Meg med besøk av svigermor så og si HVER dag...

[Anonym bruker]

Har skrevet et innlegg her før hvor jeg beskrev at besøkene av svigermor har gått meg på nervene...Altså, har verdens snilleste svigermor, hun er 79 år, og bor "rett over gata". Hun er her HVER dag, "skal se til ungene". Dette har pågått nå i over 2 år, og jeg personlig liker IKKE at pluttselig står noen på verandadøra her og kikker inn for å se om vi er hjemme. Eller bare gå inn dersom døra er åpen...Ikke bestandig det passer, for å si det sånn...

Hun er også "med på slep" overalt, enda sambo har fire søsken i umiddelbar nærhet som også kan trå til litt om hun absolutt må underholdes til enhver tid.

 

Har nå vært hos familiekontoret og hun jeg snakket med, sa jeg skulle få lov til å kjenne på følelsen av at grensa mi var nådd. Hun satt nærmest å himla med øynene da jeg fortalte hvor "innvadert" jeg til tider følte meg og rådet meg til å ta det opp med svigermor uten sambo tilstede om det å begrense besøkene.

 

Nå har det seg slik at jeg føler jeg ikke kan gjøre dette, er så redd for å såre !!! Så valget mitt har vel falt seg slik at jeg fortsetter å svelge kameler.

MEN, så har hun tilbudt seg å være her å passe minstejenta på 5 mnd mens jeg leverer eldstemann på 3 i bhg. Vi går til bhg, den er 350 meter unna. Jeg syns det er helt greit å ta med henne, det syns jeg er nada pes, så jeg har takket for tilbudet og sagt at jeg klarer meg fint alene. (Hun har passet barnet ved henting ved et par anledninger altså...) Sambo tok dette opp med meg her om dagen om at jeg kanskje måtte tenke "at noen ble skuffa her om dem ikke følte seg til nytte"...Jeg trodde nesten ikke på det jeg hørte, for istedenfor 3 besøk av svigermor hver dag, så prøver jeg i det minste å begrense det til 1 !!!! Uff, ja, jeg eier vel ikke empati, men, skjønner ??????

 

Godt å få det ut )) hehehehehe....Er ikke bestandig det er like greit her i verden, for selvfølgelig hadde jeg kanskje sagt ja, dersom de andre besøkene var laaaaaaaaaaaaaaaangt fra så hyppige ???

[Julie (:]

Har lenge hatt en teori om at mange mister litt selvkritisk sans når de runder 75, omtrent. Innlegget ditt bekrefter i aller høyeste grad dette. Tror jeg har vært heldig når det gjelder svigermor. Stakkars deg!

Endret 1. november 2012 av Julie (:

[magica fra tryll]

Hvordan tenker du at du skal klare å holde ut dette i f.eks 10 år til???

[ærlig talt]

Altså, dette er jo ikke normalt. Men.. Svigermoren din kommer kanskje fra en tid hvor dette var normalt, å hjelpe familien. Allikevel, 3 ganger om dagen er altfor mye!!

Jeg har dessverre ingen gode råd annet enn at du og mannen må finne ut av dette. Jeg er litt uenig med rådgiveren; hvis du alene skal ta opp dette med svigermor, så går du bak ryggen til mannen din+at du ender opp som den "slemme" svigerdatteren :/

[Anonym bruker]

Jeg husker de andre innleggene dine og jeg er overrasket over at du fortsatt er med denne mannen, at ikke svigermor på slep har tatt knekken på forholdet rett og slett.

 

At du er redd for å sette ned foten på noe som virkelig plager deg for at du ikke vil såre er egentlig litt skremmende, skal du møte veggen før du tør å sette deg selv og dine følelser litt først?

Husk at du har barn som du bør holde deg frisk for å å slite slik du gjør i denne situasjonen kan gjøre at du får en alvorlig knekk noe som er langt verre en en samboer og svigermor med litt sårede følelser.

 

Vet liksom ikke hva man skal si jeg hadde blitt gal for lenge siden om jeg var deg.....

Har vært samboer med en mammadalt og gud bedre jeg kommer heller til å være alene hele livet en å noen gang bli sammen med en til. Og han jeg bodde med var faktisk mild i forhold til din samboer.

