Er så sliten av å være meg selv

[Anonym bruker]

Vet ikke hvor jeg skal begynne.. Hele livet har jeg vært sjenert og rolig av meg. Jeg tør å snakke med andre, men fremstår sikkert lett som litt usikker og nervøs. Ihvertfall på en dårlig dag. Er konflikstky og har problemer med å stå opp for meg selv.

 

Med nære venner og familie er jeg derimot helt motsatt, er åpen og snakker i vei.

 

Jeg ble mobbet som barn og har en litt trøblete familiebakgrunn, men jeg har skikket meg bra som det heter og har fått meg utdannelse, er gift med en flott mann, har flere barn, eget hus osv.

 

Gjentatte ganger opplever jeg at jeg må forsvare meg selv og den jeg er. Da jeg studerte hadde jeg en veileder som var skeptisk til om jeg passet til dette yrket siden jeg ikke var så utadvendt av meg.. hun snakket til meg på en litt nedlatende måte gjentatte ganger og fikk meg til å føle meg håpløs.

På helsestasjonen merker jeg at helsesøster virker litt obs på meg pga spørsmål hun stiller osv, dette får meg til å bli litt på vakt og jeg klarer ikke være meg selv. Har kun fått tilslag på et jobbintervju i hele mitt liv, men jeg har bare fått skryt etter at folk er blitt godt kjent med meg både i jobbsammenheng og i praksis under studiet.

I barnehagen har jeg fått kommentarer på at jeg er sjenert på foreldremøte av en ansatt. selv om jeg alltid snakker med de ansatte ved henting og levering.

 

Skulle ønske folk kunne se meg for den jeg er! Hjemme er jeg trygg og glad, jeg og mannen min snakker om alt og samarbeider bra. Barna mine er glade og flotte barn med mange venner og familie rundt seg. De som kjenner meg godt vet at det er så mye mer ved meg enn andre ser.

 

Merker at jeg sliter med dette! Føler meg ikke god nok og tror at folk undervurderer meg. Er redd for at andre skal tro jeg ikke er en god nok mor, selv om jeg vet selv at jeg er det. Klarer ikke å slappe av sammen med folk som ikke kjenner meg godt.

 

 

Hva i all verden skal jeg gjøre for å bli mer selvsikker??

[Gjest Antarctica]

Men er det så galt å være sjenert, da? At det er ubehagelig for deg selv - ja, det tror jeg på. Men mye av det du opplever som problematisk er jo knytta til din forventning om hvordan du syns du burde være, ikke hvordan du objektivt sett behøver å være.

[Anonym bruker]

Du må tørre å vises, tørre å la stemmen din høres

 

Du vet egentlig hvem du er og hva du står for, det mønsteret du henger igjen i er trolig bare et etterslep etter oppveksten. Så neste gang du er i en situasjon så tør å snakke, tør å spørre spørsmål, tør å vise deg. Ikke vær den som bare er tilskuer i de situasjonene. Hvis du f.eks. er i en forsamling og du tenker du skulle likt å ha svar på en ting, så spør - du er garantert ikke den eneste som lurer på det samme, og andre vil bli glad for at du turde å spørre om det de selv ikke greide. Det kan også være lurt å begynne å snakke med noen som du ser ikke er av de mest utadvendte, men som likevel virker rolig og trygg. Si noe hyggelig om deres barn, eller bare spør hvem av barna som er deres, eller bare gi et kompliment. Det setter alle pris på.

 

En klok person sa en gang til meg at jeg måtte våge å kreve mitt eget område. Så strekte hun armene rett ut til siden og svingte seg rundt. SÅ stort er mitt område! Og SÅ stort burde ditt område være. Så langt armene dine og beina dine rekker i alle retninger er DITT område, DIN plass. I steden for er du som en sammenkrøllet liten ball som ikke vil synes. Men verden fortjener å få se deg! Og ikke la noen krenke ditt område, for det er bare ditt.

I de situasjonene jeg føler meg liten igjen og ikke tør å ta den plassen jeg burde så husker jeg på disse ordene, ser for meg at jeg strekker armene ut til siden og foran meg og tar min plass. Da er det faktisk lettere å være mer utadvendt!

 

Jeg har mye lik bakgrunn som deg, og hadde det som deg tidligere. Men de ordene over her har hjulpet meg masse, så nå prater jeg i forsamlinger og er ikke redd for å synes lenger. På dårlige dager kan jeg trekke meg inn i skallet mitt igjen, men da gir jeg meg selv lov til det akkurat den dagen. Man må ikke synes hele tiden heller. Men det er veldig deilig å slippe å føle seg så hemmet som jeg følte meg tidligere også.

 

Tren deg og prøv deg på situasjoner som er noenlunde trygge for deg. Du vokser og blir sikrere for hver gang du har utfordret deg selv og faktisk gjennomfører det. Da blir det litt lettere etter hvert, og en gang oppdager du plutselig at du bare gjorde noe uten å tenke og gruble og grue deg på forhånd. Da har du tatt tilbake ditt rom

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Takk for svar:) Jeg må tørre å ta plass som du sier, det krever jo øvelse men er jo viktig. Også for selvfølelsen.

 

Tror jeg har blitt litt verre de siste årene, spesielt etter at andre har kommentert denne sjenansen min. Det gjør meg så usikker, jeg trodde ikke andre merket det så godt som de tydeligvis gjør.

 

Jeg er heller ikke den som svarer igjen uten at det er helt nødvendig, i sommer svarte jeg igjen min svigerinne da jeg reagerte på noe hun sa til meg og da var hun sur i flere uker. Folk blir helt satt ut av at jeg tar igjen. De er vel vant med at jeg alltid er stille og rolig.

Ble litt usammenhengende dette, er litt trett:)

 

HI

[Anonym bruker]

Men er det så galt å være sjenert, da? At det er ubehagelig for deg selv - ja, det tror jeg på. Men mye av det du opplever som problematisk er jo knytta til din forventning om hvordan du syns du burde være, ikke hvordan du objektivt sett behøver å være.

 

Det er vel ikke noe galt i å være sjenert, men jeg tror omverdenen behandler sjenerte annerledes enn de behandler utadvendte mennesker. Det er som om andre har bestemt seg for at det er noe galt med deg siden du er sjenert..

[Anonym bruker]

Takk for svar:) Jeg må tørre å ta plass som du sier, det krever jo øvelse men er jo viktig. Også for selvfølelsen.

 

Tror jeg har blitt litt verre de siste årene, spesielt etter at andre har kommentert denne sjenansen min. Det gjør meg så usikker, jeg trodde ikke andre merket det så godt som de tydeligvis gjør.

 

Jeg er heller ikke den som svarer igjen uten at det er helt nødvendig, i sommer svarte jeg igjen min svigerinne da jeg reagerte på noe hun sa til meg og da var hun sur i flere uker. Folk blir helt satt ut av at jeg tar igjen. De er vel vant med at jeg alltid er stille og rolig.

Ble litt usammenhengende dette, er litt trett:)

 

HI

 

Jeg opplevde også at folk ble helt satt ut når jeg begynte å ta igjen på urimelige kommentarer eller oppførsel. De reagerte ikke når andre gjorde det samme. Men etter hvert har det også normalisert seg

 

# 3