Er det noen hobbypsykologer her?

[Anonym bruker]

Jeg har i lang tid, hvertfall et par år, manglet den store gledefølelsen. Jeg kan ikke huske sist jeg kjente sommerfugler i magen og forventingsglede over ting som skjer eller skal skje. Ikke engang når jeg begynte i ny jobb for to måneder siden var der denne kriblende forventingen.

Før så kribler og bruste titt og ofte. Når vi skulle på langweekend eller på ferie for eksempel.

 

De eneste gangene jeg virkelig kjenner at noe skjer i kroppen er om jeg føler frykt, blir kjemperedd. Da kommer adrenalinruchet og det kjennes helt ut i fingertuppen.

 

Jeg savner å føle den sitrende spenningen og gleden. Jeg kan godt si jeg gleder meg til ting, men det er akkurat som det er helt flatt inn i meg når det kommer til dette. Jeg er en glad-dame og har ikke flere dager der jeg er litt nede enn det andre har tror jeg.

 

Er det andre som har det slik?

[Anonym bruker]

Det kan høres ut som om du er deprimert. Jeg har det slik, og jeg har vært deprimert lenge. Nå møtte jeg nylig veggen og lurer på hvordan i h**** jeg skal dra meg selv opp igjen...

[Anonym bruker]

Jeg har det også sånn, har depresjon og går til psykriater. Har heller ingen glede av lenger. Skaff deg hjelp med en gang!!

[Anonym bruker]

Jeg har i lang tid, hvertfall et par år, manglet den store gledefølelsen. Jeg kan ikke huske sist jeg kjente sommerfugler i magen og forventingsglede over ting som skjer eller skal skje. Ikke engang når jeg begynte i ny jobb for to måneder siden var der denne kriblende forventingen.

Før så kribler og bruste titt og ofte. Når vi skulle på langweekend eller på ferie for eksempel.

 

De eneste gangene jeg virkelig kjenner at noe skjer i kroppen er om jeg føler frykt, blir kjemperedd. Da kommer adrenalinruchet og det kjennes helt ut i fingertuppen.

 

Jeg savner å føle den sitrende spenningen og gleden. Jeg kan godt si jeg gleder meg til ting, men det er akkurat som det er helt flatt inn i meg når det kommer til dette. Jeg er en glad-dame og har ikke flere dager der jeg er litt nede enn det andre har tror jeg.

 

Er det andre som har det slik?

 

Jeg føler heller ikke glede over ting lenger. Kan være små glimt ved enkelte spesielle ting med barna. Syns det er rart og trist. Tror ikke jeg er deprimert. Skårer ikke for depresjon på tester på nett ihvertfall.

 

Gleder meg aldri til noe, ikke en gang ferier eller spesielle ting. Fester og sammenkomster er en nødvendig afære som jeg er glad når er overstått.

 

Jeg som kunne kjenne en jublende lykkefølelsen fordi favorittsangeb kom på radioen o.l. Blir veldig takknemlig hvis jeg får lykkefølelsen tilbake, så HI du har min største medfølelse.

 

[ærlig talt]

Siden dette har vart såpass lenge, kan man si at at "plagene" du opplever er kroniske. Men det betyr ikke at du ikke kan komme ut av det

Er det virkelig ingenting som gjør deg glad? Som du har lyst til å gjøre?

Hvor lenge siden er det du ble mamma? (Så sant du er mamma, da). En fødselsdepresjon kan faktisk vare lenge!

 

Mine tanker rundt det du skriver er at du sliter med depresjon eller er utbrent. Har du noen andre symptomer? Mye sliten, sover mye, mye syk el?

[Anonym bruker]

Jeg har en hektisk hverdag, men hvem har ikke det?

Jeg sliter med å få sove i perioder og våkner bestandig i 7 tiden, helg eller hverdag.

Var hos legen for en tid tilbake for da hadde jeg følt meg i dårlig form/sliten lenge. Sa som sant var, at jeg følte meg helt bedriten. Fikk til svar at jeg ikke så slik ut. Og det vet jeg, "fasaden" er ikke mye å utsette på og jeg ser fresh, opplagt og blid ut. Er resurssterk og har alt på plass, men føler meg ikke helt lik på utsiden og innsiden bestandig. Sjekket stoffskifte, blodprosent og alskens andre ting hos legen, men -frisk som en fisk!

