Ansettelser

[Iiiiik]

Sukk og stønn! Jeg er på arbeidsplassen i ferd med å skulle ansette folk. Søker etter folk med minimum tre års relevant høyskoleutdanning til noen av stillingene og en profesjonsutdanning til en av dem. Jeg stønnet først i noen dager over hvor mange uten utdanning som søker "Jeg mangler utdanningen dere krever, men mener selv at det viktigste er livserfaring". Mm, særlig det var for å få andres mening om hva kriteriene for ansettelser burde være at stillingene ble lyst ut som de ble.

 

Og så er det intervjuer da. Er opptatt av at søkerne er strukturerte og pålitelige. Spurte en av dem "Er du strukturert?" "Det spørs hva du mener med strukturert", var svaret "Jeg tror jeg er født minst en halvtime for sent. Vennene mine pleier å oppgi én tid til meg og en tid en time senere til alle andre. Da kommer vi samtidig". Hurra, deg vil jeg ansette! Bør kanskje gi noen ekstrapoeng for ærlighet, men forventer at en som har klart å fullføre en psykologutdanning har litt høyere sosial kompetanse enn som så. Eller en annen som ble spurt om å si noe om hvorfor han hadde søkt den jobben han hadde søkt "Det kan jeg svare deg på etterpå. Først skal du fortelle meg hva jobben innebærer" "Men hvis du tenker tilbake til da du så stillingsannonsen, hva var det i den som gjorde at du tenkte at du ville jobbe hos oss?" "Nei, som sagt, det vil jeg ikke svare på ennå. Jeg synes du skal fortelle litt først". Hipp hurra, dette er en mann det er lett å gi en beskjed. Han vil jeg jammen ansette!

 

Nå høres jeg ut som om jeg er en million år gammel, men jeg synes folk er veldig opptatt av hva jobben kan gi dem og veldig lite opptatt av hva de kan gi jobben. Det er klart et jobbintervju er en situasjon der begge parter skal finne ut av hverandre, men hva skjedde med å selge seg selv litt i en sånn setting?!

[Gjest Kira bjeffer!]

Velkommen til min hverdag!

 

Jeg jobber med ansettelser dag ut og dag inn, og man opplever endel spesielle ting etterhvert.

Nå er det ingeniører som er mitt spesialfelt, og der kreves det jo en ganske spesifikk utdanning. Så når vi f.eks søker en Project Manager til et prosjekt til 150 millioner, da er det ganske nedtur å lese en søknad fra en som har vært leder for en taxisentral. Han selv mente at han passet ypperlig til stillingen, fordi han visste akkurat hvordan han ledet folk. At han ikke hadde noe som helst teknisk erfaring eller erfarling med budsjetter spilte ingen rolle.

 

Jeg setter også utrolig stor pris på de som klarer å spørre om lønn, ferier og fleksitid nesten før vi har sagt hei. For å ikke snakke om de som setter seg selv så høyt at jeg nesten må kalle dem Gud. De er jo ingeniører, og ikke en hvermannsen. De kom jo aller nådigst på intervju, og tror at jeg kommer til å kaste stillingen etter dem. Og hvis de ikke får jobben, så skal de gjerne maile frem og tilbake med meg i ukesvis etterpå, fordi de ikke er fornøyd med forklaringen på at andre kandidater faktisk var bedre.

 

Og vi må heller ikke glemme alle de interessante samtalene man har med referansene. "Hæ? Hvem sa du at jeg skulle være referanse for?".

 

Jaja, takk for tråden. Nå fikk jeg også dagens utblåsning

[Gjest Kira bjeffer!]

Og ettersom vi kan få opp mot 200 søknader på en enkelt stilling, så liker jeg at CV og søknad er ganske kortfattet. Det er noe spesielt amerikanere er dårlige til (jobber i et internasjonalt firma). Så det er ikke sjelden at CV`en er på mer enn ti tettskrevne sider. Med både relevant...... og veldig urelevant info!

 

Hurra!

[Iiiiik]

Kjenner igjen det med å stille krav før man har vist hvem man er. Eller når man er pizzabaker og mener man er kvalifisert for en psykologjobb. Jeg er ganske ofte referanse for folk og lurer rett som det er på hvorfor de ikke spør først hva jeg eventuelt kommer til å si hvis en ny arbeidsgiver ringer.

 

Takk for støtten, Kira! Godt å vite at flere enn jeg er en million år gammel.

[Iiiiik]

Hva med ham (svenske) som hadde intervjuet seg selv i søknaden, en søknad på fire sider der han selv var intervjuer og intervjuobjekt "Du Petter, kan du fortelle hva du har lært av alle dine reiser?" og så en halvside med svar...

