Alkoholisert mor...

[mibella]

For å gjøre en laaang historie kort; min mor er alkoholiker. Det har hun vært i flere år nå, i økende grad. Det blir bare verre. Vi har prøvd det vi kan hjemme, men føler oss helt hjelpesløse og rådløse ettersom ingenting funker. Hun reagerer bare med likegyldighet og fortsetter å late som ingenting når vi konfronterer henne.

 

Vi blir utslitt og vet ikke lenger hva vi skal, og ikke minst kan, gjøre.. Tenkte å ta det opp med min lege, selv om han kanskje ikke har mye å komme med(?). Vi trenger i allefall hjelp fra fagfolk, med god kompetanse på området, hvis ikke kan jeg ikke se hvordan dette kan ende godt.. Hun er jo en voksen dame, med voksne barn, så det er jo ikke slik at vi kan "tvinge" henne til å prate med noen heller. ÅH.

 

Er det noen som har noen råd? Erfaringer?

[Anonym bruker]

Ta kontakt med hennes fastlege i første omgang og hør hvilke muligheter som finnes der dere bor.

[Anonym bruker]

Jeg har også en mor som er alkoholiker og det er dessverre ingenting man får gjort om hun selv ikke vil det.

 

På ett tidspunkt hvor hun var heelt ute å kjøre så kontaktet vi fastlegen hennes og spurte de på kontoret der om hva vi kan gjøre. Fastlegen kunne jo ikke si noe om henne, men vi tenke hvertfall at vi kunne tipse henne så hun var obs på problemet.

 

Men det skjedde ingenting, mamma var inne og pratet med legen sin (alene, hun nektet å ha med seg noen, sikkert for å ikke si alt) og hun gråt etterpå (samt var litt sint fordi vi hadde pratet med legen), men det skjedde ikke noe mer senere. Hun fortsatte som før, helt til hun selv gikk på en skikkelig smell og ble lagt inn (frivillig), var flink noen uker, så skrev hun seg ut og fortsatte å drikke igjen etterhvert, men heldigvis ikke så mye som på den tiden det var værst.

 

Jeg har nå gitt opp, har innsett at vi ikke kommer noen vei og har bare kontakt med henne om hun er edru, samt at jeg ikke forventer noe som helst lenger, da slipper man skuffelser.

[Anonym bruker]

Jeg pleier å svare med nick, men nå tror jeg at jeg skal være anonym.

 

Min mor er alkoholiker, har vært det siden jeg var liten. Vi har prøvd å hjelpe, men det går ikke dessverre. Det virker som hun er inne i en konstant form av benektelse, og dette er en del av sykdommen. Sykdommen gjør noe med personligheten, og dette har påvirket hele familien.

 

Så jeg hadde dessverre ikke noen gode råd å komme med, fordi det er så vanskelig når hovedpersonen selv ikke vil ha hjelp. . Alkolisme er en forferdelig sykdom. Jeg har av og til drømt om at alkohol ble totalt forbudt, vet at det ikke kommer til å skje, men jeg vet om mange som ville hatt et bedre liv hvis det ikke var lovlig å drikke alkohol.

[(Want to be a) MILF!]

Jeg har også en mor som er alkoholiker.

 

Hun har drukket for mye de siste 10 årene. Før den tid var hun måteholden med alkohol.

 

Det er ikke så mange utenom familien som vet det, for hun drikker ikke offentlig, men etterhvert som alkoholproblemet har utviklet seg, har hun jo oftere og oftere vært ute blant folk selv om hun har drukket, og det er vel ikke til å unngå at mange begynner å ane noe nå.

 

 

For noen år siden innså min mor at hun hadde et problem, og hun har i flere omganger prøvd å slutte.

Hun har ikke vært til avrusing, men hun har gått i samtaler, noe som er stort til å være henne.

 

De siste 1,5 årene har hun vært edru, men nå nylig har hun begynt å drikke igjen.

 

 

Jeg er drit lei av alle unskyldningene og løftene om å slutte å drikke, så jeg har rett og slett "gitt henne opp".

 

 

Jeg ser gjerne at hun slutter å drikke, men jeg tar ikke lenger ansvar for henne.

 

Hun kan drikke så mye hun vil for min del, men hun får ikke komme hit på besøk hvis hun har drukket.

Hun kan få være alene med barnebarna kun i korte perioder, og kun hvis vi er helt sikre på at hun ikke har drukket.

