Panikkangst/ dødsangst og graviditet...

[Anonym bruker]

..noen med erfaringer...? Vi er i prøvefasen nå, så jeg tenker veldig mye på dette i.o.m at angst visstnok kan forsterkes under graviditet... Jeg har sluttet på medisinene, og det går forsåvidt greit, selv om jeg i perioder sliter en del med denne forb**** dødsangsten. Jeg er likevel fast bestemt på å gjennomføre graviditeten når den tid kommer, koste hva det koste vil, så jeg lurer vel egentlig bare på hvilke erfaringer dere andre har...? Fikk dere noe ekstra hjelp/oppfølging av jordmor pga. dette..? Vet noen om det evnt. finnes noe tilsvarende Zanax som kan tas uten altfor stor risiko i en krisesituasjon når man er gravid...? Ikke at jeg nødvendigvis hadde tatt dem, men det er liksom betryggende å vite at man har dem og KAN ta en dersom det er helt krise. Det å vite at mine idiotiske tanker i lengden kan skade barnet i magen gjør jo ikke saken noe lettere...

 

(Til dere som nå sitter klare til å poste ørten "du-er-uansvarlig-som-velger-å-bli-gravid-når-du-har-en-slik-diagnose-og-vet-konsekvensene" kommentarer, til dere kan jeg bare si: Spar energien. Jeg har tenkt grundig gjennom saken, og valget er tatt. Formålet med dette innlegget er utelukkende å høre andres erfaringer.)

 

På forhånd takk til dere som tok dere bryet med å lese, og en enda større takk til dem som gidder å svare

[<3 2G <3]

Hei, vet ikke så mye om medisiner, men støtte fra behandler og samtaler med jordmor/lege når dere klarer det kan være lurt. Jeg har mest litt lettere dødangst til tider, men den er levbar og ikke altoppslukende heldigvis. Går til behandling og venter på samtale med jordmor om fødselsangst.

 

Masse lykke til

[Anonym bruker]

Min erfaring er at jeg ble "frisk" under svangerskapet. I alle fall symptomfri. Og så kom det (sterkere) tilbake da ungen var ute. For da fikk jeg angst for at det skulle skje noe med henne også.

[Anonym bruker]

Jeg opplevde på en måte økning i min angst da jeg var gravid. Jeg klarte meg uten medisiner, men brukte mye tid på avspenningsøvelser, meditasjon og regelmessig mosjon. jeg holdt meg også unna koffein og slikt som forsterker angst hos meg. Jeg opplevde i graviditeten at jeg fikk et økt trykk i brystregionen, tyngre pust m.v., noe som er normalt når man er gravid. Nå er min angst nært knyttet til pust, og jeg har veldig lett for å hyperventilere. Dette jobbet jeg intenst med i svangerskapet, og jeg fikk lettere en fysisk angstvekkelse i kroppen hvis du skjønner hva jeg mener... men samtidig var det lettere å roe meg ned, fordi det var lettere å slå meg til ro med at dette var normalt..

 

Under fødsel var jeg imidlertid ikke engstelig i det hele tatt, noe jeg var redd for å bli. Det var kanskje hormoner som gjorde at jeg fikk en ro over meg som jeg aldri har opplevd før. Vondt, ja, men jeg var aldri redd!

 

Etter fødsel har jeg også fått en større ro. Jeg kan være redd for at det skal skje noe med barna, og henge meg litt opp i sånt, sjekke at de puster med jevne mellomrom og slikt, men det er mer i hodet enn i kroppen nå.

 

Jeg startet aldri opp igjen på medisiner etter mine fødsler, og fungerer nå bedre enn noen gang.

 

Forløpet er helt sikkert individuelt, men jeg vil bare ønske deg lykke til, og si at det kan bli bedre også:-)

[Anonym bruker]

Jeg har sterk panikkangst/dødsangst og er gravid. Det er blitt mye verre i svangerskapet, og jeg opplever det ikke som lett å få den hjelpen jeg trenger. Har inntrykk av at når man er gravid, skal man greie alt for alt er så naturlig og damer har gjort det i tusenvis av år, så da skal vel jeg greie det uten problemer også... Var lettere å få hjelp når jeg ikke var gravid, faktisk. Har vært nødt til å kjøpe timer hos privat lege for å få den hjelpen jeg føler jeg trenger. Er nå til samtale ca en gang i måneden. Burde vært annenhver uke, men har ikke råd til mer. Fastlegen har sin rute med standardspørsmål og standardprøver og målinger, og det blir liksom aldri mulighet til å snakke om noe ekstra, så jeg føler absolutt ikke at jeg får nok oppfølging. Har bedt om å bli henvist noe sted, men han kunne ikke hjelpe meg.

