Jeg har venner som straffer barna sine fysisk og diverse andre ting

[Anonym bruker]

Etter snart 3 år som mamma har jeg slukt alt jeg kommer over om barneoppdragelse og satt meg egne regler i mitt hode om hvordan jeg reagerer til forskjellige ting. Situasjoner der andre barn er "slem" mot min datter, og omvendt. Hvordan mat barnet får, og når det får det. Hva jeg forteller henne og så videre. Lista er lang.

 

Men jeg må ærlig talt si at flere av mine venner ser ut til å ha skeiet helt ut når det gjelder noen punkter. Og det er ikke bare 1 venninne det gjelder, men mange, nesten alle jeg besøker titt og ofte.

 

Satt og snakket sammen med en venninne som har en datter på 1 år da vi begynte å snakke om dette med biting. Jeg fortalte henne at det skjer jo de fleste barn, man blir bitt eller biter selv. Min datter har gjort begge deler. Hun responderte med å fortelle at hennes datter biter andre barn, og sa at når hun biter mamman sin, så biter hun tilbake?!?! Jeg ble stum, satt der og skjønte ikke hvordan det var mulig. Lurte på hva jeg skulle si. Hva er logikken i det, tenkte jeg. "Nei, ikke bit mamma!" - og så bite tilbake. Jeg sa ifra til min venninne at jeg ikke er enig. Hun fikk også høre akkurat hva jeg mener om dette, og at jeg ikke er en logisk ting å gjøre om man ønsker at barnet skal slutte med det (etter en stund med litt pinlig stillhet der jeg satt og måpte).

 

En annen venninne med mange barn, der yngste er på samme alder som min datter. Vi er ofte sammen, og yngste barnet til min venninne er også en biter. Min datter er litt redd henne, men det går greit så lenge vi voksne følger med konstant. Vi kom også til å snakke om dette med biting, og min venninne kunne fortelle at det eneste som hjalp var å knipse barnet på¨nesen. Da slutter barnet ¨å bite, i følge henne. Jeg ble igjen stum en stund. Jeg sa ifra, og sa at det er en grunn til at det strider imot norske lover. Jeg sa at jeg er helt imot fysisk avstraffelse.

 

Det er de to alvorligste tilfellene jeg har hørt om ihvertfall. Er glad jeg sa ifra, men synes utrolig synd på barna.

 

Her er noen andre eksempler på mine venners oppdragelse av sine barn:

- Snakke slik at barnet skal skamme seg over seg selv (foreldrene skaper dårlig selvtillit)

- Vingle, ikke være konsekvent. F.eks. "Nei, du kan ikke få is i dag, det er mandag", for så å gi etter når barnet sier at hn vil ha is I DAG!!!

- Le av barnet når det har "tabbet" seg ut, f.eks. tisset i buksa

- Ingen filter, f.eks. begynne å snakke veldig negativt om barnefar/barnehage/barnas venner/familie osv. når barnet er tilstede og kan høre alt

- Ingen grenser, barnet kan finne på å leke med pyntegjenstander, rote i skuffer og skap osv. Dette til tross for at min datter ikke leder dette, hun vet veldig godt at det ikke er lov å rote i skuffene.

 

Er virkelig foreldre så elendige? Har de fleste foreldre så alvorlige mangler? Eller er jeg rett og slett bare smartere enn disse foreldrene?

 

De to første jeg fortalte om snakket om dette uten å blunke. De så ut til å ta det som en selvfølge å fysisk straffe små barn for noe galt de har gjort. Som om de hadde lest i foreldre&barn eller annen troverdig kilde at det er det eneste riktige å gjøre.

 

Kjenner du mange foreldre som gjør slike ting mot sine barn? Hvordan reagerer du?

 

Hittil har jeg sagt ifra om foreldrene bruker fysisk avstraffelse, men andre ting kan være vel så ille... Vanskelig å bryte inn om jeg er uenig, men jeg føler på en måte at det er min plikt å ihvertfall si ifra om at dette ikke er bra for barnet.

[Cmyk]

Trist lesning, rett og slett.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Jeg tror kanskje du har en noe sær omgangskrets? Jeg har mange venninner med barn, men har ikke opplevd noe videre av det du ramser opp, og jeg er ikke slik selv heller. Altså, alle har jo sine ting som de ikke er stolt over, men da er det som oftest snakk om ting som skjer en sjelden gang i blant eller engangstilfeller (kanskje spesielt oss med eldre og mange barn?).

