Å påpeke at noen er sjenert..

[Anonym bruker]

Hva er vitsen? Tror dere ikke vi vet det selv? Er så lei av å få høre at jeg virker sjenert/rolig.. når folk må påpeke det, blir jeg bare enda mer selvbevisst rundt den personen.

 

Jeg er ikke sykelig sjenert altså, bare normalt sjenert. Klarer fint å føre en samtale, men synes det er litt vanskelig å ta initiativet av og til. Er også rolig av natur, er ikke den som gjør så mye ut av meg.

 

Blir også ekstra sjenert dersom kjemien ikke stemmer helt med den jeg snakker med, men det er jo ikke så lett å si til folk:)

[Anonym bruker]

Jeg er nok omtrent som du. Har kommet meg veldig de siste åra, men tidligere var det ganske ille. Da var det også mange som påpekte hvor sjenert jeg var, og at det måtte jeg bare slutte med. Veldig plagsomt, ja, og slett ikke til hjelp. Fikk også stadig høre hvor stille jeg var, og spørmål om jeg alltid sa så lite. Rasende festlig....

[Anonym bruker]

Det virker som om folk tror det hjelper å påpeke sjenansen, men det er jo helt motsatt synes jeg. Hvis folk tar meg som jeg er og ikke maser har jeg lettere for å åpne meg for dem.

[Anonym bruker]

Baaah, helt enig med dere!! Værste jeg vet er når folk skal kommentere det.

For min del så blir jeg tusen ganger mer stille om folk sier at jeg er stille eller at jeg må prate

[Anonym bruker]

Muligens ikke til hjelp, men da vet dere i det minste hvordan andre oppfatter dere. Jeg er ikke sjenert, men er ganske så drittlei av at det bestandig skal være min min jobb å dra i gang samtaler, invitere til treff, fremføre problemer for ungenes lærere osv fordi de "stakkars" sjenerte må jo tas hensyn til. Jeg gidder rett og slett ikke mer. Gidder ikke å forsøke å trekke dem som står utenfor samtalen med, gidder ikke smile og hilse på folk som ikke tar kan smile først av og til. Så får de bare stå der å synes synd på seg selv. Jeg forholder meg til dem som gir noe tilbake. Ferdig med det.

[Anonym bruker]

Du får bare påpeke tilbake at du i hvertfall har bedre folkeskikk enn andre i rommet...

 

Men ellers er jeg helt enig. Jeg har en jobb hvor vi med jevne mellomrom evalueres og får tilbakemelding på vår person. Da får jeg stadig høre at jeg er for sjenert, du kan jo tenke deg hvordan det er! Bare som en trøst...

[Anonym bruker]

Jeg smiler og hilser alltid, men det er faktisk ikke så lett å starte en samtale når en fomler med ordene og ikke klarer å tenke klart.

[Anonym bruker]

Muligens ikke til hjelp, men da vet dere i det minste hvordan andre oppfatter dere. Jeg er ikke sjenert, men er ganske så drittlei av at det bestandig skal være min min jobb å dra i gang samtaler, invitere til treff, fremføre problemer for ungenes lærere osv fordi de "stakkars" sjenerte må jo tas hensyn til. Jeg gidder rett og slett ikke mer. Gidder ikke å forsøke å trekke dem som står utenfor samtalen med, gidder ikke smile og hilse på folk som ikke tar kan smile først av og til. Så får de bare stå der å synes synd på seg selv. Jeg forholder meg til dem som gir noe tilbake. Ferdig med det.

 

Det er helt greit for meg, da har vi en avtale. Jeg har i grunn aldri savnet å være venn med deg allikevel.