 

Jeg blir selvsagt glad over ting. Kyss og klem fra ungene, gleder meg til jul, ser frem til ferie, glad for besøk av bestemor... Ja, alle slik ting, men jeg får ikke den skikkelig brusende gledefølelsen lenger. Ingen sommerfugler, ikke engang en liten håpefull larve som vrikker på seg. Gleder meg, men kjenner det ikke i kroppen. Uff, vanskelig å forklare. På en måte litt flat, eller tom, men ikke helt det heller. For jeg er jo, som sagt glad. Håpløst!

 

Det har hendt at jeg har vært nedfor og tenkt litt på det, men kan jeg være deprimert uten å vite om det? Og hvordan skal jeg få hjelp til det, føler ikke legen min vil ta meg helt på alvor heller egentlig. Og psykisk helsevern er vel så dårlig bemannet og bemidlet at jeg faller bakerst i køen og legger inn årene av alderdom lenge før det blir min tur. Ikke har jeg guts til å begynne med å ta meg fri fra jobb til å gå til psykolog. Er fortsatt forholdsvis ny, og har litt sperre mot å være borte fra jobb utenom ferier i utgangspunktet også.

 

Jeg er bonusmamma til en på 14år og mamma til ei lita ei på 6år, så jeg tror ikke det er svangerskapsdepresjon heller.

 

For et rot, beklager virringen!

 

HI

[ærlig talt]

For meg høres det ut som om du er litt likegyldig? Altså, ikke vondt ment! Men, at du føler en litt sånn "det skurer og går"..?

 

å være deprimert trenger ikke være slik at man ligger å griner hele tida (for å sette det på spissen).

Følelsen av likegyldighet er et symptom på depresjon, det er ikke dermed sagt at du er deprimert..

 

Tror du at du ville ha nytte av psykologtime?

Av og til at gode samtaler med mann eller venninner gjøre minst like godt! Og det er også veldig viktig å huske på deg selv oppe i familielivet. Du skal også pleie deg selv, for din fysiske OG psykiske helse!

[Anonym bruker]

Likegyldig? Det høres ikke noe fint ut, men kanskje det er det jeg er...

 

Jeg vet ikke om jeg kunne tenkt med psykologtime egentlig, føler kanskje ikke at jeg er syk heller. Er nok litt glad i masken min og har ikke lett for å åpne meg og vise mitt innerste til noen, om noen i det hele tatt. Har mange bekjente, men ingen virkelig nære venner. Vanskelig å se for meg at en psykolog skal kunne knekke skallet mitt og være tålmodig nok til å komme innenfor.

Var til tankefeltterapeut (slik som banker på ulike punkter på kroppen?) for noen år siden for å prøve å få meg selv til å la den masken slippe lit. Føler egentlig ikke at det gjorde så mye for meg.

 

Er sikkert bare noe jeg må leve med. Men hadde virkelig satt pris på å finne igjen den ekte gledesfølelsen!!

[ærlig talt]

Forresten, HI, trener du? Kanskje det gjør godt å få hjertet til å pumpe litt raskere? Få litt adrenalinkick?

 

[Anonym bruker]

Mannen min hadde det akkurat som deg, og for ham var det d-vitamin mangels som var problemet.

[Anonym bruker]

Jeg tenker også at du burde ta ekstra vitamintilskudd, inkludert jern.

 

Det du beskriver kan også skyldes at du har vært utslitt over noe tid, har småbarn, kronisk søvnunderskudd og dårlig samvittighet.

Et av de første symptomene ved både utbrenthet og lett depresjon er likegyldighet og manglende glede.