Overnatting eller bilkjøring med barnebarna er utelukket.

 

Har hun drukket blir hun kastet på dør, om det så er jul.

 

For en uke siden kjørte hun bil i fylla (nok en gang), og da ringte jeg faktisk politiet og anmeldte henne. Jeg hadde på forrhånd advart henne om at det var det som kom til å skje hvis hun kjørte i fylla igjen.

 

Politiet kunne ikke finne henne, så hun berget lappen, men hun innnså vel hvor mye hun kunne tape, så nå har hun (nok en gang) sagt at hun skal ta imot hjelp.

 

 

 

Mitt beste råd er å leve ditt liv helt uten henne.

Hvis hun er edru, tar du det som en bonus, og hvis hun har drukket, så får hun bare klare seg selv.

 

Fortell henne hva hun mister ved å drikke, så kanskje hun en dag får nok motivasjon til å slutte å drikke.

 

Og du? Ikke legg noe til rette for henne.

Ikke kjøp alkohol til henne, ikke dekk over for henne hvis folk lurer på hvorfor hun ikke er på jobb, svar ja hvis noen spør om hun har et alkoholproblem, anmeld henne hvis hun kjører i fylla.

 

 

Lykke til! Det er noe dritt!

[mibella]

Tusen takk for alle svar! Selv om det ikke nødvendigvis er flere råd å hente, så hjelper det å høre fra andre i samme situasjon. Det er også trist å høre - for ingen fortjener å måtte kjempe en slik kamp, mot noe vi selv verken velger eller kan velge bort.. Håper det går bra med dere! Så bra det kan gå, i alle fall..

 

Det er nettopp det å innse det, som er problemet. Jeg konfronterte henne sist nå i helgen, fant alkohol hun hadde gjemt, satt det foran henne og snakket mye med henne - mens hun var edru, såklart. Ikke en eneste reaksjon! Jeg ble nesten målløs selv, bare av å se hvor lite hun brydde seg om at datteren stod helt ødelagt foran henne og ba henne om å slutte, innse det, la oss slippe til og hjelpe henne. Likegyldighet var alt jeg fikk.

 

Vi hadde en veldig tøff konfrontasjon for noen år siden, da satt alle og gråt, fikk ut masse - både på godt og vondt. Hun ble helt nedbrutt selv. Da trodde vi det skulle gå bedre, det virket slik etterpå i hvertfall, men tydeligvis tok det seg opp igjen.

 

Vi kjøper aldri noe, låner henne aldri bil til å kjøre til polet med, prøver alt vi kan å gjøre det vanskelig for henne å komme seg dit. Har tenkt tanken på at noen av oss hver dag bør skysse henne både til og fra jobb, for å vite at hun ikke kommer seg innom polet. Men det er ikke lett å få til, når vi jobber til forskjellige tider.

 

Vi har samme fastlege, så jeg kommer til å ta det opp med han. Som nevnt kan ikke han si noe om henne til meg, men da kan han i allefall ta opp hva jeg har sagt med henne, være forsiktig med å skrive ut medisin som ikke bør blandes med alkohol osv. (Hun har slitt en del med noen fysiske plager, som jeg vet hun har fått Voltaren bl.a., og andre sterke medisiner. Vet ikke hvordan de er i forhold til alkohol, men tenker at det i det minste er verdt å nevne). Håper hun vil bli med til legen, men etter reaksjonen i helgen tviler jeg på det.

 

Hun er veldig påpasselig, gjemmer over alt og holder det godt skjult. Kjøring vil nok ikke bli et problem uansett, da hun bor sentralt. Dessverre, egentlig, kanskje en anmeldelse for fyllekjøring kunne fått henne til å innse det..

 

Jeg vet at venner av henne har/har hatt mistanke, men de har aldri visst noe sikkert. Jeg makter ikke å holde noe skjult lenger. Jeg blir helt ødelagt. Ødelagt av at jeg veksler mellom å hate og å elske min mor, av at jeg synes synd på henne, av at jeg føler skyldfølelse for at jeg kanskje burde gjort mer eller noe annerledes. Så får jeg så vondt av min far, som holder ut dette og prøver å hjelpe henne, uten at hun bryr seg. Jeg er også livredd for å bli sammenlignet med henne, da blir jeg rasende, jeg vil ikke sammenlignes med en alkoholiker. Og tenk om jeg blir lik selv? Det sies jo at det er arvelig. ÅH, JÆVLA ALKOHOLISME!

