Panikkangst og ønske om barn nr 3....??

[gullet0305+09]

Hei! Jeg lurer på om det er noen der ute som sliter med panikkangst og som har flere enn 2 barn - og hvilke erfaringer dere har.

 

Mannen min ønsker seg ett barn til, jeg er redd det blir for mye for oss, eller for meg, fordi jeg i perioder er dårlig med angst. Og da blir ting fort for mye for meg. Men samtidig så ønsker jeg meg gjerne ett barn til - hadde vært godt å høre andres erfaringer:-)

 

J

[Cinnamon4]

Ingen av oss har panikkangst, men jeg har depresjoner og sambo er bipolar. Jo, han har visst litt angst innimellom også, men det arter seg rolig og som depresjon.

 

Vi har tre barn og ønsker oss nr 4 - faktisk. Og vi skal det. Jeg tror at når ønsket først er der vil iallefall min sykdom (depresjon) bli verre av å ikke få dette ønsket oppfylt. Vi er gode foreldre for de tre vi har, mangler ikke noe noe sted og føler absolutt vi er kapable til å ta imot enda en. Vi utfyller hverandre - når sambo har en dårlig dag tar jeg de største tørnene og omvendt. Synes det fungerer ganske bra. Barn og familie skaper tross alt stabilitet og du må ta ansvar - det er bra det

 

Så lenge mannen din vet hva han lever med og allikevel er med på enda et barn så vet han nok også at det krever mer av ham i perioder. Kjør på

[gullet0305+09]

Hei Cinnamon4 :-)

 

Det var positivt å lese!! Hvordan føler du det fungerer i hverdagen da? jeg er så redd for å ikke strekke til og mestre alt. Følge barna opp i alle mulige greier. Ikke det - de er ikke med på så mye, men det de er med på krever at jeg henger med. Det synes jeg er vrient da. Jeg blir så utrolig lei meg når jeg får dårlige perioder og ikke "virker" :-) Men mannen min er gira på ett barn til. Jeg bruker nok tid på å tenke litt mer over tingene jeg da. :-)

[Cinnamon4]

Hei

Klart hverdagen er tøff til tider. Nå er sambo mer syk enn meg, men vi har også et lys langt der fremme i form av medisinsk behandling - han er ubehandlet nå og har hyppige svingninger.

 

Nå driver ikke gutta her med så mye, har en hobby hver og de krever mest kjøring til og fra og evt bare "se på". Det er oftest jeg som kjører slik, men sambo takler da brasene hjemme så lenge med de andre barna. Vi er nødt. Vi har snakket om det og vi kan ikke legge oss til og være syke - jo vi kan være syke etter kl 21

 

Din angst er nok annerledes enn våre "skavanker" i og med at den er lammende og hemmer mer. Hva har du angst for? Får du noe behandling? Terapi?

Hvor ofte er du syk, er det noe mønster i det?

 

Jeg kjenner flere bipolare mødre (via et forum på nett) og de er handlingslammet i perioder med depresjoner. Allikevel har de både 2,3 og 4 barn - de har også en mann som er frisk og som takler det å leve med en bipolar kone. Som har styrke nok til å la henne få være når hun trenger det, la henne få tid til å komme seg utav depresjonen og som heller ikke gir henne skamfølelse, dårlig samvittighet eller noe.

 

Å leve med en psykisk syk krever noe annet enn A4-tilværelse. Hverdagen blir annerledes enn hos de som - ja, lever en A4-tilværelse. Men tror du barna har vondt av dette? Så lenge du har god sykdomsinnsikt og er en super mor når du har gode dager?

Jeg tror ikke barn tar stor skade av å vokse opp slik - så lenge alle behov blir ivaretatt, så lenge de er trygge, mette, fulgt opp og elsket. og du har jo en mann som kan gjøre dette i perioder. Ungene dine vil utvikle en annen form for empati og forståelse enn barn som sklir gjennom livet uten noe dypere, uten å gjøre seg tanker, uten å tenke på andre... Du skjønner hva jeg mener.

 

Nå pratet jeg meg helt, helt bort. Men dette er noe jeg brenner for, at enkelte psykiske lidelser ikke skal være noe verre og mer skummelt enn f.eks Bechterew, diabetes - ja f.eks.

