Trenger bare skrive noe...

[Anonym bruker]

...men ønsker vel egentlig ingen svar. Det er ikke noe å si likevel.

 

Jeg har ikke noe ønske om å dø, men jeg ser heller ikke noen vits med livet mitt lenger. Skal det fortsette som nå er det ikke noe liv likevel. Har slitt og prøvd alt jeg greier å snu livet mitt til noe positivt i år etter år etter år.

Nå er jeg bare så sliten psykisk og fysisk, har ikke krefter til å ta tak i noe mer. Livet druser meg i bakken hver gang jeg tenker at "nå har jeg greid å snu det". Ting jeg ikke har noen påvirkningskraft over hender meg gang på gang på gang. Folk som ikke kjenner meg godt tror ikke en gang at det er mulig å ha sånn uflaks. De som kjenner meg vet at det dessverre er mulig.

 

Om det er noe i karma så har jeg vært en grusom person i mange tidligere liv. Men hva er vitsen når man forsøker å gjøre det beste, og ikke noe lykkes uansett? Jeg har så uendelig mye å gi både personlig og yrkesmessig. Men nå har jeg nådd grensen for hva jeg orker. Nå har jeg funnet ut hvor min grense går, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det. Jeg har mistet viljen til å prøve og å kjempe noe mer. Det eneste som kan få meg på beina igjen nå er et mirakel.

[CaptainHindsight]

Kjære deg.

Jeg vet hvor vanskelig du har det, selv om det kan føles ut som en litt nedlatende ting for meg å si til deg.

Jeg slet i mange år, før ting snudde, og jeg har hatt de samme tankene som deg. Det som forandret ting for meg var at min aller beste venn, mannen jeg elsket tok livet av seg.

Han mente at ingen ville sørge over han, men det gjorde vi alle sammen. Jeg har enda ikke glemt han, og sørger enda.

Jeg tenker hele tiden på hva som ville skjedd med livet hans, livet vårt, om han hadde "prøvd" litt til.

Ikke la dine tenke det samme.

 

Jeg vet ikke hva du sliter med, eller hva som har skjedd, men jeg har god erfaring med både psykisk og fysisk sykdom, og du kan gjerne skrive til meg privat om du vil det, selv om jeg skjønner det sikkert er litt skummelt å utlevere seg til en fremmed (som nå bare babler nervøst i vei) Men jeg dømmer ingen og utleverer heller ingen videre.

 

Jeg tror ikke noe på at du har vært en grusom person. Jeg tror du sliter akkurat nå og bør finne deg noen å snakke med.

Liv kan forandres raskt til det bedre.

Jeg håper virkelig at du får det bedre.

[Anonym bruker]

Takk for det du deler og skriver. Setter pris på det, selv om det er vondt å høre at du mistet din kjære på den måten.

 

Det er nok en del som ville savnet meg, men ikke så mange av dem som virkelig kjenner meg. Ingen nær familie. Kun noen få gode venner.

 

Det virker sikkert selvmotsidende og kanskje ikke troverdig en gang når jeg mener jeg ikke er suicidal og samtidig ikke ser noen mening med livet slik det er.

 

Jeg har snakket for mye og snakk kan ikke lenger hjelpe meg, dessverre. Det er kun praktiske ting som kan hjelpe meg. Men den hjelpen finnes ikke. De gangene jeg har søkt hjelp har jeg sittet igjen som den store taperen og i verre situasjon enn tidligere - noe som er en av årsakene til at jeg nå ikke ser noen løsning lenger.

 

Jeg håper på et mirakel, men tror ikke lenger på det.

[Junibaby2011]

Det er sent, og jeg sitter på en treg telefon som ikke vil samarbeide. Vil allikevel bare sende deg et lite <3 i natten. Du er sterkere enn du tror!

[CaptainHindsight]

Takk for det du deler og skriver. Setter pris på det, selv om det er vondt å høre at du mistet din kjære på den måten.