 

Når jeg får panikkangst er jeg stort sett på jobb, for det skjer bare når jeg stresser veldig. Da er pusteøvelser og avspenning det eneste som fungerer. Men hver kveld ligger jeg med dødsangst og våkner ofte om natta av at jeg drømmer jeg blir begravet osv. Ganske uutholdelig, men det går på et vis. Har bare avfunnet meg med at jeg må anstrenge meg veldig for å skyve unna de tankene, selv om det ikke er så lett. Så har jeg en god samtalepartner i mannen min. Glad det bare er 20 uker igjen nå. Sist gang jeg fikk barn, ble det hakket verre rett etter fødsel, men gikk bedre etterhvert. Da var det faktisk godt å ha det travelt. Rakk ikke å tenke så mye på negative ting.

[Gjest Antarctica]

Men nr 5, kan ikke jordmoren ta seg tid til oftere kontroller og samtaler med deg? De er ofte flinkere til å se utenom standardlista med spørsmål.

[Mizfit]

*Dytt*

[Gjest ________]

Jeg er i mitt femte svangerskap men har bare ett barn, ringte jordmor/helsestasjonen i midten av oktober å fikk time idag fordi jeg opplyste når jeg ringte at jeg har svangerskapsdepresjon.

 

Fikk snakket med jordmor idag og hun skulle ordne time med psykolog iløpet sv et par uker, så skulle vi ta det derifra.

 

Jeg har vel svangerskapsdepresjon som gir angst for å dø, føde, gjøre ting i frykt for å miste osv

[Anonym bruker]

Hei,

Først, angående det å ta medisiner mot angst: det går an selv om du er gravid. Det er ikke påvist risiko for fosteret men for å være heeelt sikker anbefales det jo å la være hvis man greier. Selv går jeg på en lav dose citalopran. Jeg sluttet fordi jeg ville bli gravid og det gikk noenlunde ok. Men da jeg ble gravid raknet alt og det var rett på medisin igjen pga ekstrem angst (herunder panikkangst). Å klare seg uten var helt uaktuelt så dårlig som jeg var da, lå i senga og skalv i flere dager og spydde hver eneste drue jeg åt. Fremdeles er jeg mye engstelig og redd men jeg takler på et vis hverdagen som gravid.

 

Jeg har en kjempeflink lege som jeg er hos hver uke for prat og oppfølging. Har ennå ikke vært hos jordmor (uke 13 nå).

 

Man greier mer enn man tror men det kan være tøft underveis!

[Anonym bruker]

Dessverre, jeg har jobbet i psykiatrien i mange år, og har selv ironisk nok angst for mye rart. Det kan være tøffr skaer å kombinere dette, og kan resultere i fødselsangst og fødselsdepresjoner, i tillegg til at angsten kan forsterke seg etter fødsel. angsten pleier vanligvis p endre seg noe, siden du nå vil ha all fokus på et lite menneske. Jeg Var ganske ok hele første svangerskapet, men så endte jeg opp med å svime av på ordenltig på kjøpesenter. Og det forsterket panikken i mamge år frem i tid. Selve fødselen er bare en evig dødsangst for meg, måtte få epidural på 3 cm. Det eneste du kan få i svangerskapet er vallergan, om du ikke skal risikere skader på barnet, men det kan ikke brukes i tredje trimester. Etter fødsel kan du begynne på antidepressiva samme dag som fødsel er unnagjort, så lenge du ikke ammer. Jeg var mye bedre ved andre svangerskap, men så kom angsten på slutten, som resulterte i søvløshet og et helvete de første mnd etterpå. Det viktigste er å få god hjelp hele veien. Og at du har en stabil mann, og en hod lege å snakke med, ikke forvent allverden av føden.