 

Jeg har f.eks ved noen anledninger "klikket" og brølt til de eldste ungene. Jeg er ikke stolt over det, og har sagt unnskyld etterpå og forklart at det var fordi jeg var trøtt og sliten (ikke lagt noen skyld på dem). Men dette er jo ikke normalen. En venninne kan også være inkonsekvent til tider, men ikke vanligvis.

[Anonym bruker]

Trist lesning, rett og slett.

 

Ja, er mildt sagt sjokkert. Skjønner ikke hvordan det er mulig. Selv de vennene jeg tror er stabile og intelligente og gode omsorgspersoner gjør dette. Enten har jeg trodd ganske feil om mine venner, eller så kjenner jeg dem ikke.

 

HI

[Førstemann]

Jeg kjenner ingen som fysisk straffer barna sine. Av andre temaer som gjelder oppdragelse så blander jeg meg ikke i det hele tatt.

[Anonym bruker]

Jeg tror kanskje du har en noe sær omgangskrets? Jeg har mange venninner med barn, men har ikke opplevd noe videre av det du ramser opp, og jeg er ikke slik selv heller. Altså, alle har jo sine ting som de ikke er stolt over, men da er det som oftest snakk om ting som skjer en sjelden gang i blant eller engangstilfeller (kanskje spesielt oss med eldre og mange barn?).

 

Jeg har f.eks ved noen anledninger "klikket" og brølt til de eldste ungene. Jeg er ikke stolt over det, og har sagt unnskyld etterpå og forklart at det var fordi jeg var trøtt og sliten (ikke lagt noen skyld på dem). Men dette er jo ikke normalen. En venninne kan også være inkonsekvent til tider, men ikke vanligvis.

 

Alle mister besinnelsen av og til, alle blir jo sint. Barn tar ikke skade av å se at mamma ikke er en robot. Men ALLE foreldre bør ha et filter som lyser kraftig ved hvert sinneanfall. ALDRI i livet bør man fysisk straffe barn for noe de har gjort.

 

Den lille lista jeg ramset opp lenger ned i innlegget er godt ting som kanskje er engangstilfeller, og det forstår jeg. Men de historiene jeg skrev om mine venninner som fysisk straffet barna sine er ikke greit. De fortalte om dette som om det var helt naturlig. Ikke nølende eller noe slikt, men rett frem. De mener virkelig at fysisk straffing er det riktige, og DET reagerer jeg på.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg tror de fleste av oss gjør noen slike ting innimellom selv om vi forsøker å ungå det. Noen av tingene, som at små barn får leke med de gjenstandene som er tilgjenglige og at man av og til gir etter for argumentasjon fra barnet ser jeg ikke på som noe problem. Jeg tror faktisk barn har det bedre med å lære at masing kan hjelpe og at et "nei" ikke bestandig er endlig. Slitsmt for foreldrene om det utarter, men ille for barna om de ikke lærer at de kan vinne noen kamper om de legger innsats i det.

[Anonym bruker]

Nesten så man burde begynne å innføre obligatoriske kurs for foreldre.

 

Jeg kjenner nok ikke noen som "tar igjen" på barna sine i Norge, men or for tiden i et annet land og den forrige nabodama var ikke akkurat snill med sine barn, men vanskelig å forklare henne noe p.g.a. språket.

 

Jeg synes nå du gjør rett i det å si fra. Tror det er viktig at de forstår at biting er et utslag for frustrasjon og manglende evne til å uttrykke seg verbalt.

[marsgutt 2013]

Jeg og en venninde er veldig uike på hvordan vi gjør ting. og ser jo likheter mellom barna våre.

Jeg er den som da ikke klarer og holde kjeft og sier min mening hvis jeg ikke er enig i måten hun gjør ting på, og hun det samme.

Alle har forskjellige måter og gjøre ting på.

Men og bite til bake, det gjør man ikke.

Min jente gjorde dette 1 gang på meg og jeg gjorde klart utrykk for at det var vondt og ble lei meg, hun bet ikke flere ganger. Det funket her, andre har kansje andre metoder.

 

Har sett en vennine knipse munnen på barnet, da det for 100 gang bet. Hva hun prøvde før det vet jeg ikke, det hjalp heller ikke det hun gjorde da.

At noen foreldre ikke er kosekvente nok er også et tegn på at man er sliten, og kansje velger sine kamper. Er ikke elendige foreldre av den grunn, og er de dårlige på det får de svi for ettervert som barnet blir eldre.

[☆☆☆]

Håper du seier i klartekst at dette verkeleg ikkje er greit!