Jeg ser at du prater, men hører ikke hva du sier...

[Anonym bruker]

Oftere og oftere tar jeg meg selv i å ikke høre etter når noen snakker til meg. Jeg kan være midt i en samtale og plutselig oppdage at jeg står og svarer ja og ha på noe jeg ikke aner hva er. Jeg hører og ser at jeg blir snakket til, men det er akkurat som om det bare er en brus av lyd som når meg.

 

Det er uvesentlig om det er i jobbsammenheng eller privat, om det er ansikt til ansikt eller pr telefon. Jeg fader oftere og oftere ut og må spørre om igjen for å få med meg hva som ble sagt. Men når det er så ofte så er det ikke alltid jeg lar det komme for dagen at jeg ikke egentlig fikk med meg alt heller. Jeg føler meg så uhøflig og prøver å ta meg sammen, uten nevneverdig hell.

 

Det er ikke mye som er mer irriterende enn å føre en samtale med noen som ikke hører etter, og nå har jeg blitt en slik. Herregud så frustrerende!!!!

 

Er det noen som har noen tips?

[2_små_og_flere_grå]

Ingen tips, kan være sånn selv dessverre.

 

Jeg VIL lytte og jeg tror at jeg gjør det, men så "våkner" jeg plutselig og finner ut at jeg har vært en helt annen plass.

Forferdelig slitsomt og pinlig, hehe.

 

Spesielt mannen min synes nok dette er et irritasjonsmoment

[marsgutt 2013]

Dra til en spesialist for øre nese hals.

[stearin]

Jeg har det også slik! Spesielt med dem som snakker i evigheter uten pause. Slik som min mor og min tante. Da merker jeg at jeg flyr avsted og hører ikke lenger hva de snakker om. Det skjer også over telefon med hvem som helst. Irriterende!

[Anonym bruker]

Jeg har det slik hele tiden, men jeg har ADHD. Detter ofte ut av sammenhengen og føler meg uhøflig når jeg detter ut. Tror dette går på konsentrasjon og problem med ¨holde oppe oppmerksomheten over tid?

 

Kanskje du kan prøve å se om dette skjer oftere når du er sliten eller når det er verst, og om mulig finne ut hvordan det kan bli bedre?

[Den perfekte mor, påan igjen]

slik er jeg også! Det handler nok litt om hva som blir sagt også, ikke alt er like fengende. Men jeg planlegger jo ikke å drømme meg bort, jeg bare plutselig "våkner" og innser at jeg ikke aner hva jeg nettopp svarte på, eller hvilken retning samtalen har tatt.

 

Kjempepinlig!

[Mamma4livet]

Det høres slitsomt ut ja. Opplever heldigvis ikke det selv, men tror helt klart at mannen min sliter med det samme.

[Anonym bruker]

Slik jeg også.

[Anonym bruker]

Det er en lettelse å høre at jeg ikke er alene om dette!

 

Jeg har en veldig hektisk jobb og ettermiddagene kan gå i hundre noen ganger. Et evig jag egentlig, men slik er det vel med de fleste har jeg inntrykk av. Kanskje det hjelper å roe ned et lite hakk. Om bare det var like enkelt i praksis

 

HI