[gullet0305+09]

Cinnamon4 :-)

 

Fantastisk å se at du er så engasjert!! Jeg savner sånn å høre om andre i min situasjon. Jeg får panikkangst når jeg får mye stress over tid, når ting i hverdagen blir utrygg - hvis det kommer noe uforutsett økonomisk f eks, Da kommer katastrofetankene og ja da blir angsten lammende og hemmende. Jeg får ikke gå på dps lenger - de synes jeg er for bra til det - og det er jo flott! Men når jeg blir dårlig så trenger jeg ett faglig nettverk rundt meg som kan hjelpe meg å sortere tankene. Jeg har en FANTASTISK lege og en super mann. Dagene med rutiner og meg som fungerer er mange. Det er jeg som leverer og henter ungene og har mange ettermiddager alene hjemme for mannen jobber. Jeg jobber som nattevakt og da er det han som må trå til hjemme. Det er gode intervaller mellom dårlige perioder, men jeg må være flink å ta hensyn. Er jeg trøtt, så må jeg sove litt f eks. Og da tenker jeg ofte at jeg er jo helt håpløs som sover to timer på formiddagen fordi jeg har fri og fordi jeg kan. Sover selvsagt mer etter vakter, men behovet er der i friperiodene også.

 

I dårlige perioder tenker jeg mye på om ungene mine lider fordi jeg har en psykisk sykdom. De ser at jeg gråter av og til, men det er ikke ofte og etter min mening ønsker jeg ett hjem hvor det er rom for følelser. Jeg vil bare ikke at de skal bli utrygge fordi mammaen gråter da. Jeg snakker mye med de - spesielt han eldste - når jeg er lei meg, for at han ikke skal lure på om han har gjort noe galt, eller lage seg tanker som ikke er sanne. Vi har en grei dialog rundt det. Mannen min er tålmodigheten selv, og står støtt når jeg vingler.

 

Har dere mye avlastning rundt dere? For vi har ikke noe videre med familie som kan hjelpe oss litt da. Vi må klare det meste selv - og det gjør vi også.

 

Men ofte mye "tenk om" og "hva hvis" - tanker....

 

Jeg er medisinert nå med antidepressive medisiner, og det hjelper. De tunge stundene blir ikke så langvarige og dype. Jobber dere??

 

Tusen takk for respons :-D

[Cinnamon4]

Sender deg PM isteden jeg Håpre det er ok

[Gjest Baby♡Lykke]

Har du prøvd alternativ behandling?

Jeg syns Silva Metoden er fantastisk. Den syns jeg hjelper på mange områder.

Jeg ser ingen hindringer i at du får et barn til. Nå er jeg kanskje i overkant positiv, jeg ser løsninger på det meste.

[gullet0305+09]

Har du prøvd alternativ behandling?

Jeg syns Silva Metoden er fantastisk. Den syns jeg hjelper på mange områder.

Jeg ser ingen hindringer i at du får et barn til. Nå er jeg kanskje i overkant positiv, jeg ser løsninger på det meste.

 

Jeg vet ikke noe om Silva metoden, men kan sjekke det ut. Har ikke prøvd så mye alternativ behandling nei. Jeg er i overkant negativ da så jeg ser problemer med det meste... hehe. Men derfor greit å høre litt hvordan andre løser ting :-)

[Gjest Baby♡Lykke]

http://www.silvametoden.no/

 

Kort fortalt handler det om hvordan vi bruker tankene våre. Selv om du i dag har en del "programmer" som er negative kan disse tankene endres og du kan "programmere" hjernen på nytt med noe som er positivt.

Eks. jeg var redd for å kjøre bil før. I mine tanker så jeg for meg at jeg krasjet. Jeg var helt skjelvende i knærne og kjempe redd når jeg skulle kjøre. Det førte til at jeg unngikk å kjøre bil. Med silva metoden endret jeg på forhånd tankene mine. Jeg lager bilder på det jeg ønsker skal skje. Jeg sitter behagelig og helst i fred og ro, bruker metoden og lager nye bilder, at jeg kjører bil og det går helt fint. Trafikken går fint. Når jeg så skal ut å kjøre henter jeg på nytt frem de positive bildene. At jeg slapper av, og det går helt fint på veien, jeg kommer meg trygt frem. Etter noen turer løsnet frykten. Men jeg måtte hente frem de positve bildene sikkert i 1 år. Men det er ingen stor sak, tar noen sekunder å se for seg positive bilder mens jeg starter bilen.

