Søskensjalusi

[Dagfrid]

Har ei datter som blir 3 år i desember og ein gutt på 18 mnd. I de siste ukene har dattera mi blitt veldig klengete, sutrete, vil ikke at jeg skal gå fra henne i barnehagen, klarer ingen ting selv (jeg må hjelpe henne med å kle på, smøre mat osv). Har vært veldig selvstendig inntil nå og har lenge kledd på seg klær osv selv. De siste ukene har hun tissa på seg ett par ganger, før det skjedde det veldig lite uhell (Hun slutta med bleie i juni). Både i går og i dag var jeg med henne i barnehagen ei stund før jeg hgikk, i dag var de på vei ut så jeg måtte kle på henne alle klærne og være med ute i ca. ein halv time før det var greit at jeg gikk, heldigvis hadde jeg tid til det i dag.

 

Har strevd litt med han minste som nettopp har begynt å gå, og han klarer ikke å spise middag med bestikk selv (så har prøvd å trene litt ekstra på det).

 

Det som kommer nå er nok en reaksjon på han, sjalusi. Alt har egentlig gått fint frem til nå. Så syns det er litt rart at det kommer så lenge etter at han er født.

 

Noen som har tips/råd. Pleier disse fasene være langvarige?

[Gjest Gul stjerne]

 

Det andre viktige temaet er det vi kaller «søskensjalusi», som etter min erfaring er en psykologisk myte. Den forekommer sjelden i ren form, men utløses når én av foreldrene eller begge foretrekker ett barn fremfor et annet – det vil si elsker det ene barnet mer enn det andre. Når det av og til skjer, reagerer barn like sterkt som voksne. 95 prosent av det vi kaller søskensjalusi har intet med sjalusi å gjøre, selv om den inneholder den samme cocktail av følelser: savn, sinne, sorg og opplevelsen av ikke å være god nok.

Les mer: Ansvarlig storesøster eller bortskjemt lillebror?

Blandede følelser

Når et barn får en lillebror eller lillesøster, er det en blandet opplevelse. På den ene side samarbeider barnet med foreldrene, vennene, barnehagen og resten av familien og gleder seg til den lille skal komme. Storebroren utsettes for et enormt press fra de voksne i retning av å føle glede og begeistring. Det gjør han sitt aller beste for å leve opp til.

Men i samme øyeblikk lillesøsteren er en fysisk realitet, endrer familien seg radikalt – og den eldste opplever et tap. Han mister nemlig 50 prosent av alt det han har hatt.Han har vært vant til at foreldrene reagerer øyeblikkelig på hans behov og frustrasjoner. Nå er det plutselig innført ventetid. Den lilles behov kommer først, mens han er vant til foreldrenes udelte oppmerksomhet. Nå skal han dele den med det nye familiemedlemmet, som han (ennå) ikke har noen grunn til å elske.

Les mer: Hva skal søsknene hete?

Etter fødselen kommer hele familien på besøk. Den lille får 90 prosent av oppmerksomheten. De 10 prosentene som blir igjen til den eldste, tar ofte form av utsagn som: «Er hun ikke søt?». Slik er og skal det være. Men dersom den eldste de neste ukene og månedene begynner å utvikle forskjellige former for aggressiv adferd overfor det nye barnet – eller i fullt alvor foreslår å levere henne tilbake til sykehuset – avspeiles en mangel midt i all denne voksenskapte gimmicken. Det er fraværet av foreldre som også ser at den eldste har lidd et tap – og anerkjenner sorgen og sinnet det alltid medfører, som viktige og verdifulle følelser. (Mer om foreldrenes handlingsmuligheter er omtalt i min lille bok «Her er jeg! Hvem er du?»)

Les mer: Jente på 15 måneder er sjalu, og dytter og slår

Ny kvinne!

Dersom man vil sette seg inn i hvordan et barn på halvannet år har det når den lille har flyttet inn, behøver man bare å forestille seg at ens egen partner en dag kom hjem og forkynte at han hadde forelsket seg i en annen kvinne. Mens han bedyrer at han fortsatt elsker sin nåværende partner høyt, gjør han det klart at den nye kvinnen flytter inn som et likeverdig medlem av familien. Det ville vært en følelsesmessig utfordring, som de fleste voksne ville reagert langt mer unyansert på enn de fleste barn reagerer på nye søsken.

 

Omsorgen for den eldste må derfor inkludere foreldrenes oppmerksomhet og empati. De må fange opp barnets blandede følelser, hjelpe det med å sette ord på dem og akseptere dem som viktige medlemmer av familiens aktuelle følelsesliv. Det hjelper også dersom de voksne er ærlige nok til å vedkjenne seg sine egne blandede følelser, som å våge å sette ord på det når den lilles behov blir for overveldende. Kjærlighet mellom mennesker er alltid nyansert og består av hele det følelsesmessige klaviaturet. Og den må aldri bli en plikt – heller ikke mellom søsken. Livet kan ikke forebygges. Det kan bare leves.

 

Når og hvis storebrors blandede følelser kommer til uttrykk i fysiske handlinger som kan skade den lille, skal de naturligvis hindres. Men de må samtidig møtes med anerkjennende utsagn som: «Jeg kan godt se at hun irriterer deg nå, men jeg vil ikke at du slår henne eller river henne i håret. Kom og sitt litt hos meg».

Utdrag fra Jesper Juul

[Dagfrid]

Takk! Det var viktig lesning.