 

(ikke HI)

[Anonym bruker]

Muligens ikke til hjelp, men da vet dere i det minste hvordan andre oppfatter dere. Jeg er ikke sjenert, men er ganske så drittlei av at det bestandig skal være min min jobb å dra i gang samtaler, invitere til treff, fremføre problemer for ungenes lærere osv fordi de "stakkars" sjenerte må jo tas hensyn til. Jeg gidder rett og slett ikke mer. Gidder ikke å forsøke å trekke dem som står utenfor samtalen med, gidder ikke smile og hilse på folk som ikke tar kan smile først av og til. Så får de bare stå der å synes synd på seg selv. Jeg forholder meg til dem som gir noe tilbake. Ferdig med det.

 

Vi er da vel fullt klar over hvordan andre oppfatter oss!!!

Jeg smiler ofte til folk først jeg, ofte er jeg den eneste som smiler også blant mange "kalde" mennesker.. Sier hei og er høflig, men det er vanskelig å finne på noe å si til folk jeg ikke kjenner eller i store folkemengder og det er faktisk ikke min feil. Jeg er ikke noe dårlig person av den grunn og jobber hele tiden med det.

[Anonym bruker]

Kunne ikke vært mer enig.

Når folk sier det til meg, blir jeg bare enda mer tilbaketrukken.

[Anonym bruker]

Helt enig med de 2 siste her! Det er jo ikke sånn at vi har valgt å være sjenerte, noen er faktisk bare sånn og det er ikke alltid like kjekt.

[Anonym bruker]

Muligens ikke til hjelp, men da vet dere i det minste hvordan andre oppfatter dere. Jeg er ikke sjenert, men er ganske så drittlei av at det bestandig skal være min min jobb å dra i gang samtaler, invitere til treff, fremføre problemer for ungenes lærere osv fordi de "stakkars" sjenerte må jo tas hensyn til. Jeg gidder rett og slett ikke mer. Gidder ikke å forsøke å trekke dem som står utenfor samtalen med, gidder ikke smile og hilse på folk som ikke tar kan smile først av og til. Så får de bare stå der å synes synd på seg selv. Jeg forholder meg til dem som gir noe tilbake. Ferdig med det.

 

Det er helt greit for meg, da har vi en avtale. Jeg har i grunn aldri savnet å være venn med deg allikevel.

 

(ikke HI)

 

 

Enig!

[Von Hertelhofen]

Å si til noen at de er sjenerte, er det samme som Å si til noen at de er tykke, har kviser o.l. Rart at mange synes det er helt greit Å konfontrere andre med sine verste komplekser!

[Anonym bruker]

Helt enig! Jeg er ikke sjenert, men jeg har et problem med rødming. Jeg kan finne på å rødme totalt uten grunn, og jeg blir virkelig høyrød. Når folk da påpeker "fy faen, som du rødmer!" har jeg mest lyst til å dø. La meg rødme i fred, da går det fortere over! Og tror du ikke jeg merker at jeg rødmer? Koker i hodet, jo! Enkelte folk...

[Anonym bruker]

Veldig enig med dere og jeg kjenner meg godt igjen. Etter over ti år har jeg enda ikke klart å slippe kommentarene om at jeg er så kjedelig for jeg prater bare om det samme hele tiden. Den stakk altså!

 

Eller som en kollega sa til meg "du hører visst ikke så godt du!" med en sur tone. Nei, jeg gjør ikke det, jeg vet det! Men ifølge tester er hørselen god nok, så hva skal jeg gjøre med det? Så unødvendig å si.

[Gråsonen]

Helt enig med deg! Jeg er ikke sjenert men påpeker aldri hos andre hvis jeg oppfatter dem sjenert. Synes det er respektløst.

 

En annen ting er å åpenlyst påpeke "Du er jo ganske tynn". Like ille som å si "Du er jo ganske tjukk".