 

Min far drikker omtrent aldri, sikkert mye pga henne. Derfor har de fått passet barn, men nå er det slutt på det også. De blir jo eldre, så man vet jo aldri om det skulle skje noe med han mens de sitter barnevakt f.eks. Da må hun kunne være kjørbar og i stand til å ta seg av barnebarn. Skal hun passe noe barn, så skal det ikke være så mye som en dråpe vin etter leggetid.

 

Dette ble vel ca evig langt.. men huff, godt å tømme seg litt hos andre enn stakkars samboeren også.

[C&M&H]

Et lite tips er å ta kontakt med AA organisasjonen. De har møter stort sett over hele landet og har en ganske "konfronterende" stil. For noen alkoholikere virker det overhodet ikke å snakke med fagfolk, mens personer som selv er avhengige kan nå inn på en annen måte(men det passer ikke for alle selvfølgelig..

 

Om ikke annet har de egne organisasjoner for barn av alkoholikere så man kan få hjelp til hvordan en skal håndtere avhengigheten.

 

se: al-anon.no og anonymealkoholikere.no

Endret 4. november 2012 av C&M&?

[mibella]

Tusen takk for tips! De skal absolutt sjekkes ut. Hun bor dessverre på et tettsted, så jeg tviler på at det er noen møter her.. men jeg skal i det minste krysse fingrene og finne ut om det er det..

[Anonym bruker]

Min eks svigermor ble alkoholiker på sine "gamle" dager. Med henne holdt det å gi henne et ultimatum- Enten slutte å drikke eller at familien (barn/barnebarn) kuttet henne ut.

Hun fikk hjelp og valgte familien. Eks svigerfar, derimot, han valgte alkoholen.

 

Tror dessverre det er fint lite man får gjordt hvis personen det gjelder, ikke innser problemet og har viljestyrke nok til å få en slutt på galskapen.

 

Lykke til HI, håper mammaen din en gang innser galskapen og tar imot hjelp

[mibella]

Er nok sant det ja, ingenting hjelper om de ikke innser det. Trist å høre om din eks-svigerfar, men godt å høre at eks-svigermor tok i mot hjelp - håper min mor vil bli like fornuftig.

 

Tusen takk for det! Jeg håper det hjelper når vi blir mer åpne med folk rundt oss om problemet. Hun vil nok føle det ydmykende, men forhåpentligvis vil hun innse at hun er omringet av familie og mange venner som bare vil hjelpe og støtte.

[Anonym bruker]

Jeg må legge til noe ang hvordan det føles å ha en sånn mor.

Det blir nesten som en slags sorgreaksjon, og jeg har vært gjennom det meste av følelser.

Trist, frustrert, lei, sliten, sint, hat, glede osv.

 

Når jeg var lita var jeg mammadalt og slet derfor ekstremt mye når hun drakk, jeg ville jo være med henne hele tiden.

Når jeg ble eldre gikk det greit i noen perioder, mens hun knekte meg helt i de dårlige (hun var før mester på å psyke meg ned).

Vi har hatt et bra forhold når hun er edru, fram til de siste årene. Jeg er fortsatt glad i henne, men vet ikke lenger hvordan jeg skal forholde meg til henne og greier derfor ikke å prate med henne på samme måten lenger. Er veldig kort i tlf når hun ringer og føler meg nesten sjenert rundt henne til tider.

 

En fæl følelse, men samtidig så har jeg skjønt at hun ikke er mitt ansvar og at hun ikke får ødelegge mitt liv eller min familie (hun har både slengt dritt til mannen min og truet meg med å skulle få barnevernet til å ta fra meg ungene).

 

Uansett, poenget mitt var at du må være forberedt på at man har forskjellige reaksjoner og det er helt normalt

Og uansett hva som skjer med moren din, så er ingenting din feil og du har ikke et ansvar for henne.

 

Alkoholikere har dessverre en tedens til å være likegyldige, slite psykisk, juge og si akkurat det du vil høre osv.. Samt at de alltid har ørten unnskyldninger på lager.

[Anonym bruker]

Jeg må legge til noe ang hvordan det føles å ha en sånn mor.

Det blir nesten som en slags sorgreaksjon, og jeg har vært gjennom det meste av følelser.