[Elsker livet]

Jeg forstår helt og fullt at det er mer strevsom med å ta i mot svigermor enn å ta babyen med om du har så kort vei at dere går til barnehagen. Jeg har også en snill, men invaderende svigermor. Jeg blir litt lei henne jeg også selv om vi nærmest er venninner. Hun kommer alltid flere ganger om dagen for å hjelpe til når jeg er alene hjemme. Jeg hadde syns det var deilig å føle at jeg var alene hjemme når jeg var det. Jeg klarer fint å ta meg av barna og huset på egenhånd. Men hun tror vel kanskje jeg ikke gjør det fordi jeg er litt slappere med husarbeid når mannen er bortreist. I tillegg vet jeg at hun følger med på når det blir lys i huset og når lysene slukkes for kvelden. (De bor i kårhuset rett nedi veien her).

Dette er hun flink å rapporetere om både til meg og min mann. Hun mener ikke noe vondt med det, men jeg føler meg overvåket. Så av og til hender det faktisk jeg skrur av lysene rett før de gjør det hjemme hos seg, sitter å leser og venter til gamlignene har sovnet og står opp igjen. Både de og min mann er opptatt av at man skal ha nok søvn, men samtidig så har "morgenstund gull i munn." Tenkte bare å dele med deg at det er andre også som må bite i seg litt for mye invadering fra sin svigermor. Jeg føler vi kjenner hverandre så godt, nesten så venninner, at jeg lett sier i fra på mange ting. Men så er det veldig viktig for henne å avsløre og få fjernet umoral. Det er litt slitsomt.

 

Jeg foreslår at du sier at babyen har godt av en trilletur og frisk luft. Føler hun seg unyttig om hun ikke får hjelpe mer til får du foreslå ting hun skal gjøre for deg. Helst noe arbeid hun ta med seg hjem til sitt hus. Det gjør jeg, for jeg vil f.eks vaske våre egne klær. Hun kan gjøre andre ting som ikke blir å krafse i våre personlige ting.

[LillaGorilla♥♥]

JEg hadde ikke villet ha min egen mor på besøk så ofte engang, jeg.

[Anonym bruker]

Husk at du er det største forbildet for dine barn. Dersom du ikke klarer å sette personlige grenser, men lar andre invadere livet ditt på en slik måte vil du være et veldig dårlig forbilde for dine barn og kanskje "arve" denne dårlige egenskapen videre.

 

Hvis du synes det er vanskelig å være veldig konfronterende mot svigermor bør du heller diskutere ulike innfallsvinkler med rådgiveren din. Eller spørre om noen har noen gode råd for hvordan du bør formulere deg på dib

[Anonym bruker]

Takk for svar Og jada, jeg holder ut Men, må jo si at det er bare så vidt, for det er veeeeeeeeeeeeeeeeldig sårt for sambo det med forholdet "svigermor/meg".

 

Altså, det som hun på familiekontoret mente var at jeg ikke skulle gå bak ryggen til sambo, men, at jeg skulle ta den samtalen siden han ikke klarer å ta den selv. Det vil si, nekter mer eller mindre å ta den. Du vet, denna "flokken" jeg har kommet inn i er jo så inni helv.... sosiale da vet du, at det er liksom "bare sånn det er her", men, jeg kommer utenifra og mener at vi alle må tilpasse oss. Selv sitter jeg igjen med en følelse av at JEG er vanskelig, at "alle andre" må ta hensyn til MEG dersom det nå blir en liten "oppvask". Samboeren min får det ihvertfall til å føle det slik...Svigerfar døde for 1/2 år siden etter kort sykeleie, og det var forferdelig, for han var også her hver dag for å se til ungen vår. Dette gledet han så, at jeg syns han liksom at han måtte "få lov" til dette. Innimellom så skrudde jeg av lysene også, bare for å ikke orke noe besøk, men, sånn i ettertid så har jeg nesten hatt dårlig samvittighet ettersom at han nå er død liksom........blæ....er så kjedelig altså.

 

Hun på familiekontoret sa det var veldig normalt å gå i forsvarsposisjon når det gjaldt "kritikk" på sine nærmeste, og det skjønner jeg, for jeg reagerer også dersom noe er "galt" med mine. Men, å føle seg overvåka er ikke så veldig moro, men, kjekt å lese at flere har det som meg ))

 

Trur vel ALDRI, NEVER, EVER at sambo går med på en "besøksavtale".