[Cat_Woman]

Ahhh, jeg er enig! Det gjør ting tusen ganger verre når noen påpeker at jeg er sjenert. Jeg er egentlig en grei samtalepartner og alt det der bare jeg blir litt varm i trøya, men kan være veldig stille og forsiktig når jeg treffer nye mennesker, særlig hvis det er mange folk. Hvis noen da kommenterer det, er det i hvert fall utelukket å komme i prat med dem... :-/

[Anonym bruker]

Muligens ikke til hjelp, men da vet dere i det minste hvordan andre oppfatter dere. Jeg er ikke sjenert, men er ganske så drittlei av at det bestandig skal være min min jobb å dra i gang samtaler, invitere til treff, fremføre problemer for ungenes lærere osv fordi de "stakkars" sjenerte må jo tas hensyn til. Jeg gidder rett og slett ikke mer. Gidder ikke å forsøke å trekke dem som står utenfor samtalen med, gidder ikke smile og hilse på folk som ikke tar kan smile først av og til. Så får de bare stå der å synes synd på seg selv. Jeg forholder meg til dem som gir noe tilbake. Ferdig med det.

 

Det er helt greit for meg, da har vi en avtale. Jeg har i grunn aldri savnet å være venn med deg allikevel.

 

(ikke HI)

Det skal du ikke se bort fra at du har, men det er helt greit. Kom bare ikke å klag på at det er "såååå vansklig å få nye venner" osv. Alle syns det er vansklig å stikke hode frem, være den som tar kontakt først osv. Det er en treningssak. Gjør en insats så venner dere dere til det.

[Anonym bruker]

Muligens ikke til hjelp, men da vet dere i det minste hvordan andre oppfatter dere. Jeg er ikke sjenert, men er ganske så drittlei av at det bestandig skal være min min jobb å dra i gang samtaler, invitere til treff, fremføre problemer for ungenes lærere osv fordi de "stakkars" sjenerte må jo tas hensyn til. Jeg gidder rett og slett ikke mer. Gidder ikke å forsøke å trekke dem som står utenfor samtalen med, gidder ikke smile og hilse på folk som ikke tar kan smile først av og til. Så får de bare stå der å synes synd på seg selv. Jeg forholder meg til dem som gir noe tilbake. Ferdig med det.

 

Det er helt greit for meg, da har vi en avtale. Jeg har i grunn aldri savnet å være venn med deg allikevel.

 

(ikke HI)

Det skal du ikke se bort fra at du har, men det er helt greit. Kom bare ikke å klag på at det er "såååå vansklig å få nye venner" osv. Alle syns det er vansklig å stikke hode frem, være den som tar kontakt først osv. Det er en treningssak. Gjør en insats så venner dere dere til det.

Tenk om du forsto hvor tydelig det er at du ikke har anelse om hva du prater om..

[Anonym bruker]

Jeg prøvde virkelig å gjøre en innsats da jeg var i praksis på sykehjem en periode. Tenkte at nå skulle jeg skåre en god karakter, tre på meg smilet og slutte å være så sinnsykt sjenert. Jeg gjorde en kjempe innsats ifølge meg selv, jeg fikk god kontakt med både ansatte og brukere, og hadde det kjempekos Helt til sluttsamtalen av praksisperioden der vi skulle gå gjennom med lærer hvordan det hadde gått. Fikk masse ros og skryt og en komentar som "Du er jo en veldig rolig og litt sjenert jente, men mange av brukerene liker at noen snakker rolig og er tålmodige".. Jada, det var på en måte et kompliment, men jeg datt rett ned i kjelleren igjen. Jeg som hadde prøvd sååå hardt for at de ikke skulle se den "sjenerte" meg, til ingen nytte...

[Anonym bruker]

Muligens ikke til hjelp, men da vet dere i det minste hvordan andre oppfatter dere. Jeg er ikke sjenert, men er ganske så drittlei av at det bestandig skal være min min jobb å dra i gang samtaler, invitere til treff, fremføre problemer for ungenes lærere osv fordi de "stakkars" sjenerte må jo tas hensyn til. Jeg gidder rett og slett ikke mer. Gidder ikke å forsøke å trekke dem som står utenfor samtalen med, gidder ikke smile og hilse på folk som ikke tar kan smile først av og til. Så får de bare stå der å synes synd på seg selv. Jeg forholder meg til dem som gir noe tilbake. Ferdig med det.

