Foreldre som ikke hilser/overser i bhg

[Anonym bruker]

HVA feiler det sånne folk? Noen som kan forklare?

Blir helt matt av noen foreldre jeg møter i garderoben og ved foreldremøter/kaffe. De unngår å se på meg og om de ved en feiltakelse gjør det så sier de ikke hei engang. Hva skjedde med normal folkeskikk og å være høflig og hyggelig mot de man møter daglig.

Forventer overhodet ikke at folk skal ta bølga når de ser meg eller at vi skal slå av en lang prat eller bli bestevenner. Men jeg forventer faktisk et hei!!

[Anonym bruker]

Slik var det i den barnehagen jeg hadde barnet mitt i sist. Hvis jeg sa hei først, så de bare dumt på meg, enkelte så faktisk lettere sjokkert ut...

 

I vår nye barnehage slår alle av en prat hvis det er tid og anledning til det. Mye koseligere. Jeg forventer også at folk kan hilse i det minste.

[Anonym bruker]

Svarer de ikke på ditt hei, med et nikk i det minste er de rare, ja.

[Marjoriee Dawes]

Føre du hisser deg opp så veldig, så burde du vel kanskje tenke på det at det finnes mange mennesker som sliter sosialt?

 

Ja det finnes mange ovenpå-folk og pripne tullinger som ikke gidder å hilse. Men det er vanligere enn du aner at folk sliter med sosialangst. Og for mange er det en stor utfordring bare å kunne møte opp.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Jeg er av den type mor, hun som stirrer ned i bakken, prater kun med de ansatte.. Jeg sliter med sosial angst, og finner det ekstremt vanskerlig å hilse på en flokk med ukjente mennesker, er samboeren med derimot, så hilser og smiler jeg..

Aldri tenkt over hvordan de andre foreldrene må se meg Håper ikke de ser meg som rar eller prippen..

[Anonym bruker]

Jeg er av den type mor, hun som stirrer ned i bakken, prater kun med de ansatte.. Jeg sliter med sosial angst, og finner det ekstremt vanskerlig å hilse på en flokk med ukjente mennesker, er samboeren med derimot, så hilser og smiler jeg..

Aldri tenkt over hvordan de andre foreldrene må se meg Håper ikke de ser meg som rar eller prippen..

Sansynligvis ikke rar eller prippen, men muligens overlegen og uhøfflig. Sansynligvis velger de bare å overse deg tilbake uten å tenke så mye på det.

[Anonym bruker]

Føre du hisser deg opp så veldig, så burde du vel kanskje tenke på det at det finnes mange mennesker som sliter sosialt?

 

Ja det finnes mange ovenpå-folk og pripne tullinger som ikke gidder å hilse. Men det er vanligere enn du aner at folk sliter med sosialangst. Og for mange er det en stor utfordring bare å kunne møte opp.

 

Det gjør det, men det forklarer ikke hvorfor INGEN hilser. Er ikke HI altså, men har vært borti steder der folk samler seg i klikker, og ingen andre får være med, så de overser alle utenforstående. Tok barna mine ut av en slik barnehage, for bare de som bodde i et bestemt område fikk komme i bursdager osv. Følte oss skikkelig velkomne. Andre steder er det nok en ukultur med at man bare ikke skal blande seg borti andre. Man har sitt liv andre steder. Men jeg synes likevel man kan hilse. Koster så lite.

 

Hvis noen sliter sosialt, kan det godt hende at de setter pris på å bli hilst på, og det vil iallefall være negativt med en holdning blant alle foreldrene at man bare snakker med "sine egne".

[*bolla pinnsvin*]

Har jeg aldri tenkt på. Hilser på de foreldrene jeg kjenner, eller treffer ofte i barnehagen, men kommer det noen jeg ikke kjenner overhodet og som har unger på en annen avdeling enn meg, så hilser jeg stortsett ikke. Akkurat som at jeg ikke hilser på hver bidige person på jobben bare fordi de jobber på samme sted som meg. Jeg kjenner dem jo ikke.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Jeg er av den type mor, hun som stirrer ned i bakken, prater kun med de ansatte.. Jeg sliter med sosial angst, og finner det ekstremt vanskerlig å hilse på en flokk med ukjente mennesker, er samboeren med derimot, så hilser og smiler jeg..

Aldri tenkt over hvordan de andre foreldrene må se meg Håper ikke de ser meg som rar eller prippen..

Sansynligvis ikke rar eller prippen, men muligens overlegen og uhøfflig. Sansynligvis velger de bare å overse deg tilbake uten å tenke så mye på det.