[Liv & Røre]

Jeg synes mange av dere hopper rett på konklusjonen depresjon her. Det er normalt at de berusende følelsene man har som barn avtar når man blir voksen, men det er ikke dermed sagt at man er deprimert. Man blir rundere i kantene og lærer seg å kontrollere følelser på en adevat måte, samtidig som livets skole har lært de fleste at som voksen har man ansvar og bekymringer. Husker selv som barn hvor jeg gledet meg til ferier og bursdager, men som voksen er gleden ikke fult så stor siden ferien og bursdagene også innebærer arbeid og stress. ååå, som jeg savner barndommens bekymringsfrie liv

[Anonym bruker]

Jeg synes mange av dere hopper rett på konklusjonen depresjon her. Det er normalt at de berusende følelsene man har som barn avtar når man blir voksen, men det er ikke dermed sagt at man er deprimert. Man blir rundere i kantene og lærer seg å kontrollere følelser på en adevat måte, samtidig som livets skole har lært de fleste at som voksen har man ansvar og bekymringer. Husker selv som barn hvor jeg gledet meg til ferier og bursdager, men som voksen er gleden ikke fult så stor siden ferien og bursdagene også innebærer arbeid og stress. ååå, som jeg savner barndommens bekymringsfrie liv

 

Går ut fra at HI er fullstendig klar over at hun ikke skal sammenlikne følelsene nå med følelsene i barndommen. For et nedlatende innlegg.

[vetra]

Jeg er ikke bare hobbypsykolog, men også utdannet psykolog. Jeg syntes Liv & Røre sitt svar setter litt perspektiv på hvordan våre emosjoner endrer seg gjennom livsløpet. Innlegget er ikke nedlatende, men en kommentar til andres innlegg. I tillegg til at temperament og følelser endres, er det også vanlig at det i perioder i livet avflates. Dersom Hi ikke har andre symptomer enn beskrevet i innlegge, er det stor sannsynlighet for at det ikke handler om depressjon. Litt nedstemthet i perioder er forresten ikke usunt, heller ikke unaturlig.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke bare hobbypsykolog, men også utdannet psykolog. Jeg syntes Liv & Røre sitt svar setter litt perspektiv på hvordan våre emosjoner endrer seg gjennom livsløpet. Innlegget er ikke nedlatende, men en kommentar til andres innlegg. I tillegg til at temperament og følelser endres, er det også vanlig at det i perioder i livet avflates. Dersom Hi ikke har andre symptomer enn beskrevet i innlegge,  er det stor sannsynlighet for at det ikke handler om depressjon. Litt nedstemthet i perioder er forresten ikke usunt, heller ikke unaturlig.

Jeg er enig med deg i at mange trekker en forhastet konklusjon om depresjon her. Men det du skriver tyder på ingen måte på noe psykologisk fagkunnskap, men tyder på synsing hvor du henviser til at "livets skole har lært de fleste..". Man trenger ikke være synsk for å se at du ikke er noen psykolog. Den manglende gleden er heller ikke det eneste HI beskriver. Hun skriver: "Jeg sliter med å få sove i perioder og våkner bestandig i 7 tiden, helg eller hverdag.Var hos legen for en tid tilbake for da hadde jeg følt meg i dårlig form/sliten lenge. Sa som sant var, at jeg følte meg helt bedriten."Jeg tenker at dette, kombinert med manglende gledesfølelse, absolutt er grunn til nærmere undersøkelse. Og kan være et begynnende tegn på utbrenthet eller depresjon.

[Virginia.]

Jeg er enig med deg i at mange trekker en forhastet konklusjon om depresjon her, og at nedstemthet i perioder er en naturlig del av følelsessvingninger i livet.

 

Men det du skriver tyder ikke på psykologisk fagkunnskap, og du henviser til at "livets skole har lært de fleste". Man trenger ikke være synsk for å se at du ikke er noen psykolog.

 

Den manglende gleden er heller ikke det eneste HI beskriver. Hun skriver:"Jeg sliter med å få sove i perioder og våkner bestandig i 7 tiden, helg eller hverdag.Var hos legen for en tid tilbake for da hadde jeg følt meg i dårlig form/sliten lenge.

Sa som sant var, at jeg følte meg helt bedriten". Jeg tenker at dette, kombinert med manglende gledesfølelse, absolutt er grunn til nærmere undersøkelse. Og kan være et begynnende tegn på utbrenthet eller depresjon.

[Virginia.]

Håper du finner ut av det HI

[vetra]

Huff, det er godt jeg ikke får slike tilbakemeldinger på jobb. Beklager dersom noen føler innlegget ble feil. Jeg støttet i utgangspunktet innlegget skrevet over, der Liv&Røre, etter min mening peker på noe sentralt. Uansett, er noen bekymret for om de er deprimerte, så har de jo mulighet til å be om en hevisning fra fastlege til en DPS for behandling. Lykke til.