livet er ikke bestandig så lett :(

[Anonym bruker]

Vil ikke skrive så detaljert her nå, men bare må få ut litt og har ikke lyst å prate med noen jeg kjenner.

 

 

Saken er min sønn.

Han har ett problem, eller han har mange problemer, men dette sliter veldig på oss rundt.

Samboeren min sliter VELDIG med dette problemet, og endel pga andre ting også.

Vi har prøvd å få hjelp til dette problemet i mange år, nå hadde vi en sistemulighet igjen. (som vi vet i allefall..)

Var på møte i dag, men det ble ikke noe ordning på problemet. Vi fikk beskjed om å bare fortsette som før.

 

Nå er jeg ganske knust for å si det mildt!

Dette vil altså si at min sønn aldri blir kvitt sitt problem, noe jeg syntes er helt forferdelig for han :(

 

Jeg tror også at dette problemet blir så stort for min samboer når det ikke lengre er håp om bedring, at han kommer til å forlate oss.

 

Jeg er så langt nede akkorat nå, bare gråter og gråter.

Føler slik med gutten min, samtidig er jeg redd for brudd og hvordan i svarte vi skla klare oss.

Samboeren min har før sagt at han ikke klarer dette problemet mye lengre, så brudd nå er veldig realistisk

 

Han valgte å reise bort nå i kveld, påsto det var pga jobb men hørte ingen ting om det før møtet, så jeg tror faktisk han er i tenkeboksen om oss allerede

 

uff, bare en aldri så liten utblåsning..

[Gjest yrild]

Vanskelig å gi noen som helst slags råd når man ikke vet hva problemet er, men det høres tungt ut at sønnen din ikke får den hjelpen han trenger og det er klart at det er forferdelig vondt hvis samboeren din forlater deg pga av det.

 

Hold ut :-) Og søk hjelp! Ikke gi deg før sønnen din får den hjelpen han trenger.

Endret 29. oktober 2012 av yrild

[Nullstress;)]

Tenker det samme som hun over her... Skalmabsolutt ikke presse deg til å si hva problemet er, men da blir det også vanskelig å gi råd.

Er det et slik problem at du vet at noen er i samme situasjon? Det går jo an å søke råd hos de familiene i så fall... Søke det opp på nettet, kanksje det finnes forum eller støttegrupper...

 

Når det kommer til samboeren din, så er det klart at store "problemer" kan være vanskelig åmtakle, ingen tvil om det. La han få litt tid for swg selv, alle har hver sin måte å takle det på... Men det sier vel kanskje litt om han forlater dere pga "problemet"...

 

Uansett, masse, masse lykke til!!! Til dere alle tre

[Februargullet2013]

Er ikke så lett og si noe i denne saken nei.

 

Men kjempe masse lykke til alle 3

[Anonym bruker]

Hvis sønnen din har et problem som han ikke får hjelp til høres det jo veldig rart og uansvarlig ut at samboeren din har tenkt å forlate dere. :-/

 

Er samboeren far til barnet?

Mener han at du har skyld i problemet eller skyld i at dere ikke får hjelp? Du må da bare ikke gi deg på det, må gjøre alt for å få hjelp...

 

Er litt vanskelig å gi råd når vi ikke vet noe om problemet...

[Anonym bruker]

hvis det er slik at sønnen din har en diagnose eller noe, så kan du jo søke om å få et avlastningshjem? slik at du og mannen får litt "fri" og blir klare til å takle utfordringene på nytt....evt betale en barnevakt for noen ekstra time o.l ...

[Anonym bruker]

Uff, stakkars deg..

 

Jeg har dessverre ingen gode råd og som flere har skrevet så er det vanskelig å vite noe når man ikke vet hva problemet er..

 

Men uansett hva problemet er så burde jo ikke samboeren din forlate dere om han er glad i dere.. man må jo stå sammen i vanskelige situasjoner.

Klart man kan bli sliten, oppgitt, lei, frustrert og alt som er, men da kan man ta seg litt tid alene i stedenfor.

 

Når det er sagt så har jeg vært i en lignende situasjon.

Jeg har en sønn fra før som vi har hatt litt utfordringer med. Han har ingen "problemer" sånn sett, men er en skikkelig rampeunge Og mannen min er ikke så flink til å takle trassing og diverse.. I sommer fikk han nok en dag og hadde en liten utblåsning hvor han sa han kom til å dra sin vei. Så jeg vet hvordan den følelsen du sitter med nå, er.

Heldigvis så roet han seg ned igjen og er her ennå, men jeg gikk med en usikkerhet i mange uker.. Var vondt å tenke på at han kanskje kom til å dra pga sønnen min. Vondt fordi at han ikke taklet sønnen min og vondt på sønnen min sine vegne, og på mine egne vegne, for å være egoistisk.

 

La han få tid for seg selv og så prøver du å prate skikkelig med ham.

 

Lykke til og en god klem til deg.

