Datteren min suger all kraften ut av meg

[Anonym bruker]

med sin evinnelige sutring og gråteanfall. I tillegg kaller hun meg dumme bæsjemamma, du er bare slem, sparker og slår meg når hun har de verste anfallene. Hun kan også finne på å ødelegge ting. Er veldig seig og gir seg ikke før etter kanskje 45 min med sinne/gråteanfall og ender opp med hodepine. Hun er 5 år.

Har gått på kurs for å lære å imøtekomme krevende barn og få de til å høre etter og respektere voksne. Har prøvd ut alle metodene med vekslende hell.

Jenta er veldig følsom og jeg er redd for å skade henne følelsesmessig ved å feks ignorere gråtingen hennes for lenge.Vi har veldig lik personlighet og jeg vet at da jeg var 4-5 år så lot min mor meg ligge i et helt mørkt rom alene, fikk aldri komme nær henne (sikkert pga at jeg kanskje var krevende og hun var veldig sliten og deprimert). Straffen sto ikke i stil til hva jeg hadde gjort og jeg tror den følelsen jeg hadde da er den samme som jeg føler i dag hver gang jeg blir avvist av noen.

 

Jeg er veldig bevisst på dette og er veldig flink til å rose henne, si mange ganger om dagen at jeg er glad i henne, oppmuntre henne og prøver å avlede så godt jeg kan. Hun er ellers ei veldig skjønn jente som er veldig bestemt.

 

Noen andre som har det sånn, eller kan komme med synspunkter eller råd?

[pusekvinne]

Å det høres ut som datteren min for noen mnd tilbake! Hun er også veldig følsom og vi har lik personlighet. Hvilke spesifike ting er det hun slår seg vrang for?

[Anonym bruker]

Takk for svar:-) Det er verst når hun er veldig sliten og trøtt, da skal det ingenting til. Det kan være at jeg går ut av rommet, ikke går ut av rommet, at jeg ikke gjør som hun vil, at jeg gir mer opmerksomhet til hennes søsken et øyeblikk. Små bagateller som gjør at det plutselig klikker for henne. Så utrolig slitsomt altså:-(

[Anonym bruker]

Mulig jeg er litt herdet her, har to gutter som er litt eldre, og i hvert fall den eldste var slik og kanskje enda verre i noen år. Yngstemann er fortsatt litt der enda. Men for begge har det stort sett gått over nå! Er det til litt trøst?

 

Og vi har ikke gjort noe særlig spesielt med det heller. Både jeg og mannen min har på en måte tenkt at slik kan unger være, det er bare litt trass og en god del personlighet (de er bestemte, utholdende, vet hvordan de vil ha det og opptatt av detaljer, og de lar seg ikke lure eller dikteres - behøver ikke være de verste egenskapene å ha i fremtiden?). Så vi har ikke gjort så veldig stort nummer ut av det. Slik oppførsel er selvsagt ikke GREIT, men å lage stor ståhei ut av det gjør bare saken verre. Da får jo ungen masse oppmerksomhet for negativ oppførsel. Jeg har blitt kalt utrolig mye verre ting enn bæsjemamma, men jeg bryr meg ikke om det. Jeg har stort sett bare rolig svart noe sånt som at "det er ikke pent å si slike ting, og det hjelper deg uansett ikke" - den første gangen. De neste gangene later jeg som om jeg ikke hører, evt gjentar det samme.

 

Kun hvis det er virkelig ille (helst hvis de er sparker/slår i tillegg) har ungene fått advarsel om straff hvis de ikke gir seg, og deretter straff. F.eks. å måtte gå fra stua og sette seg alene på rommet. Som regel har det ikke vært så morsomt i lengden å slenge stygge ord etter mamma hvis hun ikke reagerer, og begge har nå sluttet med det. Det er slitsomt mens det står på, men det blir bedre!

[pusekvinne]

Jeg skjønner hva du mener og føler med deg! Vi ble utrolig sinte på jenta vår til tider og da eskalerte det. Men vi sier også som du, at vi elsker henne osv hele tiden. Jeg tror det var litt forskjellig; trass, mareritt på nettene, behov som ikke ble møtt. Jeg ser at for henne er det viktig at jeg " ser" henne om du skjønner meg. Det kan være kosetid der jeg holder henne og er nær ansiktet og gir henne komplimenter for konkrete ting. Baketid, danse sammen.

Men om det kun er trass så blir det 4 min timeout på stolen i stua, men aldri et sted hun er redd for å være. Vi tar også bort lørdagsgodteri om hun ikke hører etterpå. Heller litt streng enn pinglete foreldre som ikke tør å oppdra barna sine tenker jeg. Det er ikke sikkert hun kommer til å føle det som du gjore det med din mor. De tåler nok endel, men det er forskjell på å være sint og å være streng. Vi driver også belønningskampanjer når vi jobber med en ting over en periode og hun får det til. Ja, håper det hjalp litt:)