 

Enn så lenge så sier de hei osv til meg.. Jeg prøver å truge meg selv til å svare på et vis, men det tar meg lengre tid enn de venter på svaret.. For en stund tilbake, så måtte jeg snakke med hun ene mammaen, da hun spurte meg om søskenvogna mi.. Følte det gikk greit, så henne hilser jeg alltid på, og ene pappan i bhg, for han kjenner samboeren min.. Resten håper jeg jeg blir kjent med under dugnad ol neste år, så jeg kan tørre å si hei til de også... Er lettere å få meg selv til å snakke, når de prater om noe, og ikke bare sier hei.. Merkerlig det der :-p

[Anonym bruker]

Jeg er av den type mor, hun som stirrer ned i bakken, prater kun med de ansatte.. Jeg sliter med sosial angst, og finner det ekstremt vanskerlig å hilse på en flokk med ukjente mennesker, er samboeren med derimot, så hilser og smiler jeg..

Aldri tenkt over hvordan de andre foreldrene må se meg Håper ikke de ser meg som rar eller prippen..

 

Tviler på at flertallet ser på deg som rar eller prippen. Er vel helst når flertallet av foreldrene i barnehagen ignorerer hverandre man får en litt negativ stemning, og da forstår jeg at HI reagerer.

 

Jeg har også sosial angst, og hilser ikke alltid på grupper, men om det bare er en person i garderoben, sier jeg stort sett hei. Tror ikke folk ser på meg som rar og prippen heller, selv om jeg ikke sier så mye. Er iallefall mange som hilser på meg, og da sier jeg hei tilbake. Setter pris på det:)

[stearin]

Føre du hisser deg opp så veldig, så burde du vel kanskje tenke på det at det finnes mange mennesker som sliter sosialt?

 

Ja det finnes mange ovenpå-folk og pripne tullinger som ikke gidder å hilse. Men det er vanligere enn du aner at folk sliter med sosialangst. Og for mange er det en stor utfordring bare å kunne møte opp.

 

Da er det rart at de fleste foreldrene i min datter barnehage lider av det samme. Andre plasser er det ikke slik, de fleste hilser tilbake om jeg hilser til dem. Og dette er personer man ser hver dag.

 

Har noen som later som om de ikke hører meg dersom jeg prøver å hilse. Synes det er frekt, og ser for meg hvordan deres barn blir som voksne.

 

Synes at å hilse på foreldrene i min datters avdeling er en helt naturlig ting å gjøre, en selvfølge. Men fortsatt har de færreste sagt hei når jeg sier hei.

[Marjoriee Dawes]

Føre du hisser deg opp så veldig, så burde du vel kanskje tenke på det at det finnes mange mennesker som sliter sosialt?

 

Ja det finnes mange ovenpå-folk og pripne tullinger som ikke gidder å hilse. Men det er vanligere enn du aner at folk sliter med sosialangst. Og for mange er det en stor utfordring bare å kunne møte opp.

 

Det gjør det, men det forklarer ikke hvorfor INGEN hilser. Er ikke HI altså, men har vært borti steder der folk samler seg i klikker, og ingen andre får være med, så de overser alle utenforstående. Tok barna mine ut av en slik barnehage, for bare de som bodde i et bestemt område fikk komme i bursdager osv. Følte oss skikkelig velkomne. Andre steder er det nok en ukultur med at man bare ikke skal blande seg borti andre. Man har sitt liv andre steder. Men jeg synes likevel man kan hilse. Koster så lite.

 

Hvis noen sliter sosialt, kan det godt hende at de setter pris på å bli hilst på, og det vil iallefall være negativt med en holdning blant alle foreldrene at man bare snakker med "sine egne".

 

 

Nå svarte jeg kun ut ifra hva HI skrev. Det er maaaange forklaringer på hvorfor det blir slik.

 

Jeg har selv bod på ett slikt sted som du nevner, og det er stygt mange som har slike "klikker". Det blir noe helt annet, og det blir såklart bare IDIOTISK og tyder på dårlig oppførsel og folkeskikk.

 

Om HI opplever det slik at det kun er få stk som ikke hilser tilbake, så kan det tyde på sosial angst hvis de ikke snakker med noen andre der heller.. Det er passe sært å ikke engang hilse på de andre, men menge seg og skravle ivei med alle andre foreldre. Da hadde jeg blitt provosert også. Det sier jo seg selv.

 

Men syns det er viktig å kunne skille mellom de tingene. Og det tar ikke lang tid for noen å skille mellom hvem som oppfører seg hvordan.

[Anonym bruker]

Kanskje de lider av sosial angst.

 

Jeg gjør nemlig det. Noen ganger synes jeg det kan være veldig vanskelig å møte blikket til andre voksne mennesker.

 

Og jeg tør sjelden være den første som sier hei...

 

Føler meg innmari teit som har det sånn!! Og det plager meg.

[valkyrien]

Jeg vet ikke hvorfor alle andre er sånn, men jeg kan svare på hvorfor jeg er sånn.

