Lei av å sitte alene på lørdagkvelden....

[Anonym bruker]

Da var barna lagt og jeg sitter her alene... Mannen er hos en kamerat (som vanlig...) Jeg er så ensom, føler alle vennene jeg hadde før har forsvunnet de siste årene. Det er virkelig aldri noen som kontakter meg lenger. Alltid jeg som må ta inititativ for å finne på noe, og begrenset hvor ofte man gidder det når de ikke kan 4 av 5 ganger...

 

Ringte hun som en gang var min beste venn for en ukes tid siden, hun tok ikke telefon og har ikke ringt meg opp igjen...

 

Mannen føler jeg blir bare mer og mer opptatt av seg... I helgen har vi egentlig tusen ting vi må gjøre (og det kan ikke vente til neste helg, orker ikke gå inn på hvorfor), men likevel kunne han ikke avlyse opplegget med denne kameraten. Dermed er han borte 24 timer, jeg er nødt til å stå på og jobbe så lenge han er her, for så å være alene med barna mens han er borte.

 

Minsten er også så mammadalt om dagen at jeg blir gal, og mannen gjør ingenting for at jeg skal få litt tid for meg selv. Og så blir eldste sjalu - og da er det i gang... (mannen mener det er min feil at minsten er blitt sånn og da er det ikke noe han kan gjøre).

 

Beklager tidenes klageinnlegg - er bare så lei!!

[Anonym bruker]

Ring venninnen din eller send en sms. Kom med en konkret invitasjonog spør om noe er galt. Har vennene dine barn?

[Anonym bruker]

Uff, så leit dette hørtes ut, har liksom blitt en ond sirkel du ikke kommer ut av?

 

Jeg blir stadig forundret over hvor mange usunne forhold det er der ute, hvor mange egoistiske menn det blir fortalt om her inne.

 

Du må kreve litt plass du også, alt handler ikke om å dekke behovene til mannen og ungene dine, du har jo noen behov selv også. Hva med å utvide omgangskretsen litt, finne deg noen nye venner?

 

Ungene går vel i barnehagen, hva med å invitere noen av de mammaene du kommer greit overens med i barnehagen på en mammakveld hjemme hos deg. En av mammaene i barnehagen her gjorde det, vi ble 8 mammaer, og det var kjempehyggelig. Vi kjente ikke hverandre noe særlig fra før, bare hei og litt enkel samtale i barnehagen, så det var så fint å bli bedre kjent.

 

Kommer du deg ut så du får trent litt? Det er også en fin måte å få egentid på, og ikke minst en boost for energi og selvtillit. Krev et par kvelder i uken hvor mannen har ungene og du kommer deg ut litt. Du lever bare en gang, og det er ikke meningen du skal bruke det livet på å visne hjemme i sofaen mens mannen farter med venner.

[Lalina]

så kjedelig....vet litt hvordan det er. Jeg er riktig nok heldig som har en mann som prioriterer hjemmekvelder fredag og lørdag. men ellers i uka ser jeg ikke mye til han. han jobber og hjelper kompiser osv osv. Han glemmer litt bort at jeg ikke kommer meg noe sted på kveldstid siden vi har et barn som legger seg kl sju. så det blir ikke mye tid til venninner for meg heller desverre. Håper han får kjenne litt på at man blir sliten av å ta vare på barn hele dagen når han selv går ut i pappaperm til uka:D

Vi må nok bli litt flinkere til å kreve!

[Anonym bruker]

Takk for fine svar..., begynte å gråte faktisk (sier vel sitt om at dette er fyktelig vondt og vanskelig..)

 

Nei, ingen av mine venninner har barn, og jeg er tydeligvis blitt for kjedelig for dem... (Selv om jeg gjerne er med på en fest osv bare noen hadde spurt...)

 

Tar med meg tips om mammakveld med barnehagemødre, det var en god ide! Jeg er ikke sjenert egentlig, men synes likevel det er vanskelig å komme over den "hilse og fraser" greia i bhg.

[Anonym bruker]

Jeg er innflytter på mannen sitt hjemsted og var veldig ensom frem til jeg fikk barn, da åpnet det seg så mange muligheter til å bli kjent med nye mennesker.

 

Begynte allerede i permisjonen med eldstemann, gikk på babysang og vi erfarte jo alle sammen at etter en time med sang og dans sov ungene som steiner i vogna et par timer etterpå. Da var det lett å spørre om noen ville være med på cafe og ta en kopp kaffe mens barna sov og vips ble man kjent.

 

Da de begynte i barnehagen kom man i snakk med andre foreldre, og det er enkelt å invitere til lekeavtaler (ikke så kleint om man skulle få nei heller). Jeg inviterte små venner av barnet med foreldre på kaffe en søndag formiddag f.eks og da finner man fort ut hvem man har god kjemi med og ikke. De man kommer godt ut av det med er det lett å holde kontakten med. Har hatt mange slike avtaler med barn og voksne, turer i skogen, møtes på lekeplassen osv. Noen av disse små vennene barna har funnet seg har vi blitt gode venner med foreldrene til, såpass gode venner at vi kan spise middag hos hverandre en lørdag, feire nyttårsaften sammen osv. Til og med mannen min har fått mange nye venner i egen hjemby etter at vi fikk barn.

 

Da nest eldste barnet gikk i barnehagen var vi en liten gjeng mammaer som fant tonen veldig godt, ble stående på parkeringsplassen å skravle en evighet, kom oss aldri hjem fra foreldremøter fordi vi skravlet så fælt, og hengte oss på og ble med i barneselskapene til hverandres barn så vi fikk skravlet litt. Da barna nærmet seg skolealder foreslo jeg at vi skulle møtes uten barn så vi kunne skravle uten at barna ble utålmodig og det ble veldig godt mottatt. Nå er vi 5 mammaer som har klubb en onsdag i måneden på fjerde året

 

Har også blitt kjent med andre foreldre ved å engasjere meg litt i fritidsaktivitetene ungene er med på, ved å stå i kiosken på håndballen f.eks kommer du i snakk med mange mennesker.

 

Jeg har sittet og kjent på akkurat det du kjenner på nå og jeg vurderte å gjøre det slutt med mannen å reise hjem til hjemplassen min igjen. Jeg ensom og hadde det pyton.

 

Nå kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har et godt og sosialt liv, og koser meg med det. Jeg er faktisk sjenert, men likevel har jeg fått til å bygge meg et nettverk og få venner blant alle foreldrene jeg har møtt på gjennom barna mine. Når jeg har fått det til får du det til også! ønsker deg masse lykke til. Stor klem fra meg så lenge.