Synes dere 20 år er tidlig med planlegging av barn?

[Anonym bruker]

.. ?

[Ullsokken]

Jeg syns ikke det. Det viktigste er at man har en stabil livssituasjon. Man kan fint få barn når man studerer, men økonomisk sett er det lurere når man er i fast jobb.

[Anonym bruker]

Enig i den :-)

 

Blir 21 jeg da begynnelsen av neste år men er så mange som sier jeg er så for ung men jeg er imponert jeg har klart og vente til prøve skikkelig for baby nå.

Synes det er en passende alder jeg har forlovede, vi eiger hus , jobb, økonimien går rundt og begge har støttende familie. Men venner sier jeg må roe ned fordi jeg er for ung også flere andre på nettsteder fks..

[Anonym bruker]

Jeg syns du er alt for ung. Hjernen din er ikke engang ferdig utvokst.

[Anonym bruker]

Ja, litt tidlig.

 

Min mor var 20 når hun fikk meg og 27 når hun fikk min søster, hun sier nå at det var alt for tidlig. Alt gikk bra og jeg fikk et godt liv, men hun sier hun hadde valgt senere om hun kunne levd livet om igjen.

 

Jeg var 35 når jeg fikk første og 38 nå jeg fikk andre. Er nå 44 år og har barn på 9 og 6 år. For meg har dette vært perfekt.

 

Skulle jeg tenke snittmessig, ville kanskje 30 - 35 år vært det helt perfekte for de fleste?

[BinaBaby]

Jeg synes du høres ansvarbevisst ut jeg, du er i et fast forhold, har en stabil livssituasjon, økonomisk tryghet, du har sikkert god helse og dere ønsker dere barn. Jeg ser da bare pluss sider ved at du er ung!

[Anonym bruker]

Det er svært individuelt om man er klar for barn når man er 20 år eller ikke. Mennesker er så forskjellige, at noe fasitsvar vil være umulig å gi. Men visse basics bør være på plass, og det hjelper ikke med hverken hus eller stasjonsvogn hvis forholdet til barnefaren er relativt nytt eller ustabilt.

 

Snakker av erfaring, da jeg som 20-åring valgte å bli gravid med en mann jeg innerst inne visste at ikke var den jeg egentlig ønsket å dele livet mitt med. Vi hadde alt; hus, biler, økonomi. Men det var noe som ikke var som det skulle, og ikke vet jeg, kanskje trodde vi begge at et barn var det som skulle til for å gjøre forholdet perfekt. Men det barnet var nok ikke meningen at skulle bli til, jeg mistet relativt sent, og etter tapet raknet forholdet vårt.

 

Nå, to år senere, er jeg lykkelig gravid med en mann jeg ser for meg å dele resten av livet med. Fremdeles blir jeg en ung mor med de fordeler det innebærer, men denne gangen kjenner jeg innerst inne at dette er riktig!

 

Så, bottom line - tenk grundig igjennom valget du tar, det er et valg for resten av livet. Lykke til.

[M.O.M]

Nei.

[Anonym bruker]

Kommer an på personen, synes jeg.

Jeg prøvde selv i en periode å bli gravid når jeg var 20 og jaggu er jeg glad for at jeg ikke ble det! Var sammen med en jeg aldri burde ha rota meg borti og generelt så var det også for tidlig for min del.

 

Men har man vært sammen med en person lenge og det er stabilt, samt orden på andre ting. F.eks økonomi, så ser jeg ikke at det er så ille. Selv om mye faktisk kan forandre seg på bare 2 år når man er så ung.

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle svar det hjelper litt og sette seg ned og høre andres meninger som faktisk har barn og har hatt i ung alder.

 

Det har seg slik at jeg ble misshandlet av min far da jeg var liten så han var aldri i livet mitt etterpå og jeg har måttet ta meg av lillesøster og føler meg veldig ansvarsbevist på unger generelt.

 

Jeg er 120% sikker på at mannen jeg er forlovet med er min mann , jeg har ikke hatt andre forhold en med han pga jeg ikke har klart og stole på noen andre pga tidligere hendelser nevnt over. Og jeg ville aldri gitt barnet mitt en far jeg ikke så en fremtid med fordi jeg hadde aldri en far og vet hvordan det er.

Dette er mannen min og ønske om barn hos han er like stort som mitt :-)

Jeg håper vi klaffer en dag men vi tar endag av gangen og ser.

Vi begge er enda unge så vi har ingen hastværk overhode bare godt og høre noen råd her inne hehe :-)

[Anonym bruker]

P.S vi har vært sammen i 4 år og 4 mnd :-)

[Anonym bruker]

For meg hadde det vært for tidlig.

