Jeg takler ikke rollen som partner til kronisk syk mann :-(

[Anonym bruker]

Jeg er er samboer og har barn med en mann som har vært syk i hele sitt voksne liv. En kronisk sykdom som er "usynlig" for de fleste, på den måten at formen varierer veldig, og folk flest treffer han bare når han har gode dager. Han jobber, har en selvstendig jobb hvor han kan legge opp dagene litt etter helsetilstanden. Dette er han veldig stolt av, at han ikke bare mottar trygd, men han er flink og bidrar i samfunnet. Han er også opptatt av å aldri klage ovenfor andre.

 

Det jeg synes han ikke er flink til derimot, er å bidra hjemme og i forhold til familien. Vi blir ikke prioritert, mener jeg. Han bruker det lille ekstra han har av krefter på jobb, og til og med frivillige verv, og er deretter helt utslitt hjemme. Etterhvert som vi har stiftet familie og fått flere barn, så har stadig mer ansvar havnet på meg. Hans hverdager er ikke stort endret i forhold til før vi fikk barn. Han kan kanskje hente i barnehagen, men da lager han ikke middag, vasker matpakker, henger våte klær til tørk eller noe ekstra. Det må jeg gjøre når jeg kommer hjem, han ligger på sofaen og sover og ungene er over hele huset og herjer. Det er også vanlig at han spør meg om å gjøre ærend for han hele tiden, "hent ditt, hent datt, jeg er tørst, du må ta deg fri en times tid og levere dette brevet for meg på dette kontoret i morgen, kjøp bursdagsgave til mora mi, osv, osv". Jeg kan spørre han om tjenester også, men han "orker ikke".

 

Problemet er at jeg klarer ikke å skille på hva som skylles sykdom, og hva som er latskap og at han tar meg for gitt. Er nemlig ganske sikker på at det er mye av det siste også! Jeg er lei, sur, grinete og bitter. Dette sliter meg ut! Gjør alt hjemme, inkludert å holde oversikt og følge opp alt. Føler også at jeg Må jobbe, det er jo min inntekt vi er mest avhengig av. Han kunne fått trygd (eller i hvert fall jobbet mindre) og hatt overskudd til familien sin, men velger det bort slik jeg ser det. Ingen MOR ville tatt et slik valg i hvert fall! Jeg har mistet all respekt for han, føler ingenting for han lenger. Han bryr seg jo ikke om hvordan jeg har det, hvorfor skal jeg synes synd på han da? Jeg er virkelig ikke noen hyggelig, støttende partner for tida. Jeg ønsker meg bare en mann som stiller opp, som orker, og som ikke bare tapper meg for krefter :-(

 

Sytende, selvmedlidende innlegg, beklager! Måtte bare få det ut. Jeg skammer meg over hvordan vi har det, og pynter på sannheten ovenfor alle. Ikke engang venninnene mine vet hvor lite han bidra hjemme.Det skjærer meg i hjertet å se at ungene har begynt å gjøre det samme ovenfor sine venner... Føler meg svak som ikke får ordnet opp i dette. Jeg er ikke sikker på om han forstår hvor langt fra "normalen" innsatsen hans er, han har aldri vært helt frisk og vet ikke hvordan det er. Vil kanskje ikke tenke på det heller. Hva i all verden skal jeg gjøre?

[Gjest yrild]

Parterapi! Og si klart ifra at du har nådd en grense.

 

For min egen del så ville jeg sagt at det er uaktuellt med noen andre aktiviteter enn hjem, famile og jobb når han er så dårlig og at dere må ha vaskehjelp slik at du ikke må dra hele lasset alene.

 

Han må jo også få vite at du heller hadde ønsket at han var delvis trygdet og hadde litt overskudd til dere hjemme.

 

Vil også tro at han ikke har blitt sånn over natta, men alltid vært sånn i deres forhold? Da har du valgt å få barn og dele livet ditt med en syk mann... hvis mannen min hadde vært syk så hadde jeg sterkt vurdert å kun ha et barn feks...

[Gjest yrild]

he he ikke "ha" et barn, men "få" et barn...

 

Dere har jo tatt valg på veien som gjør at livet blir tyngre (det å få barn er jo selv med sine gullkanter en belastning).

[Gjest yrild]

Og jeg synes ikke at du syter, men at du tydeligvis har nådd en grense som du må ta alvorlig!

 

Lykke til med å grave i grumset og finne ut va dere kan gjøre noe med og hva du må leve med.

[Gjest Filifjonka]

Jeg er enig med yrild. Bestill time på familievernkontoret. Forlang at han blir med.

 

Han går i den typiske fella som mange gjør: Han tar ut alt av krefter utenfor hjemmet, bruker smil og sjarme på tilfeldige mennesker, og sliter ut familien sin.

 

Vær veldig tydelig og fortell ham at selv om du ikke har en diagnose, så blir du også sliten. Fortell ham at slik han holder på, så er han i ferd med å drepe alle følelser du engang måtte ha hatt for ham, og dermed ekteskapet.

 

Ofte er vi kvinner alt for flinke til å bite tennene sammen og holde ut mens vi håper i det stille at han skal forandre seg og se at vi strever. Når vi endelig finner ut at vi ikke orker mer, kommer det som en bombe på ham som ikke hadde skjønt noe.

 

Så si fra! og ikke hint, men vær så tydelig at det ikke kan misforstås. Ta ham med deg på familierådgivning, og vær helt klar på hvordan du har det, både fysisk og psykisk. Det er supert at han vil jobbe i stedet for å motta trygd, men han må ta såpass hensyn til sin diagnose at han velger bort noe fra fritiden for å orke å være til stede og bidra i familien sin. Og dette er ikke noe han kan velge bort, dersom han vil ha en familie.