[Gjest Mentha]

Hehe det siste "skriket" innen jobbsøking er jo nettopp det å skulle skille seg fra mengden - det er vel bare det at ikke alle tenker helt over hvordan de bør gjøre det

Jeg kjenner jeg føler meg ganske heldig som nylig passerte gjennom nåløyet og kom både til intervju og jobbtilbud. Puh! Forhåpentligvis verserer ikke jeg som en slik historie, annet enn gjennom min lidenskap for mat, som forøvrig ble delt av intervjueren

Endret 1. november 2012 av Mentha

[Iiiiik]

Det er fint å skille seg ut, men først og fremst når man gjennom CV viser seg som relevant og aktuelt. Hvis søknaden skriker "HER ER JEG" og CVen roper "Ha'kke peilig", da blir det mest flaut.

[Gjest Ziva]

The storys i could tell but wont

 

Enkelte søknader er ikke verdt papiret de er skrevet på.

[Gjest Kira bjeffer!]

Kjenner igjen det med å stille krav før man har vist hvem man er. Eller når man er pizzabaker og mener man er kvalifisert for en psykologjobb. Jeg er ganske ofte referanse for folk og lurer rett som det er på hvorfor de ikke spør først hva jeg eventuelt kommer til å si hvis en ny arbeidsgiver ringer.

 

Takk for støtten, Kira! Godt å vite at flere enn jeg er en million år gammel.

 

Vi er ikke en dag over 25, er vi vel?

[frk Nilsen]

Hadde ei godt voksen dame som skulle fortelle litt om sine dårlige sider. Etter en lang tenkepause kom hun opp med dette:

Nåååå, jeg er nå litt dårlig på rettskriving da.

Utover det var det ikke noe som hun kunne komme på.

[Iiiiik]

Neida, ikke så mange dager over 25 i hvert fall.

[LillaGorilla♥♥]

Hæhæh, dør.

Driver ikke med ansettelse selv, men har lest et par søknader og vært med på noen intervjuer av potensielle kommende kolleger etterhvert. Og jeg synes det er like festlig hver gang når enkelte knapt greier gjøre seg forstått i søknaden, eller den er på maks to linjer.

"Hei, jeg er ei jente på 20 som gjerne vil søke på stillingen som...", fikk vi inn her en gang. Med omtrent like lang CV. Bildet var jævla bra, da..

 

Så var den den platinablonde med åpenbare silikoninnlegg- de så vi jo gjennom hennes gjennomsiktige sorte blondebluse. Nå er riktignok kontoret her mannsdominert, og min kjære sjef satte nok pris på titten (pun intended), men jobben fikk hun altså ikke. Kan jo ikke risikere at alle lastebilene og truckene på plassen her lager det glade vanvidd av kaos på daglig basis..

 

Ei anna hadde så vanvittige svar på det hun ble spurt om at vi som var tilstede satt der sprutrøde i trynet og nærmest holdt oss fast i bordet for ikke å krepere av latter.

 

Og så er det ikke nødvendigvis noe sjakktrekk å svare at man egentlig ikke vil ha akkurat denne jobben, og sannsynligvis er overkvalifisert og garantert vil kjede seg, men at man har søkt fordi man ikke har noe bedre å ta seg til.

 

*sukk*

[Iiiiik]

Eller ham som ble bedt om å si noe om hvilke typer kollegaer han samarbeider godt med og hvilke typer det er vanskeligere å samarbeide med. Han samarbeidet godt med alle mente han. Han hadde imidlertid nettopp blitt utskjelt av en kollega fordi han stilte så mange spørsmål at den andre ble lei. Da gikk han til sjefen og sa at dette mennesket kunne han ikke jobbe sammen med. På mitt spørsmål om han selv tenkte i ettertid at han kunne gjort noe annerledes, så han ut som et spørsmålstegn og sa at det trodde han ikke. Han hadde jo bare bedt om forklaringer på hvorfor ting ble gjort på den måten de ble gjort og han måtte få spørre til han skjønte logikken...

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Husker fra da jeg jobbet i politiet så hadde vi utlyst en stilling som politiførstebetjent på det som før het narkotikaavsnittet. Fikk en fantastisk søknad fra en dame som dessverre ikke hadde tatt politihøgskolen, men hun kunne mye om narkotika og slikt for hun hadde en nabo som hun trodde holdt på med dette og noen ganger brukte hun å snike i døra når naboen kom hjem. Naboen oppdaget henne aldri så hun hadde også gode spaneregenskaper.

 

Beste søknaden ever

[Gjest fjernet-medlem-1402]