[Kyllingbein]

Jeg synes hvertfall at samboeren din kanskje ikke fortjener være hos dere? Du og gutten din greier dere helt fint! Det er så kjipt med kjærlighetssorg og brudd og alt det bærer med seg, men greier han ikke å hanskes med problemene deres, nei da er han ikke verdt å samle på.

 

Lykke til begge to. Dere vil komme styrket ut av det.

[Anonym bruker]

Huff, føler med deg! Jeg kan ikke si så mye annet enn å trøste, og så kan jeg fortelle litt om mitt liv og hverdag. Kanskje du føler deg litt lettere når du hører at andre har det like jævlig?

 

Samboer er bipolar med rapid cykling (svinger fra 10 minutter), drikker øl for å prøve å roe hodet og venter på utredning/behandling. Kan ikke jobbe før han får medisinsk behandling og blir stabil.

 

Saken hans har falt mellom to stoler på NAV, så de har stoppet utbetalinger (sykepenger) frem til AAP er behandlet - ergo han fikk ikke lønn forrige måned og jeg vet ikke om han får denne mnd heller. Altså 25' i minus for oss.

 

Min mellomste sønn fikk for noen måneder diagnosen adhd - noe som forklarer seg selv.

 

Foreldrene mine trakk seg plutselig som kausjonister for 600' av vårt huslån i våres, vi fikk valget å betale ned 600' eller selge huset. Panikk. Nå ser det ut til å ordne seg, selvom småting mangler - fått hjelp av Husbanken via Startlån.

 

Jeg har oppi alt dette prøvd å være et fjell samtidig osm jeg har vært gravid og født mitt tredje barn.

Jeg har i flere år slitt med utbrenthet/depresjon og møtte den store, store betongveggen på jobb nå før jul. Jeg går også over på AAP i januar for jobben er det uaktuelt å gå tilbake til - jeg klarer ikke komme meg ut døra faktisk.

 

Så ble jeg gravid igjen - ikke planlagt, men like mye velkomment. Tross alt. Og sitter nå midt oppi en MA, sykehus i morgen og så blir det vel utskraping ila uka.

 

Krangler med samboer som trekker seg unna når bipolariteten blir overveldende, sitter med sin Hansa ølboks og røyker og skravler manisk på telefon med kamerater og familie. Mens jeg styrer inne med unger, middag, rydding - og tusen tanker rundt MA'en.

 

Hmm, gjorde godt å få renskrivet tankene mine her gitt.

 

Uansett, HI, uansett hvor ille ting er - så løser det seg! Sønnen din må gå foran ALT og velger samboeren din å gå så må du ta det for det det er og tenke at han valgte den lette løsningen. Du klarer deg. økonomisk klarer du deg. Mulig du må senke lista på enkelte ting, men det gjør deg ikke mindre lykkelig. Overgangen er hard ja, men du skal se at du finner en styrke i deg som du ikke visste du hadde! Når alt er som mørkest kommer lyset... Tro meg, jeg har også en skilsmisse bak meg og gjett... JEG KLARTE MEG HELT SUPERT!

 

Livet blir enklere når du slipper å sitte mellom barken og veden, du kan konsentrere deg om sønn din og ikke om harmoni og fred i familien.

Velger samboeren din å bli så har han også gått noen runder med seg selv og jeg vil tippe han forandrer seg noe - til det bedre.

 

Når det gjelder sønnen din og den hjelpen dere ikke får - har du kontaktet alle instanser som det er mulighet kan hjelpe? Du legger ikke all lit til skolen og fastlegen din? Saumfar nett, les det du kan om diagnosen og ta opp kampen - hvis det er muligheter . ønsker deg masse lykke til og bruk min ulykke til å tenk at du iallefall ikke er alene om å slite i oppoverbakke!

KLEM

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar

 

Har ikke lyst å fortelle hva problemet er, vil ikke bli gjengjent dersom det er kjente her inne

 

Men det jeg kan si er at samboeren er IKKE pappen til sønnen min.

Sønnen min har til nå 4 diagnoser, mulig det kommer en 5 også.

 

Da jeg skrev her inne var jeg vel egentlig ikke så på jakt etter råd, har i 11 år fått og prøvd så utrolig mye. Kjenner jeg er sliten nå, spesielt da vi fikk beskjed om at det mest sannsynlig ikke blir noe bedre..

Vi har vært gjennom helsesøster, 3 forskjellige leger, bup, ppt, habeliteringa og et psykriatisk barnesykehus (der har vi vært i 2 perioder, hatt 2 team på tilsammen 8 personer OG en lege), Alle har trodd de skulle klare å "fikse" problemet men ingen har klart det

 

Vi har avlastning hver 3 helg.

 

Jeg vet det er mange som sliter med mye forskjellig. Jeg er egentlig en ganske optimistisk person, men enkelte dager butter det ekstra imot. Blir sikkert å føle meg bdre i morra

 

Igjen, tusen takk for fine svar fra dere alle

[Nyttårs barn]

Jeg vil bare gi deg en klem og si at du er kjempeflink som står på for å hjelpe gutten din.

Ingen kan gjøre mer en sitt beste vet du!