MA - møter dere forståelse hos mannen deres?

[Anonym bruker]

Da tenker jeg på; føler dere at dere blir forstått når dere gråter og prøver beskrive hva som foregår i hodet og kroppen deres.

 

Her er sambo fast bestemt på at det er jo bare en celleklump (jeg er nok i uke 7-8) og at det ikke er noe barn. Men at han skjønner at jeg reagerer, men ikke så voldsomt...

 

HVordan har dere opplevd det?

[Gjest ________]

Både og, men føler meg mest alene om det...

 

Han var veldig trist den første gangen hvor jeg hadde kommet så langt dom 19 uker og måtte føde på sykehuset osv... Forståelig siden detta var mye "mer"

 

MA i uke 14 følte jeg meg ganske alene om det, vet ikke om det er fordi vi hadde hatt det i bakhodet At det ikke går innpå oss på samme måten som første. Fikk ikke like mye trøst

 

MA uke 10 så var det tredje runden så det gikk ikke innpå meg så hardt, men jeg følte meg veldig alene siden jeg hadde kjempet meg gjennom flere uker med kvalme, trøtthet og så måtte gå gjennom smertene med å "føde" ut fosteret deretter utskraping uten så mye sympati

[piranha]

Mannen tok det nesten like tungt som meg da vi mistet i MA i uke 12. Her var det både etterlengtet og hadde tatt lang tid å bli gravid, jeg fikk mye trøst og han holdt rundt med når jeg trengte det:) Kan jo hende at din samboer sier de tingene han gjør fordi det er enklere for han å forholde seg til det som skjer på den måten? At det er en forsvarsmekanisme for å slippe å bli ordentlig lei seg. Ønsker deg uansett god bedring og lykke til.

[Dini]

Mistet i MA i uke 9, og både jeg og mannen i hus tok det tungt.. Jeg brøt sammen på legekontoret og hele pakka og han stod heldigvis og holdt meg i handa og lot meg gråte på skulderen hans og sa at alt kom til å ordne seg. Heldigvis.. Han ringte jobb for meg og sa jeg ikke kom (selv om han har telefonskrekk..) på et par dager, og trøstet og passet på meg. Jeg trengte noen dager på å komme meg opp igjen psykisk, og det forstod han.

[fisken2015]

Vet dere hvor vanlig det er med MA?

[Anonym bruker]

Det er dessverre riktig som mannen din sier, det er en celleklump. Celleklumpen kunne potensielt blitt til et barn, men det er noe vesentlig galt med det slik at du selv om det er vanskelig å se det når det står på, burde være glad det gikk som det gikk, for dette ville vært et barn som ikke ville vært istand til å vokse opp.

 

At det er trist å måtte begynne på nytt er det nok ingen som har problemer med å skjønne. Men noen går totalt i kjelleren og blir der. Og da kan det være vanskelig å vise forståelse.

 

(Og ja, jeg har mistet selv for de som måtte tro at jeg bare er kynisk og kald og ikke vet hva jeg snakker om)

[Dini]

Vet dere hvor vanlig det er med MA?

 

Da jeg var hos legen sa han at 25% av alle kjente svangerskap ender i abort, men at tallet nok egentlig er mye høyere (hvis en regner med de som aldri finner det ut).

 

Men det behøver jo ikke bety at man ikke får lov til å få en reaksjon på en evnt abort, vel? F.eks. om man har slitt for å bli gravid er det jo ganske tungt å vite at det ikke gikk denne gangen heller, SELV etter en positiv graviditetstest.

[fisken2015]

Men de 25% er jo alle typer uønskede aborter vel? Leser så ofte at folk har opplevd MA her inne, og er livredd for at det skal skje meg. Skal på UL på torsdag, og håper at alt ser fint ut da. Er da 13+0.