 

Har sosial angst, som gjør det vanskelig å samhandle med folk jeg ikke kjenner... I tillegg sliter jeg med å huske ansikter, så det er ofte jeg ikke aner hvem folk er selv om jeg egentlig burde vite det, og det gjør det enda mer vanskelig.

 

Tar ofte på meg "skylapper" når jeg har en dårlig dag, og da er det ikke sikkert jeg registrerer at det er meg et hei er myntet på.

[humlesurr]

Føre du hisser deg opp så veldig, så burde du vel kanskje tenke på det at det finnes mange mennesker som sliter sosialt?

 

Ja det finnes mange ovenpå-folk og pripne tullinger som ikke gidder å hilse. Men det er vanligere enn du aner at folk sliter med sosialangst. Og for mange er det en stor utfordring bare å kunne møte opp.

 

Og der kom vi slepende med en eller annen diagnose eller noe som kan minne om en igjen.

 

Gud bedre meg, det er omtrent ikke EN eneste tråd her inne hvor ikke underlig oppførsel blir forklart, eller bortforklart, med ulike diagnoser.

Er det bare her inne, eller er det virkelig så ille stilt med befolkningen her i landet?!?! Hjelpes!

 

HI: enkelte har bare ikke godt nok utviklede antenner eller fått med seg basic høflighet hjemmefra. Fortsett med å være den som smiler og hilser. Da kan du hvertfall glede deg over at du har folkeskikk og kanskje lærer de noe av deg.

[det er berre mordi]

Jeg møter også på slike, men jeg tenker at de sannsynligvis har litt sosialangst, så da fortsetter jeg bare å hilse. Etterhvert har de begynt å si hei tilbake:)

[Anonym bruker]

Jeg møter sånne hver dag! De hilser når de er alene, kanskje til og med slenger på ett smil og blikkontakt. Når det er flere der ser de ikke på meg engang! Og ja jeg skriver "de", for det er de med utenlandsk opprinnelse ja. Irriterer med grønn, og har nesten lyst til å slutte å hilse på de når de er alene. Og nei jeg ser ikke ned på de, men det gjør de tydeligvis på meg, siden de ikke engang gidder å se på meg om de er 2 eller fler. Godt det er noen få norske der da, som alltid hilser, uansett

[Anonym bruker]

Jeg sliter også meg angste, men det er INGEN unnskyldning for å ikke hisle når folk sier hei!

 

Jeg synes det er svært ubehagelig og vanskelig å snakke med mennesker jeg ikke kjenner. Føler meg utrolig teit, og får de rareste tanker om hva de tenker om meg. Jeg vet - utrolig sært egentlig!

 

Men jeg mener at angsten ikke er noen unnskyldning for å ikke vise normal folkeskikk. Jeg forsøker å smile og nikke til de jeg passerer på vei inn og ut av barnehagen, sier hei til de jeg møter i garderoben etc. Jeg har IKKE lyst til å innlede noen lengre samtaler, men tar meg selv i nakkeskinnet og gjenngjelder hilsner fra folk som hilser på meg!

[Regnbuemamma]

Hørest ut som i vår bhg... Jeg prøver å hilse på folk, men neida... I vår var vi på høstfest, og siden ungene stakk å lekte satt jeg helt alene i et hjørne å spiste...folk holder seg kun til sine...

[*Lissi*]

HVA feiler det sånne folk? Noen som kan forklare?

Blir helt matt av noen foreldre jeg møter i garderoben og ved foreldremøter/kaffe. De unngår å se på meg og om de ved en feiltakelse gjør det så sier de ikke hei engang. Hva skjedde med normal folkeskikk og å være høflig og hyggelig mot de man møter daglig.

Forventer overhodet ikke at folk skal ta bølga når de ser meg eller at vi skal slå av en lang prat eller bli bestevenner. Men jeg forventer faktisk et hei!!

 

Opplevde/opplever det enda med en mor som har en datter i klassen datteren min. Broren hennes var ilag med moren min. Da det ble slutt for 10 år siden, sluttet hun å hilse. (fint brudd)

Jeg hilser enda da. Hun får heller stå og se dum ut

[Heihånåerdetjuligjen]

Det hender jo innimellom at man treffer sånne folk. De jeg kan komme på nå, er to stykker som av og til hilser og av og til ser veldig sure ut.

Mange har sluttet å hilse på dem, men jeg tenker at det må finnes en grunn for humørskiftet, så jeg hilser og smiler på samme vis hver gang. Noen ganger kan jeg se at hun ene setter veldig pris på det, mens andre ganger så snur hun seg bare.

 

Jeg tenker at hun sliter med noe, og så koster det meg så lite å være meg selv uansett om jeg får respons tilbake eller ikke.

 

Men hun har ikke noen venner, og etter trening ol er hun den som aldri snakker med noen, og som smyger seg ut så fort som overhodet mulig. Synes synd på henne, for hun gjør seg så usynlig stakkars:-(