Trist, frustrert, lei, sliten, sint, hat, glede osv.

 

Når jeg var lita var jeg mammadalt og slet derfor ekstremt mye når hun drakk, jeg ville jo være med henne hele tiden.

Når jeg ble eldre gikk det greit i noen perioder, mens hun knekte meg helt i de dårlige (hun var før mester på å psyke meg ned).

Vi har hatt et bra forhold når hun er edru, fram til de siste årene. Jeg er fortsatt glad i henne, men vet ikke lenger hvordan jeg skal forholde meg til henne og greier derfor ikke å prate med henne på samme måten lenger. Er veldig kort i tlf når hun ringer og føler meg nesten sjenert rundt henne til tider.

 

En fæl følelse, men samtidig så har jeg skjønt at hun ikke er mitt ansvar og at hun ikke får ødelegge mitt liv eller min familie (hun har både slengt dritt til mannen min og truet meg med å skulle få barnevernet til å ta fra meg ungene).

 

Uansett, poenget mitt var at du må være forberedt på at man har forskjellige reaksjoner og det er helt normalt

Og uansett hva som skjer med moren din, så er ingenting din feil og du har ikke et ansvar for henne.

 

Alkoholikere har dessverre en tedens til å være likegyldige, slite psykisk, juge og si akkurat det du vil høre osv.. Samt at de alltid har ørten unnskyldninger på lager.

 

Fra #3

[Anonym bruker]

Jeg er redd min mor går samme vei som deres mødre har gjort. Etter at jeg flyttet ut og hun ble sammen med en mann som ikke har noen barn og har så godt som festet hele hans liv. Spiller i rockegruppe og de har litt sånn hardcore livsstil.

 

Etter at mamma ble sammen med han har hun økt alkoholinntak og hvor ofte hun drikker alkohol. Hun drikker som regel en 3-liters dunk vin hver helg, ved spesielle anledninger legges en flaske til. Og noen øl. Det er mange alkoholenheter, og hun blir full veldig fort. Etter 4-5 enheter kan både jeg og mamma si at vi er full. Så etter 1,5 liter vin kan man bare tenke seg hvor dritings hun må være. Hun forteller meg også at hun spyr hver helg.

 

Dette er noe hun har skjult for meg, inntil nylig, når hun ringte meg midt på natten for å be om hjelp. Samboeren til mamma hadde visstnok blitt agressiv når de satt hjemme og drakk. Mamma ville komme til meg den natten. Dagen etter ploppet hun ut med en god del informasjon. Hun fortalte meg bl.a. at hun bruker 3-4000 på alkohol hver måned. Hun klager over dårlig økonomi, og jeg har ikke klart å skjønne hvordan de kan ha dårlig økonomi når mamma tjener 500.000 i året og mammas samboer rundt 600.000 i året. Nå ser jeg tegningen. 3-4000 kr per måned er en del penger.

 

Hun prøver å skjule at hun tar seg et glass vin når jeg er på besøk. Men alkohol lukter, og mamma endrer seg straks hun har inntatt alkohol. Jeg avslører henne gang på gang når vi er på middagsbesøk hos mamma. Det kan være en vanlig ukedag eller søndagsmiddag.

 

Det er det med skjulingen jeg er veldig bekymret for. Hun får mye kritikk fra meg pga. alkoholen, men har opplevd at hun ikke har gitt hele historier til meg o.l. Har god kontakt med mamma sine søstre, og vi snakker litt om dette oss i mellom. Slik har jeg fått vite at mamma skjuler en del for meg, og hun skjuler en del for sine søstre. De har altså god kontakt, tre av søstrene snakkes nesten daglig på telefon og har alltid vært veldig tilstede. De er mine ekstra-mammaer og jeg hadde en av tantene mine med på fødsel og kan snakke om alt med de, slik som med min mamma.

 

Er pga. skjulingen redd for å kritisere mamma for mye. Er redd hun stenger seg enda mer inn. Vil at hun skal fortelle meg åpent om dette og la meg hjelpe, for det er jo er rop om hjelp, er det ikke? Da må jeg lære å takle det også, men er villig til det.