Og innimellom når hun har rette dagen, så kan hun ha ganske "skarp tunge", og er lunta mi kort, så må jeg virkelig ta meg i sammen i tillegg til kanskje litt vanskelig unge som skal i barnehagen....

 

HI

[Anonym bruker]

Forresten, noen av dere som har et lurt svar jeg kan gi til sambo hva vedrører dette og denne "hjelpen" ?

 

HI

[thessi og lillemor]

Uff, jeg synes dette høres helt forferdelig ut!! Jeg hadde aldri holdt ut! Jeg synes noe av det verste er måten samboeren din håndtere dette på. Vanskelig å få gjort noe med dette, uten at du blir den store stygge ulven, når dere ikke er på "lag". Det er jo dere som er en familie nå, og det er HELT vanvittig at han krever at du skal forholde deg til svigermor flere ganger om dagen! Er det helt utelukket å flytte..?

[Elsker livet]

Den skarpe tunge må du bare slenge tilbake, kanskje det gjør det bedre. At du får sagt litt mer i fra? Selv om det kan skape litt problemer med tanke på at hennes sønn syns det er ubehagelig, så kan det kanskje gi deg og din svigermor et bedre forhold. Du kan jo prøve å ta igjen litt når din mann ikke er tilstedet. Jeg gjør det relativt ofte for å ikke irritere meg for mye, selv om min mann ikke godtar det. Han forstår selvsagt at det er slitsomt, men at det er noe jeg skal bite i meg så lene det ikke går altfor langt. Lurer egentlig på hva som er alt for langt, jeg syns vi er rett ved grensa for min del.

[Anonym bruker]

Uff, jeg synes synd på deg! Hadde ikke orket dette i lengden. Har opplevd noe lignende selv, men da gjaldt det min egen familie så det var kanskje litt lettere å si i fra.

 

Jeg og mannen min bodde i nærheten av min bestemor da vi nettopp hadde fått vårt første barn, og hun kom også på besøk HVER dag. Blandet seg opp i ting hun ikke hadde noe med og sa til andre at vi var vanskelige og folkesky hvis vi ikke åpnet døra en dag innimellom.. hun var vant til å gå inn og ut til familie, hun hadde sin egen svigermor til nabo da hun selv hadde småbarn og hun forstod bare ikke at dette ble for tett for oss. Lang historie..

 

Heldigvis var jeg og mannen min enige om at dette ble for mye for oss, og vi bestemte oss for å flytte. Nå treffer jeg henne et par ganger i mnd og vi har et mye bedre forhold, før var stemningen ofte litt amper mellom oss..

 

Hdde visst ikke så mye gode råd og komme med, men ville bare si at jeg har opplevd noe lignende og forstår deg Så godt.

[Anonym bruker]

Føler det er uaktuelt å flytte. Vi har tatt over barndomshjemmet hans og brukt mye tid og penger i oppussing. Også trives jeg jo veldig godt her da ! (Bortsett fra det ene problemet...) Er så kjedelig at vi ikke er "på lag" når det gjelder dette altså. Og innerst inne så må jeg jo si at det er begrenset kanskje hvor lenge hun "er" her.

 

Neste sommer skal vi på ferie. Hun skal da være med sammen med et par svigerinner av meg og meg, sambo og barn. Under planleggingen spurte sambo om hun feks kunne bo hos oss dersom vi ikke fikk en spesiell type rom. Da sa jeg NEI og det skjønte han !!!!!!

[Julie (:]

Det er da enda godt at han skjønte det... Tror det er viktig å spille på lag. Har tidligere hatt problemer med min mann og mamma som ikke går supergodt overens og det er kjedelig å stå i midten også. Vanskelig når begge to snakker nedlatende om hverandre og man må være i konstant forsvarsposisjon. Heldigvis har det løst seg opp litt her.

[Anonym bruker]

Ja, kjedelig å stå i midten. Føler meg så vanskelig. Det er et veldig betent tema egentlig, for han merker jo veldig godt på meg at "nå er det nok" enkelte dager. Og jeg har nok en skarp tunge tilbake innimellom også. Og til og med svigerinnene mine har jo sagt at jeg må prøve lukke ørene for svigermor og et par av dem har til og med sagt at hun skal være forsiktig med å blande seg FOR MYE i vårt privatliv...