[Anonym bruker]

jeg får vondt inni meg med tanke på at barn skal vokse opp under slike forhold

[Suretær]

En venninne av meg bruker en homøopatisk medisin som heter Nervoheal som funker mot angst. Tror man kan bruke den når man er gravid, men du må dobbeltsjekke det. Er visst veldig effektiv, men skal brukes et par mnd innen den virker. Lykke til!

[Anonym bruker]

Dessverre, jeg har jobbet i psykiatrien i mange år, og har selv ironisk nok angst for mye rart. Det kan være tøffr skaer å kombinere dette, og kan resultere i fødselsangst og fødselsdepresjoner, i tillegg til at angsten kan forsterke seg etter fødsel. angsten pleier vanligvis p endre seg noe, siden du nå vil ha all fokus på et lite menneske. Jeg Var ganske ok hele første svangerskapet, men så endte jeg opp med å svime av på ordenltig på kjøpesenter. Og det forsterket panikken i mamge år frem i tid. Selve fødselen er bare en evig dødsangst for meg, måtte få epidural på 3 cm. Det eneste du kan få i svangerskapet er vallergan, om du ikke skal risikere skader på barnet, men det kan ikke brukes i tredje trimester. Etter fødsel kan du begynne på antidepressiva samme dag som fødsel er unnagjort, så lenge du ikke ammer. Jeg var mye bedre ved andre svangerskap, men så kom angsten på slutten, som resulterte i søvløshet og et helvete de første mnd etterpå. Det viktigste er å få god hjelp hele veien. Og at du har en stabil mann, og en hod lege å snakke med, ikke forvent allverden av føden.

 

Jo, man kan faktisk bruke antidepressiva i svangerskapet! Risikoen ved noen av medisinene er helt, helt minimale (dvs aldri påvist skade fosteret men man kan aldri vite for sikkert, derfor skriver produsentene i pakningsvedlegget at det skal unngås i svangerskap). risikoen ved å ta medisin må veies opp mot mors helse og psyke.

[Marjoriee Dawes]

Jeg slet mye med angst tidligere, og jeg var på bedringens vei da jeg ble gravid. Men hadde akkurat samme bekymringer som du har nå, i starten! Jeg opplevde å bli bedre, helt uten medisiner. :-)

Jeg gikk til fødselsforberedene samtaler, hadde en fantastisk jordmor, og jeg hadde det skrevet på helsekortet så alle kunne se at de måtte ta litt ekstra hensyn.

 

Det er ikke alltid det går automatisk av seg selv med oppfølgning, så det er viktig at du er åpen om dette med jordmor og lege med en gang. Det kan være forebyggende. Jeg har brukt jordmor som støtte både før og etter svangerskapet, og nå i prøvingen min. Det har hjulpet masse.

 

Jeg hadde ett bittelite tilbakefall nå for litt siden, men det var jo ikke ille i det hele tatt. Jeg kjente att denne sykdomsangsten og dødsangsten min begynte å blusse opp litt igjen, men da tok jeg kontakt med legen på dagen. Det er viktig å se etter signalene, og være åpen med de rundt deg. Da er det også lettere å ta det med rota hvis det skulle bli ille for deg igjen. Gravid eller ei :-)

 

Jeg opplevde ihvertfall at graviditeten og tiden etter, og frem til nå, bare har hjulpet meg masse. Jeg fikk plutselig mye annet å tenke på, og det ble lettere da man fikk en liten en å ta ansvar for. Nå kan det fort snu, men da er jeg iallefall forberedt. Hovedsaken er altså; VÆR ÅPEN.

 

Det er jo mange forskjellige medisiner, og jeg selv fikk god effekt av zoloft. Jeg mener å ha hørt at gravide også har fått dette. Man burde jo holde seg unna alt av medisiner i svangerskapet egentlig, men legene gir deg ikke noe uten at det virkelig trengs! Og du får god oppfølging dersom du får medisiner.

 

God klem, og masse lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar jenter! Selvom jeg stort sett fikk bekreftet mistanken, så vet jeg iallefall litt mer om hva jeg har i vente og hva jeg kan gjøre underveis. Og har dere klart det, så skal jammen meg jeg også klare det!

 

jeg får vondt inni meg med tanke på at barn skal vokse opp under slike forhold

 

Hva skulle det bety? At bare fordi man har perioder med angst, så vil ikke barna få et godt liv? Si meg, er du riktig skrudd sammen?

 

Anonym poster: 5f2c42311094218755bf9ce5019e02cd