 

Da jeg var 20 var jeg sammen med en gutt jeg hadde vært sammen med siden ungdomsskolen, hadde flyttet hjemmefra og var i full jobb. Jeg følte meg veldig voksen og vi slurvet litt mer prevensjon siden det ikke var så farlig om jeg ble gravid..

 

Men jeg er veldig glad jeg ikke ble det.

 

Gutten reiste i militæret, fikk et plutselig behov for å pule rund og være fri sammen med de andre gutta. Forholdet røyk, jeg flyttet og jeg må si jeg vokste utrolig mye på de årene frem til jeg ble 24 og møtte mannen jeg giftet meg med. Når jeg ser tilbake på det nå var jeg jo en "barnerompe" da jeg var 20, langt fra så voksen som jeg trodde..

 

Giftet meg da jeg var 26 år og fikk første barn da jeg var 27, det var helt perfekt. Nå er jeg 38 år og har fire barn

 

Men det er forskjell på folk, kanskje har du akkurat det som trengs, kanskje kommer du og gutten din til å holde sammen resten av livet og kanskje blir alt helt perfekt. Det er mange unge mødre som takler rollen beundringsverdig godt, så jeg kan ikke svare på om akkurat du er for ung, selv om jeg var det selv...

[Gjest peacock]

Vel, jeg kjenner ingen som har vært klar for barn såpass tidlig. Det skjer så utrolig mye oppi hodet mellom 20 og 25, så jeg ville ventet.

[Miamimom]

Ja. Du har god tid! Men det er min mening, og derfor ventet jeg mye lenger. Kanskje det er helt riktig for deg :-)

[Anonym bruker]

Når man er 20 år føler man seg voksen, men den utviklingen som skjer mentalt og psykisk mellom 20 og 25 år omtrent er enorm.

 

Likevel trenger det ikke være så galt å ha et barn med på lasset i den utviklingen, men jeg ville som sagt ventet.

[MrsMilla]

Ja og nei.

 

Dette kommer helt an på personene.

Vi fikk barn i studietiden, og det var helt klart bra for oss. Vet også om ei som studerer til lege som har fått to barn i studietiden.

[Anonym bruker]

Ja det synes jeg. Både med tanke på modenhet generelt, men også med tanke på livssituasjonen man ofte befinner seg i når man er 20 år gammel. Selv om noen klarer seg bra er det bedre for både barnet og mor å vente noen år etter man har passert 20. Mentalt sett utvikler man seg fremdeles mye frem til 25 års alder og mange av erfaringene man gjør seg i den alderen vil være verdifulle når man skal få barn, samt at man ofte har en tryggere økonomisk situasjon enten man har valgt utdannelse eller jobbet noen år.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Nei, jeg kan vel ikke det siden jeg selv bare så vidt var fylt 21 år da vi planla vår første Men det er jo viktig å ha det grunnleggende på plass først så klart. Som å være i et stabilt forhold (som helst har vart i over 2 år når dere er så unge), har et eget sted å bo der dere har bodd sammen i minst ett år og har en noenlunde ordnet økonomi og plan for framtiden. Alt må ikke være på stell, men man bør ha tenkt framover

[Anonym bruker]

Veldig individuelt. For meg hadde det vært for tidlig. Jeg var hekta på reising i USA, byliv, studier og venninner.

[Anonym bruker]

Ville ha kjent gubben lengre før jeg klasket til.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Ser nå at mange er veldig negative og synes det er for ungt og trekker fram at hjernen ikke en gang er ferdig utviklet da. Det stemmer jo, men jeg ser ikke helt hvordan dette påvirker hvordan man er som mamma? Jeg er 31 år nå, min eldste er blitt 10 år og jeg har fått tre barn til siden den tid (yngste er 3 år), og jeg angrer ikke og synes fortsatt ikke at jeg var for ung eller at jeg burde ha ventet. Jeg er så klart mer voksen og moden nå, men jeg kan aldri se for meg at høyere alder skal ha så mye å si i forhold til hvilken mor man blir. Man er jo like uerfaren som førstegangsmamma enten man er 20 år eller 40 år

[Anonym bruker]

Jeg syns det er altfor tidlig, og ikke noe jeg ønsker for mine egne barn. Med all den arbeidsinnvandringen som skjer så er det lurt å skaffe seg en solid utdannelse og god jobb før barna kommer. Mange jenter fra hjembygda mi som droppet utdannelse, fikk barn unge og nå 4-5 år senere sliter med å finne seg jobb.