 

Det er nok en del som ville savnet meg, men ikke så mange av dem som virkelig kjenner meg. Ingen nær familie. Kun noen få gode venner.

 

Det virker sikkert selvmotsidende og kanskje ikke troverdig en gang når jeg mener jeg ikke er suicidal og samtidig ikke ser noen mening med livet slik det er.

 

Jeg har snakket for mye og snakk kan ikke lenger hjelpe meg, dessverre. Det er kun praktiske ting som kan hjelpe meg. Men den hjelpen finnes ikke. De gangene jeg har søkt hjelp har jeg sittet igjen som den store taperen og i verre situasjon enn tidligere - noe som er en av årsakene til at jeg nå ikke ser noen løsning lenger.

 

Jeg håper på et mirakel, men tror ikke lenger på det.

 

Nei, faktisk syns jeg det høres veldig "fornuftig" ut. Jeg var heller ikke direkte suicidal, jeg var alltid for "redd" til å ville gjøre noe, men jeg hatet livet mitt og meg selv så høyt at det var alt jeg tenkte på.

 

Men hva slags praktiske ting? Og hvorfor mener du den hjelpen er umulig? Ingenting er umulig, med mindre man ikke eksisterer lenger.

 

Lyst til å gi deg en god klem jeg

[<3 duracellkanin <3]

Vi er visst fler i samme båt.

Jeg har selv slitt psykisk helt siden jeg var 13 år. Har tilogmed utallige selvmordsforsøk bak meg.. Nå er jeg 25.

Det psykiske snudde og jeg ble frisk når jeg ble gravid for litt over 2 år siden. Selv om jeg ble alenemor. (Visste det fra dag en i svangerskapet)

Men da fikk jeg endelig noe å leve for.

Så for ca 2 mnd siden fikk jeg et lite tilbakefall og ble innlagt.. Da tok legen fra meg førerkortet. Som jeg trenger sårt på bygda når jeg skal kjøre gutten i bhg og meg selv til skolen.. Gjeld har jeg oppetter ørene som jeg føler jeg aldri blir ferdig med å betale på..

Og som om ikke det var nok så har jeg nettopp fått en sykdom som heter clusterhodepine. Med så syke smerter at jeg nå har ligget på sykehuset i 7 uker. Eneste som hjelper er morfin og det i høøøye doser. 3 ganger har jeg også blitt lagt i koma og respirator fordi ikke engang morfinen hjelper.. :/ og denne sykdommen har jeg fått beskjed om at det ikke finnes noen kur mot. Må bare lære meg å leve med den etterhvert..

Hva har jeg gjort for å fortjene alt dette? Jeg må ha vært Hitler i mitt forrige liv har jeg kommet frem til.

Men heldigvis! Så kommer det noen små lysglimt innimellom. Som gjør at jeg klarer å kjempe videre noen dager til.

For det blir jo ikke bedre av at jeg graver meg ned og synes synd på meg selv.

Ta vare på alle sånne små lysglimt! Det er nettopp disse som kan redde deg! Selv om alt det negative er myyye værre enn de små lysene så MÅ man rett og slett lære seg å holde fast ved dem. Og ja! Det er et helvete for å si set mildt å lære seg nettopp det!

Men en vakker dag så vil du også klare det!

Det er jeg helt sikker på!

Vil gi deg en goood og varm klem!!! <3 for jeg kjenner så godt følelsen din. Og den er forjævlig! Men ikke la deg knekke! Ikke synk så langt ned som jeg var for noen år siden.

Du er verdiful!! Og mest sansynligvis er du den ene personen som noen andre rett og slett ikke kan klare å leve uten! <3

Håper det var en liten trøst at du i allefall ikke er alene. Og trenger du noen å snakke med så er jeg her. Send meg en pm så kan du tilogmed få mobilnr mitt hvis det er lettere å skrive der.

