Ble inspirert av innlegget ang venninnen som stjelte

[Anonym bruker]

og ble tatt for det. Var også snakk om langvarig tung psykiatri med innleggelse hos venninnen.

Ville dere godtatt hva som helst av venner? Hvor går grensen for hva dere ville brukt tiden på?

[Anonym bruker]

Nå tror jeg ikke hun stjelte. Hun stjal kanskje, men stjelte...neppe....

 

Hjelpes. Hopp videre Kengu...

[Gjest Filifjonka]

I min verden er vennskap noe som gir meg noe, og noe som har en viss balanse, en gjensidighet. Selvfølgelig stiller jeg opp for venner som har det vanskelig, men de stiller også opp for meg når jeg har det vanskelig. Noen ganger er livet hektisk og travelt, da treffes vi ikke på en stund, men ingen blir sure eller skriver dritt om hverandre på Facebook av den grunn.

 

Mine venner er voksne mennesker, som innser at alle har et liv, som forstår at livet kan være vanskelig og travelt, og at vennskap går litt opp og ned.

 

Jeg tror ikke jeg hadde greid å holde ut alt det HI i den andre tråden har holdt ut. I 20 år. Man orker en stund, selvfølgelig, men når alt bare blir verre og man aldri får noe igjen, skjønner jeg ikke hvordan man kan forventes å orke.

[Anonym bruker]

Jeg er sjokkert over å lese der og se hva alle syns er greit akseptere. Når en blir venner med noen betyr ikke det at de kan oppføre seg som de vil, men at en aldri skal vike fra deres side. Så lojal er jegmot barna mine, men ikke mot verken min mann eller venner! Min prioritet er dessuten først og fremst min familie og jeg hadde aldri orket utsette barna for en slik venn. HI var alene også så ikke bare å stikke ut å treffes uten barn.

 

VIl tro det kun er på dib en kan få refs for å ha stått ved noens side i 20 år og deretter kalles dårlig venn og feig venn. Sært!

[Anonym bruker]

Nå kom det jo, som vanlig, fram masse mer informasjon som ikke ble skrevet i HI. Typisk på dib. Men, jeg har mange forskjellige venner. Venner jeg kan trene med, venner jeg kan feste med, venner jeg kan dra på turer med, venner jeg kan dra på kaffebesøk til, venner jeg prater om de mer dypere og meningsfylte tingene i livet, venner som jeg ikke egentlig kjenner så godt, men som jeg kan prate om tull og vas med. Og så har jeg ei venninne som sliter, som har få i livet sitt, som er syk og som ikke har så mye positivt i livet sitt. Også hun gir meg noe som menneske. Det er godt å kunne være noe positivt for andre, det gir meg faktisk en god følelse innvendig å kunne være noe for henne. Men jeg forstår jo at alle har en grense for hva de kan tåle, det må nesten enhver kjenne på selv. Psykisk sykdom er fortsatt tabu, tviler på at man hadde tenkt det samme hvis man hadde en venninne med alvorlig kreft.

[Anonym bruker]

Jeg er sjokkert over å lese der og se hva alle syns er greit akseptere. Når en blir venner med noen betyr ikke det at de kan oppføre seg som de vil, men at en aldri skal vike fra deres side. Så lojal er jegmot barna mine, men ikke mot verken min mann eller venner! Min prioritet er dessuten først og fremst min familie og jeg hadde aldri orket utsette barna for en slik venn. HI var alene også så ikke bare å stikke ut å treffes uten barn.

 

VIl tro det kun er på dib en kan få refs for å ha stått ved noens side i 20 år og deretter kalles dårlig venn og feig venn. Sært!

 

Lurer på hvordan svarene hadde vært om det hadde vært mannen til HI, og ikke ei venninne.