 

Livet mitt ble veldig beriket av å kunne leve selvstendig i noen år, studere og date i storbyen, ta deler av utdannelsen utenlands og generelt gjøre hva jeg ville. Du får aldri de grenseløse og frie 20-årene tilbake. Ungene flytter ut når du er 40 når du blir ung mor, men du har ingen mulighet til å leve det livet du kunne ha gjort i 20-årene. Når du er 40 har du boliglån, billån osv og det er liksom ikke bare å dra på interrail nedover Europa eller klatreferie i Asia.

 

Barn kan du få "når som helst", men du har bare èn ungdomstid. Er det virkelig ikke mer du vil få ut av livet/oppleve før du vier bort de neste 20 årene av livet ditt?

 

Ser jo at du er forlova med husgjeld og billån osv osv så du er jo bra låst til å være så ung, men skjønner ikke helt hvorfor du har så hastverk med å komme deg inn i gjelds- og tidsklemme...

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Jeg syns det er altfor tidlig, og ikke noe jeg ønsker for mine egne barn. Med all den arbeidsinnvandringen som skjer så er det lurt å skaffe seg en solid utdannelse og god jobb før barna kommer. Mange jenter fra hjembygda mi som droppet utdannelse, fikk barn unge og nå 4-5 år senere sliter med å finne seg jobb.

 

Livet mitt ble veldig beriket av å kunne leve selvstendig i noen år, studere og date i storbyen, ta deler av utdannelsen utenlands og generelt gjøre hva jeg ville. Du får aldri de grenseløse og frie 20-årene tilbake. Ungene flytter ut når du er 40 når du blir ung mor, men du har ingen mulighet til å leve det livet du kunne ha gjort i 20-årene. Når du er 40 har du boliglån, billån osv og det er liksom ikke bare å dra på interrail nedover Europa eller klatreferie i Asia.

 

Barn kan du få "når som helst", men du har bare èn ungdomstid. Er det virkelig ikke mer du vil få ut av livet/oppleve før du vier bort de neste 20 årene av livet ditt?

 

Ser jo at du er forlova med husgjeld og billån osv osv så du er jo bra låst til å være så ung, men skjønner ikke helt hvorfor du har så hastverk med å komme deg inn i gjelds- og tidsklemme...

 

Har det slått deg at mennesker kanskje har ulike verdier og ønsker her i livet? Ikke alle ønsker å reise på interrail i Europa eller klarte i Himalaya eller what ever, noen ønsker et annet liv For meg var ungdomstiden sterkt oppskrytt, jeg savner den ikke. Og jeg elsker å reise MED barna og tanken på å også kunne nyte barnebarna i mange år og ha overskudd til dem fordi jeg da fortsatt (antagelig) er ganske ung når de kommer Men jeg har, i motsetning til deg (?), ingen problem med å forstå at andre har andre verdier og ønsker for sine liv og derfor velger anderledes

[ma(G)ma med to små :)]

Jeg har ikke lest de andre svarene du har fått, men her er hva jeg tenker.

 

Jeg fikk barn da jeg var 19 år, og har ikke på noen måte følt at det var for tidlig. Ikke for meg.

Det var ikke planlagt, men abort var ikke et alternativ.

 

Jeg er fortsatt sammen med barnets far, og vi har nå fått to barn.

 

Vi er begge høyt utdannet, og har stort hus, nye biler og gode jobber.

 

 

Barna våre har det kjempegodt, og de har hatt den fordelen at vi var studenter da de var små, slik at vi hadde korte dager på skolen, og lange ferier.

Vi leste pensum når ungene sov, eller en tok med ungene ut mens den andre leste.

 

Jeg ville ikke ha endret på noe dersom jeg fikk muligheten til det, men jeg ser at jeg har vært utrolig heldig.

 

 

Vi har jobbet hardt, men det er mange unge foreldre som har jobbet like hardt som oss, og som ikke har lyktes i samme grad.

 

 

Jeg er utrolig takknemmelig for at vi bor i Norge, og har de støtteordningene vi har, slik at det ikke er noen krise å få barn når man er ung )

[Sunnybeach4gull :)]

Helt individuellt

 

Vi fikk første da vi var 21, hadde da vært sammen i 5 år, hus, bil, fast jobb + + var virkelig klar

 

Er nå snart 26 og har fått 3 barn, vært sammen i 10 år (gift i 3) og stortrives som mamma

 

Om dere har ting på stell og vil få barn så kjør på