[mibella]

#3:

Huff, fælt å høre at det har vært slik fra du var liten

 

Jeg var ikke klar over problemet her før rundt videregående-alder, selv om det nok startet en del år før. Det gjør voldsomt mye med følelsene, det er så fælt.. Kjenner meg veldig igjen i det du beskriver ang. forholdet deres i dag, ganske likt her. Kan ikke huske sist vi ga hverandre en klem. Jeg kan ikke forstå hvordan et mor-datter-forhold kan bli slik, selv om jeg er i ett selv. Hun var jo helt vanlig, lykkelig, sprek, flott dame da jeg var liten - en fantastisk mor. Kan ikke forestille meg å ha et slikt forhold med min egen datter, selv om jeg vet at jeg aldri kan vite hva fremtiden bringer. Mine barn skal aldri få en slik mor.

[Anonym bruker]

Dessverre er det ikke mye man får gjort om hun ikke vil ta tak i det selv. Så lenge hun ikke er en gravid rusmisbruker eller er til fare for seg selv eller andre, må all behandling være basert på samtykke fra hennes side. Å være en fare for seg selv er man jo som alkoholiker, men for å kunne bruke den paragrafen må det nok myyyyye mer til enn å ha et rusproblem.

 

Men signerer de over, kontakt fastlege og AA for å høre hvordan du kan gripe ann saken. Men å leve som pårørende til en som misbruker rusmidler er hardt. Jeg har heldigvis ikke personlig erfaring med det, men etter å ha jobbet mange år på en rusinstitusjon har jeg møtt mange pårørende som har det vondt.

 

Lykke til og god klem.

[mibella]

Jeg er redd min mor går samme vei som deres mødre har gjort. Etter at jeg flyttet ut og hun ble sammen med en mann som ikke har noen barn og har så godt som festet hele hans liv. Spiller i rockegruppe og de har litt sånn hardcore livsstil.

 

Etter at mamma ble sammen med han har hun økt alkoholinntak og hvor ofte hun drikker alkohol. Hun drikker som regel en 3-liters dunk vin hver helg, ved spesielle anledninger legges en flaske til. Og noen øl. Det er mange alkoholenheter, og hun blir full veldig fort. Etter 4-5 enheter kan både jeg og mamma si at vi er full. Så etter 1,5 liter vin kan man bare tenke seg hvor dritings hun må være. Hun forteller meg også at hun spyr hver helg.

 

Dette er noe hun har skjult for meg, inntil nylig, når hun ringte meg midt på natten for å be om hjelp. Samboeren til mamma hadde visstnok blitt agressiv når de satt hjemme og drakk. Mamma ville komme til meg den natten. Dagen etter ploppet hun ut med en god del informasjon. Hun fortalte meg bl.a. at hun bruker 3-4000 på alkohol hver måned. Hun klager over dårlig økonomi, og jeg har ikke klart å skjønne hvordan de kan ha dårlig økonomi når mamma tjener 500.000 i året og mammas samboer rundt 600.000 i året. Nå ser jeg tegningen. 3-4000 kr per måned er en del penger.

 

Hun prøver å skjule at hun tar seg et glass vin når jeg er på besøk. Men alkohol lukter, og mamma endrer seg straks hun har inntatt alkohol. Jeg avslører henne gang på gang når vi er på middagsbesøk hos mamma. Det kan være en vanlig ukedag eller søndagsmiddag.

 

Det er det med skjulingen jeg er veldig bekymret for. Hun får mye kritikk fra meg pga. alkoholen, men har opplevd at hun ikke har gitt hele historier til meg o.l. Har god kontakt med mamma sine søstre, og vi snakker litt om dette oss i mellom. Slik har jeg fått vite at mamma skjuler en del for meg, og hun skjuler en del for sine søstre. De har altså god kontakt, tre av søstrene snakkes nesten daglig på telefon og har alltid vært veldig tilstede. De er mine ekstra-mammaer og jeg hadde en av tantene mine med på fødsel og kan snakke om alt med de, slik som med min mamma.

 

Er pga. skjulingen redd for å kritisere mamma for mye. Er redd hun stenger seg enda mer inn. Vil at hun skal fortelle meg åpent om dette og la meg hjelpe, for det er jo er rop om hjelp, er det ikke? Da må jeg lære å takle det også, men er villig til det.

 

 

Så trist å høre! Det høres dessverre ut som hun sliter med alkoholproblem også, ja Skjuling er det største varseltegnet. Man HAR et problem, om man føler man må skjule det.