Håper virkelig du kan få et lysglimt i morgen slik at du også kan få pågangsmot til å kjempe videre i noen dager til.

Mange trøsteklemmer i natten til deg!! <3

[Anonym bruker]

Vi er visst fler i samme båt.

Jeg har selv slitt psykisk helt siden jeg var 13 år. Har tilogmed utallige selvmordsforsøk bak meg.. Nå er jeg 25.

Det psykiske snudde og jeg ble frisk når jeg ble gravid for litt over 2 år siden. Selv om jeg ble alenemor. (Visste det fra dag en i svangerskapet)

Men da fikk jeg endelig noe å leve for.

Så for ca 2 mnd siden fikk jeg et lite tilbakefall og ble innlagt.. Da tok legen fra meg førerkortet. Som jeg trenger sårt på bygda når jeg skal kjøre gutten i bhg og meg selv til skolen.. Gjeld har jeg oppetter ørene som jeg føler jeg aldri blir ferdig med å betale på..

Og som om ikke det var nok så har jeg nettopp fått en sykdom som heter clusterhodepine. Med så syke smerter at jeg nå har ligget på sykehuset i 7 uker. Eneste som hjelper er morfin og det i høøøye doser. 3 ganger har jeg også blitt lagt i koma og respirator fordi ikke engang morfinen hjelper.. :/ og denne sykdommen har jeg fått beskjed om at det ikke finnes noen kur mot. Må bare lære meg å leve med den etterhvert..

Hva har jeg gjort for å fortjene alt dette? Jeg må ha vært Hitler i mitt forrige liv har jeg kommet frem til.

Men heldigvis! Så kommer det noen små lysglimt innimellom. Som gjør at jeg klarer å kjempe videre noen dager til.

For det blir jo ikke bedre av at jeg graver meg ned og synes synd på meg selv.

Ta vare på alle sånne små lysglimt! Det er nettopp disse som kan redde deg! Selv om alt det negative er myyye værre enn de små lysene så MÅ man rett og slett lære seg å holde fast ved dem. Og ja! Det er et helvete for å si set mildt å lære seg nettopp det!

Men en vakker dag så vil du også klare det!

Det er jeg helt sikker på!

Vil gi deg en goood og varm klem!!! <3 for jeg kjenner så godt følelsen din. Og den er forjævlig! Men ikke la deg knekke! Ikke synk så langt ned som jeg var for noen år siden.

Du er verdiful!! Og mest sansynligvis er du den ene personen som noen andre rett og slett ikke kan klare å leve uten! <3

Håper det var en liten trøst at du i allefall ikke er alene. Og trenger du noen å snakke med så er jeg her. Send meg en pm så kan du tilogmed få mobilnr mitt hvis det er lettere å skrive der.

Håper virkelig du kan få et lysglimt i morgen slik at du også kan få pågangsmot til å kjempe videre i noen dager til.

Mange trøsteklemmer i natten til deg!! <3

 

Hvordan er det med barnet ditt oppi alt dette? Kan umulig være et godt hjemmemiljø for barnet, dersom barnet bor hos deg

[<3 duracellkanin <3]

Vi er visst fler i samme båt.

Jeg har selv slitt psykisk helt siden jeg var 13 år. Har tilogmed utallige selvmordsforsøk bak meg.. Nå er jeg 25.

Det psykiske snudde og jeg ble frisk når jeg ble gravid for litt over 2 år siden. Selv om jeg ble alenemor. (Visste det fra dag en i svangerskapet)

Men da fikk jeg endelig noe å leve for.

Så for ca 2 mnd siden fikk jeg et lite tilbakefall og ble innlagt.. Da tok legen fra meg førerkortet. Som jeg trenger sårt på bygda når jeg skal kjøre gutten i bhg og meg selv til skolen.. Gjeld har jeg oppetter ørene som jeg føler jeg aldri blir ferdig med å betale på..