 

Det er helt greit for meg, da har vi en avtale. Jeg har i grunn aldri savnet å være venn med deg allikevel.

 

(ikke HI)

Det skal du ikke se bort fra at du har, men det er helt greit. Kom bare ikke å klag på at det er "såååå vansklig å få nye venner" osv. Alle syns det er vansklig å stikke hode frem, være den som tar kontakt først osv. Det er en treningssak. Gjør en insats så venner dere dere til det.

Tenk om du forsto hvor tydelig det er at du ikke har anelse om hva du prater om..

Jeg vet hvordan det var å være sjenert fra jeg var ung. Det var ikke mosomt, men det blir bedre når man utfordrer seg selv og det er faktisk ikke så vansklig å komme over om man gjør en skikklig innsats. Be om profesjonell hjelp om du ikke klarer det alene.

 

Jeg skal ikke påstå jeg vet hvordan alle andre sjenerte mennesker har det, men jeg vet hvordan det er å stå på den andre siden. Det er skremmende mange som overlater alt av ubehagligheter og vansklige møter til andre og faktisk tror det nermest er en rettighet de har.

Selv vi som ikke er spessielt sjenerte synes ofte det er vansklig å ta første skritt i å bli kjent med nye mennesker, vi er også redde for å dumme oss ut og bli avvist. Den eneste forskjellen er at vi velger å ta sjansen.

 

At jeg er lei skyldes vell i hovedsk at det er alt for mange som velger å ikke forsøke, som kommer til meg og sier "Kan ikke du ta det opp. Jeg er jo så sjenert...." eller "Kan ikke du invitere med kona på ....Hun er så sjenert selv". Det er greit nok av og til, men etter hvert vil jeg ha noe igjen for innsatsen. Jeg har mine egne gode venner. Nå har jeg bare bestemt meg for å la de "stakkars" sjenerte klare seg selv. Det er ikke mit problem. Kom dere ut av offerrollen og gjør en innsats selv!

[Anonym bruker]

Muligens ikke til hjelp, men da vet dere i det minste hvordan andre oppfatter dere. Jeg er ikke sjenert, men er ganske så drittlei av at det bestandig skal være min min jobb å dra i gang samtaler, invitere til treff, fremføre problemer for ungenes lærere osv fordi de "stakkars" sjenerte må jo tas hensyn til. Jeg gidder rett og slett ikke mer. Gidder ikke å forsøke å trekke dem som står utenfor samtalen med, gidder ikke smile og hilse på folk som ikke tar kan smile først av og til. Så får de bare stå der å synes synd på seg selv. Jeg forholder meg til dem som gir noe tilbake. Ferdig med det.

 

Det er helt greit for meg, da har vi en avtale. Jeg har i grunn aldri savnet å være venn med deg allikevel.

 

(ikke HI)

Det skal du ikke se bort fra at du har, men det er helt greit. Kom bare ikke å klag på at det er "såååå vansklig å få nye venner" osv. Alle syns det er vansklig å stikke hode frem, være den som tar kontakt først osv. Det er en treningssak. Gjør en insats så venner dere dere til det.

Tenk om du forsto hvor tydelig det er at du ikke har anelse om hva du prater om..

Jeg vet hvordan det var å være sjenert fra jeg var ung. Det var ikke mosomt, men det blir bedre når man utfordrer seg selv og det er faktisk ikke så vansklig å komme over om man gjør en skikklig innsats. Be om profesjonell hjelp om du ikke klarer det alene.

 

Jeg skal ikke påstå jeg vet hvordan alle andre sjenerte mennesker har det, men jeg vet hvordan det er å stå på den andre siden. Det er skremmende mange som overlater alt av ubehagligheter og vansklige møter til andre og faktisk tror det nermest er en rettighet de har.