 

Jeg har også vært redd for å vise at jeg finner alkoholen - i tilfelle hun gjemmer "bedre", på en måte. Nå drar jeg den fram av og til, mens noen ganger tar jeg bilde og viser det senere. Finner alkohol på de rareste steder, så med bilder kan hun godt komme med det vanlige, uskyldige "hva? fant du vin der?", men faktisk SE selv at løgnene kun er løgner.

[Tabitha]

Med godt voksne foreldre følger det sikkert også med bekymringer for helseskader hos disse foreldrene, så jeg kan forstå det må være veldig tøft.

 

Det finnes ei bok som heter "Flodhest i dagligstuen" som handler om en hemmelighet som alle merker, men som ingen i familien snakker med hverandre om.

 

Skal ikke være meningen at småbarnsforeldre skal slite seg ut på å bekymre seg over sine foreldres alkoholavhengighet. Det er jo ikke så lett å bare skru av følelsene sine, heller. Men kan prøve å tenke litt på at man ikke skal være avhengig av sine foreldre etter fylte 20 år, hverken på det ene eller det andre viset (og det sier jeg...)

 

Vet ikke hvilken effekt det vil ha å varsle omgangskretsen om at mor er alkoholiker. Det vil kanskje bare føre til større irritasjon hos alkoholikeren. På samme måte som hvis man har en forelder som ikke klarer å gå pga overvekt, så hjelper det ikke å snakke til omgangskretsen om det.

Den beste hjelpen er hos Evangelisenteret etter min mening, men så er det jo det å innse selv at man har et problem, og faktisk ønske en løsning på det.

[mibella]

Dessverre er det ikke mye man får gjort om hun ikke vil ta tak i det selv. Så lenge hun ikke er en gravid rusmisbruker eller er til fare for seg selv eller andre, må all behandling være basert på samtykke fra hennes side. Å være en fare for seg selv er man jo som alkoholiker, men for å kunne bruke den paragrafen må det nok myyyyye mer til enn å ha et rusproblem.

 

Men signerer de over, kontakt fastlege og AA for å høre hvordan du kan gripe ann saken. Men å leve som pårørende til en som misbruker rusmidler er hardt. Jeg har heldigvis ikke personlig erfaring med det, men etter å ha jobbet mange år på en rusinstitusjon har jeg møtt mange pårørende som har det vondt.

 

Lykke til og god klem.

 

Nei, det er akkurat det... vanskelig når hun er myndig og ikke innser problemet. Men jeg må i hvertfall gjøre alt jeg kan før jeg gir opp.

 

Tusen takk for det!

[mibella]

Med godt voksne foreldre følger det sikkert også med bekymringer for helseskader hos disse foreldrene, så jeg kan forstå det må være veldig tøft.

 

Det finnes ei bok som heter "Flodhest i dagligstuen" som handler om en hemmelighet som alle merker, men som ingen i familien snakker med hverandre om.

 

Skal ikke være meningen at småbarnsforeldre skal slite seg ut på å bekymre seg over sine foreldres alkoholavhengighet. Det er jo ikke så lett å bare skru av følelsene sine, heller. Men kan prøve å tenke litt på at man ikke skal være avhengig av sine foreldre etter fylte 20 år, hverken på det ene eller det andre viset (og det sier jeg...)

 

Vet ikke hvilken effekt det vil ha å varsle omgangskretsen om at mor er alkoholiker. Det vil kanskje bare føre til større irritasjon hos alkoholikeren. På samme måte som hvis man har en forelder som ikke klarer å gå pga overvekt, så hjelper det ikke å snakke til omgangskretsen om det.

Den beste hjelpen er hos Evangelisenteret etter min mening, men så er det jo det å innse selv at man har et problem, og faktisk ønske en løsning på det.

 

 

Bekymring for helseskader har det vært mye av, ja. Jeg har vært med å lett etter henne, fordi hun har truet med selvmord - det er helt jævlig! Hittil har det bare vært tomme trusler, men man vet aldri...

 

Ja, det er nok mange grunner til både å si i fra og å la være. Men etter å ha tenkt mye gjennom det, tror vi det gjør det verre at ikke alle nærmeste vet det - og kan hjelpe både oss og henne gjennom det. At ingen vet det, gjør det også mye lettere for henne å fortsette å skjule, og å leve i sin egen boble hvor ingen vet noe og alt rundt henne er tilsynelatende perfekt.

 

Tusen takk for tips ellers også - alt skal sjekkes!