Og som om ikke det var nok så har jeg nettopp fått en sykdom som heter clusterhodepine. Med så syke smerter at jeg nå har ligget på sykehuset i 7 uker. Eneste som hjelper er morfin og det i høøøye doser. 3 ganger har jeg også blitt lagt i koma og respirator fordi ikke engang morfinen hjelper.. :/ og denne sykdommen har jeg fått beskjed om at det ikke finnes noen kur mot. Må bare lære meg å leve med den etterhvert..

Hva har jeg gjort for å fortjene alt dette? Jeg må ha vært Hitler i mitt forrige liv har jeg kommet frem til.

Men heldigvis! Så kommer det noen små lysglimt innimellom. Som gjør at jeg klarer å kjempe videre noen dager til.

For det blir jo ikke bedre av at jeg graver meg ned og synes synd på meg selv.

Ta vare på alle sånne små lysglimt! Det er nettopp disse som kan redde deg! Selv om alt det negative er myyye værre enn de små lysene så MÅ man rett og slett lære seg å holde fast ved dem. Og ja! Det er et helvete for å si set mildt å lære seg nettopp det!

Men en vakker dag så vil du også klare det!

Det er jeg helt sikker på!

Vil gi deg en goood og varm klem!!! <3 for jeg kjenner så godt følelsen din. Og den er forjævlig! Men ikke la deg knekke! Ikke synk så langt ned som jeg var for noen år siden.

Du er verdiful!! Og mest sansynligvis er du den ene personen som noen andre rett og slett ikke kan klare å leve uten! <3

Håper det var en liten trøst at du i allefall ikke er alene. Og trenger du noen å snakke med så er jeg her. Send meg en pm så kan du tilogmed få mobilnr mitt hvis det er lettere å skrive der.

Håper virkelig du kan få et lysglimt i morgen slik at du også kan få pågangsmot til å kjempe videre i noen dager til.

Mange trøsteklemmer i natten til deg!! <3

 

Hvordan er det med barnet ditt oppi alt dette? Kan umulig være et godt hjemmemiljø for barnet, dersom barnet bor hos deg

 

 

Jeg har heldigvis verdens beste oppfølging fra bv. Og sønnen min har et meget velfungerende avlastningshjem som har han på fosterhjemsvedtak nå mens jeg er syk. Heldigvis er sykdommen min sånn at jeg kan ha lange perioder i mellom anfallsperiodene der jeg er helt frisk og da fungerer livet greit og nå får vi drosje av bv til og fra bhg

Så det er liksom de lysglimtene som jeg ser positivt på

Gutten min har ikke tatt noe skade av dette sier bv, og de sier også at han har helt normale reaksjoner. Så det er en god trøst oppi alt dette triste. Og avlastningshjemmet er flinke og kommer hit med han flere dager i uka så vi får litt kvalitetstid sammen og ikke minst så trives gutten godt der.

Vi må rett og slett gjøre det beste ut av det

Og både avlastningshjemmet og min familie bor veldig nærme oss så hvis jeg får smerteanfall når jeg er hjemme så kommer de til unnsetning innen 10 minutter heldigvis skjer det oftest på natten og da sover jo lillegutt uansett og når jeg kommer hjem nå så skal jeg i tillegg få trygghetsalarm som er koblet opp mot hjemmetjenesten slik at de Evt kan hjelpe meg med å få tak i min mor eller avlastningshjemmet og i tillegg ordne transport til sykehuset dersom det trengs.

Så Joda vi har funnet en grei løsning på det hele

Men ja, tungt er det alikevell.. Jeg har jo flere ganger lurt på hva slags liv det må være for gutten å ha en mor med denne sykdommen.. :'( og har vært inne på tanken om at han kanskje hadde hatt det bedre hos noen andre.

Men når bv oppmuntrer meg med at han har det best hos meg og at han vil forstå mer når han bli eldre og de i tillegg betrygger meg med at sålangt så ser det ut til at han takler det hele over all forventning så får man litt ny livsgnist og pågangsmot