 

Jeg blir så irritert, sambo og jeg krangler så busta fyker rundt dette. Han mener jeg er sååå vanskelig, og at "alle andre må innrette seg etter meg", for det er bare MEG, MEG, MEG som han sier...Da kommer jeg ikke langt !! Merker jeg blir en annen person de gangene vi er borte fra husets fire vegger, for da er det ihvertfall ingen som kommer uanmeldt...Står du midt i en krangel med sambo hvor tårene triller, så er det ikke så kult å storme inn på badet og være "ugrei" i magen når hun kommer liksom...Og da rekker vi liksom ikke ta opp igjen tråden etter at hun har gått, så da blir vi liksom ikke ferdig med ting når vi tar opp noe...

 

Syns det er leit at sambo sier at alt dreier seg om MEG bare fordi jeg virkelig har fått dette opplegget laaaangt oppi halsen...

 

HI

[Julie (:]

Vel, i deres hjem burde det vel dreie seg om dere som bor der? Eller? Er jo liksom et poeng å føle seg vel i sitt eget hjem. Du må kunne slappe av hjemme hos deg selv uten å ha uinvitert besøk hele tiden...

[Anonym bruker]

Vi bodde tett oppi svigers ganske lenge. Altfor tett, type de kom inn på soverommet om vi ikke var oppe og de "måtte" ha tak i oss. Banket på, men ventet ikke på svar.

 

Nå bor vi ikke sånn lenger, takk og lov. Det hele gikk meg selvfølgelig på nervene, de var litt som din svigermor, hadde ikke noe eget liv, jobb eller sosial omgang, så de hadde mye tid til å mene noe om oss, på godt og vondt.

 

Problemet er nå at jeg har dem fremdeles litt opp i halsen. Nå omgås vi knaapt, av helt andre årsaker, men hadde vi måttet ha et mer normalt svigerforhold, hadde jeg slitt. Og jeg tenker iblant at denne kritiske tankegangen som jeg har om dem er i grunnen helt unødvendig. De er jo ikke spesielt ille mennesker (litt sære, men fullstendig menneskelige), men jeg burde ikke vite om alle disse særhetene i så stor grad.

 

Om jeg var i ditt sted, ser jeg for meg to mulige utfall:

 

1: Du biter tenna sammen og holder ut, helt til du sprekker og ikke vil se svigermor for dine øyne mer (og det kan bli hardt for din mannn)

 

2: Du får din mann til å forstå dette (jeg ser at det er vanskelig), og setter grenser og bevarer vennskapet med svigermor, selv om det kanskje er noe skadet

[3 er nok!]

Hva med å invitere din mor på middag osv hver eneste dag i en periode? Så kan han se hvordan det er. Eller bare en venninne av det som kan spille litt på laget ditt og oppføre seg slik din svigermor gjør mot deg, mot mannen din. Neste gang dere planlegger en utflukt, så inviter noen andre med, gjerne din mor.

 

Dette virker litt ekstremt, men iom at samboeren din ikke forstår hvordan dette sliter på deg må han kanskje oppleve hvordan det er selv.

 

Stakkars, stakkars deg! Du kan jo ikke leve slik. Han må da forstå at det er begrenset hvor mye tid du ønsker å tilbringe med en dame på snart 80 år. Hvor mye har dere til felles? Det er en stor generasjonkløft mellom dere og å få "hjelp" som er mer til bry enn nytte sliter deg jo ut i lengden. Man blir fort sur og grinete av slikt, noe som igjen betyr at du ikke kan gi så mye av deg selv til barna. Du har en bitteliten baby å tenke på her, og det er ikke bra at du stresser og ikke har det bra med deg selv. Alle har godt av litt alenetid!

 

Mannen din er heller kanskje ikke hjemme på dagtid når hun "hjelper" deg? Jeg tror til og med mannen din ville vært sliten av å ha sin egen mor rundt seg hele tiden.

 

Kanskje du burde vise denne tråden og alle svarene her til samboeren din? Så ser han at det ikke bare er du som reagerer? Du har ikke skrevet noe her han kan bli sint for. Du eier dine følelser, ikke han.

 

Lykke til:)

 

 

[Den perfekte mor, påan igjen]

Hva med å skrive et brev til svigermor? Hvor du forteller at du synes at dere er heldige som har henne som en ressurs, hvor bra det er for ungene deres at de får være mye sammen med henne (forutsatt at du mener det, noen positive egenskaper må hun da ha?), men at besøk hver dag blir for mye.

