]

Vær så snill å ikke ta dette feil kjære deg.

Men kanskje det ikke er den helt rette tiden for deg å bli gravid og få ansvar for et annet menneske nå ? Kanskje det er lurt å forsøke å få " orden " på deg selv først ? Ditt fremtidige barn, deg selv og mannen din vil nok ha godt av det. Håper det lysner for deg. Klem.

[Anonym bruker]

Kjære deg. Du må ikke være redd for å søke hjelp, ingen vil koble inn barnevernet selv om du sliter nå. Det er heldigvis mye god hjelp å få, selv om det nok virker ganske håpløst for øyeblikket. Symptomene du nevner, minner om depresjon og muligens PTSD. Det er veldig viktig at du får hjelp så snart som mulig, kanskje både terapitimer med psykolog og medisiner. Vet det er vanskelig å tro meg, men det VIL bli bedre. Det tyngste steget er å erkjenne at man trenger hjelp, og be om den. Etter det starter veien tilbake opp av gropen man har havnet i, og jeg lover deg at gleden vil komme tilbake og kaoset avtar. Ønsker deg så inderlig lykke til!

 

Stor klem til deg! <3

[Gjest Antarctica]

Syns symptomene høres ut som en livskrise. Og alle de følelsene du beskriver er naturlige og "riktige" reaksjoner på sorg og krise. Hvorfor skulle du være i stand til å hjelpe din mor, du har jo selv lidd et tap? Jeg syns ikke du skal piske deg selv så hardt rundt. Kanskje trenger du faktisk å være sykmeldt litt?

 

Det kan hjelpe med psykolog, og som fagperson vil vedkommende være fullt klar over at du ikke er psykotisk eller farlig for et eventuelt framtidig barn selv om kroniske smerter og krise i familien gjør livet vanskelig nå. Han/hun vil selvsagt ikke se på dette som bekymringsgrunn ift barnevernet!

 

Men jeg mener faktisk som en annen over her: dette høres ut som feil tid å bli gravid på. Hva med å gi det et år, der du selv og din helse er i fokus? Gå turer, med hunden eller med venner, eller aleine, snakk med en god alliert du stoler på, enten en venn eller en fagperson, oppsøk hjelp for smertene dine, gi deg selv tid til å sortere hvilke ting du trenger å engste deg for og så videre?

 

Ønsker deg all mulig lykke til.

[håperpåvinterbarn]

Det høres ut som du trenger å snakke med noen profesjonelle om dette. Dersom du har en depresjon eller lignende, så finnes det jo hjelp å få. Er ikke det en oppløftende tanke? Og når du blir bedre og får hodet over vann igjen, så har du også overskudd til å bli gravid og bli mamma (i den rekkefølgen).