De siste årene tenker jeg ikke på det engang.

Mange har fått god hjelp av denne metoden. Jeg har brukt det på eksamensangst også. Jeg syns det er en fantastisk metoden som alle kan lære seg.

Endret 4. november 2012 av Baby♡Lykke

[gullet0305+09]

Høres interessant ut med den metoden :-) Jeg trenger virkelig "koble om" tankemønsteret mitt rundt mye :-) Takk for rådet! :-)

[CarmaCameleon]

Jeg har panikkangst (emetofobi) og er prøver Har ikke barn fra før av. Jeg tenker det vil bli UTROLIG hardt, men det SKAL gå.. Har utrolig god støtte i både samboer, hans familie, min familie og våre venner - så jeg er sikker på at det skal gå helt fint

[gullet0305+09]

Jeg har panikkangst (emetofobi) og er prøver Har ikke barn fra før av. Jeg tenker det vil bli UTROLIG hardt, men det SKAL gå.. Har utrolig god støtte i både samboer, hans familie, min familie og våre venner - så jeg er sikker på at det skal gå helt fint

 

Hva er emetofobi?? Jeg har to barn og det går fint, selv om det er tøft til tider. Jeg tenker jo på om jeg skal få ett barn til og redd for at det da blir for mye for meg. Men hvem kan vite det da?? hehe Derfor godt å høre litt med andre hvordan de løser ting :-)

 

Lykke til med prøving!!

[CarmaCameleon]

Sykelig angst for å kaste opp = Jeg innbiller meg at jeg er kvalm (selv om jeg overhodet ikke er det eller har noen som helst grunn til å tro det), og får dermed panikkanfall. Å kaste opp er det verste som kan skje meg, jeg hadde MYE heller tatt mitt eget liv enn å kaste opp. Har slitt med dette siden jeg var 5-6 år gammel..

 

Takk!

[gullet0305+09]

Sykelig angst for å kaste opp = Jeg innbiller meg at jeg er kvalm (selv om jeg overhodet ikke er det eller har noen som helst grunn til å tro det), og får dermed panikkanfall. Å kaste opp er det verste som kan skje meg, jeg hadde MYE heller tatt mitt eget liv enn å kaste opp. Har slitt med dette siden jeg var 5-6 år gammel..

 

Takk!

 

Ja, ok. Det er jeg og livredd for. Jeg får panikk når jeg kaster opp, men går ikke i hverdagen og tenker på det eller er redd for at det kan skje. Men når jeg kjenner at det ikke er noe vei tilbake og jeg må kaste opp, så kommer panikken. Det er ikke noe kjekt i det hele tatt. Har også hatt det sånn siden jeg var liten. Ungene mine er helt rolig når de må spy. Er så fasinert av at det er mulig å forholde seg rolig til slikt... hehe.

[CarmaCameleon]

Jeg har ikke gjort det på maaaaange år nå, så jeg aner ikke hvordan det er en gang. Innbiller meg at det skal skje flere ganger daglig (etterfulgt av panikk), men det skjer jo aldri

[gullet0305+09]

Jeg har ikke gjort det på maaaaange år nå, så jeg aner ikke hvordan det er en gang. Innbiller meg at det skal skje flere ganger daglig (etterfulgt av panikk), men det skjer jo aldri

 

Nei, angst er noe merkelige greier.... jeg hadde heller ikke kastet opp på mange år men så får jeg omgangssyke en skjelden gang og har lært meg at en kaster ikke opp så veldig mange ganger likevel. Så jeg teller meg ned til jeg er ferdig :-) Pleier ikke skje mer enn 1 - 3 ganger. Taktikk!! hehe

[CarmaCameleon]

Jeg har hatt omgangssyke, men aldri kastet opp av det heller Og blir jeg ikke dårlig av DET, måååå jeg jo kunne gå gravid uten..?

[gullet0305+09]

Jeg har hatt omgangssyke, men aldri kastet opp av det heller Og blir jeg ikke dårlig av DET, måååå jeg jo kunne gå gravid uten..?

 

Hehe, det er jo ikke alle som kaster opp når de er gravide da :-) Jeg har aldri hatt morgenkvalme/oppkast :-)