 

Foreslå annenhver dag, tredjehver eller noe annet konkret. Du har behov for alenetid med familien din. Selv om hun ikke forlanger noe setter man krav til seg selv når det gjelder svigermor. Spør om hun husker sin egen, og spør hva hun hadde tenkt om besøk av henne så ofte?

 

Si at du er redd for å såre henne, men du er redd dere får et dårligere forhold om ikke du nå sier ifra.

 

Ikke rams opp alle hennes negative sider, men så mange av hennes positive du klarer.

 

Dette er det eneste rådet jeg kan komme på. Jeg bor selv ved siden av svigers, og svigermor er stort sett innom hver dag. Men hun er veldig koselig, og jeg setter pris på besøkene hennes. Husk at dere ikke har henne for alltid, og prøv å fokusere på det positive på hennes tilstedeværelse.

[Anonym bruker]

Hi her...

 

diskuterte nå med sambo dette temaet igjen og at det måtte da være mulig å få til en mellomting med disse besøkene...

Det var han TOTALT IMOT ! For skulle hele familien hans (ja, dem bor nærme og er veldig sammensveisa og sosiale) innrette seg etter meg, det ble han ikke med på. Og kunne ikke JEG som en person "innrette" meg etter dem, ja, da var valget hans ikke så vanskelig....Så, er irritert og skuffa på hele sambo !! Er det virkelig Sååå VANSKELIG å FORSTå at jeg er glad i svigermor og svigerfamilien min, men ønsker ikke besøk hver bidige dag ????

Tydeligvis ! Blir så forbanna. Han "klagde" også på kroppsspråket mitt at det var veldig tydelig når jeg ikke ønsket/passet med besøk. Det er jo synd, men, alikevel så mener jeg at det må da gå ann å ta hintet om at javel, da venter jeg et par/tre dager med å komme...Men, NEIDA !!! Så sa jeg at da fikk jeg heller si at det ikke passet i reine ord. Ja, det skulle visstnok være bedre.

 

Og ettersom at svigermor har skarp tunge, så sier sambo at det har hun alltid hatt. Ja, men, da får vel jeg svare med samme mynt, sa jeg. Da svarte sambo at da ville det bli veldig utrivelig her og spliden større...

 

FLYTTE NESTE sier jeg bare ????

[Cat_Woman]

Huff, dette høres helt forferdelig ut, jeg hadde aldri orket! Vet ikke hva som er den beste måten å takle det på, men jeg tror jeg hadde begynt å si ifra til svigerfamilien/svigermor, selv om du ikke har fått samboeren med deg. Kommer hun på besøk når det ikke passer, så si rett ut at du ikke vil/kan ha besøk nå, men kanskje hun kan komme en tur på kaffe i morgen klokken 2...

 

Jeg tror også at jeg hadde vært så barnslig at jeg hadde begynt å låse døra, trekke for gardinene og nekte å ta telefonen hvis hun ikke ga seg :-P Det blir helt sikkert en konflikt av dette, men da får dere bare ta den konflikten, og forhåpentligvis løser det seg på en eller annen måte. Hvis det virkelig ikke er aktuelt å flytte altså - det hadde kanskje vært det beste med tanke på å bevare et godt forhold til svigerfamilien.

[LillaGorilla♥♥]

Jeg hadde hvertfall ikke holdt ut, spesielt om mannen ikke hadde hatt noe som helst slags forståelse for mine følelser.

[Gjest Antarctica]

Jeg er en ihuga hedning. Men i Bibelen står det allerede i første Mosebok følgende "Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp."

[kamik]

Mannen din vil at du skal innrette deg?? Det han ber deg om er jo egentlig å ikke ta hensyn til egne følelser og behov, rett og slett utslette deler av deg selv. Synes han det er riktig å be sin kjære om? Og synes han en selvutslettende mor som ikke tar hensyn til egne meninger og følelser er et godt forbilde for barnet?

Og hvis du ikke vil være med på dette så velger han deg bort?

 

Dette hadde jeg aldri orket! Og hadde jeg opplevd noe slikt som skapte så stor mistrivsel for meg så hadde mannen min gjort hva han kunne for å hjelpe meg. Og omvendt. Og sånn bør det være i et forhold synes jeg...