Selv vi som ikke er spessielt sjenerte synes ofte det er vansklig å ta første skritt i å bli kjent med nye mennesker, vi er også redde for å dumme oss ut og bli avvist. Den eneste forskjellen er at vi velger å ta sjansen.

 

At jeg er lei skyldes vell i hovedsk at det er alt for mange som velger å ikke forsøke, som kommer til meg og sier "Kan ikke du ta det opp. Jeg er jo så sjenert...." eller "Kan ikke du invitere med kona på ....Hun er så sjenert selv". Det er greit nok av og til, men etter hvert vil jeg ha noe igjen for innsatsen. Jeg har mine egne gode venner. Nå har jeg bare bestemt meg for å la de "stakkars" sjenerte klare seg selv. Det er ikke mit problem. Kom dere ut av offerrollen og gjør en innsats selv!

Da er det jo i hovedsak ikke sjenerte mennesker du prater om, men latsabber? Det kunne aldri falt meg inn å spørre noen om å gjøre noe for meg fordi jeg er sjenert! Det jeg ikke forstår er hvordan du mener det skal hjelpe en sjenert person til å ta initiativ ved å påpeke at vedkommende er sjenert? Hvordan vil det hjelpe denne personen? Hvordan vil det hjelpe deg?

[Anonym bruker]

Muligens ikke til hjelp, men da vet dere i det minste hvordan andre oppfatter dere. Jeg er ikke sjenert, men er ganske så drittlei av at det bestandig skal være min min jobb å dra i gang samtaler, invitere til treff, fremføre problemer for ungenes lærere osv fordi de "stakkars" sjenerte må jo tas hensyn til. Jeg gidder rett og slett ikke mer. Gidder ikke å forsøke å trekke dem som står utenfor samtalen med, gidder ikke smile og hilse på folk som ikke tar kan smile først av og til. Så får de bare stå der å synes synd på seg selv. Jeg forholder meg til dem som gir noe tilbake. Ferdig med det.

 

Det er helt greit for meg, da har vi en avtale. Jeg har i grunn aldri savnet å være venn med deg allikevel.

 

(ikke HI)

Det skal du ikke se bort fra at du har, men det er helt greit. Kom bare ikke å klag på at det er "såååå vansklig å få nye venner" osv. Alle syns det er vansklig å stikke hode frem, være den som tar kontakt først osv. Det er en treningssak. Gjør en insats så venner dere dere til det.

Tenk om du forsto hvor tydelig det er at du ikke har anelse om hva du prater om..

Jeg vet hvordan det var å være sjenert fra jeg var ung. Det var ikke mosomt, men det blir bedre når man utfordrer seg selv og det er faktisk ikke så vansklig å komme over om man gjør en skikklig innsats. Be om profesjonell hjelp om du ikke klarer det alene.

 

Jeg skal ikke påstå jeg vet hvordan alle andre sjenerte mennesker har det, men jeg vet hvordan det er å stå på den andre siden. Det er skremmende mange som overlater alt av ubehagligheter og vansklige møter til andre og faktisk tror det nermest er en rettighet de har.

Selv vi som ikke er spessielt sjenerte synes ofte det er vansklig å ta første skritt i å bli kjent med nye mennesker, vi er også redde for å dumme oss ut og bli avvist. Den eneste forskjellen er at vi velger å ta sjansen.

 

At jeg er lei skyldes vell i hovedsk at det er alt for mange som velger å ikke forsøke, som kommer til meg og sier "Kan ikke du ta det opp. Jeg er jo så sjenert...." eller "Kan ikke du invitere med kona på ....Hun er så sjenert selv". Det er greit nok av og til, men etter hvert vil jeg ha noe igjen for innsatsen. Jeg har mine egne gode venner. Nå har jeg bare bestemt meg for å la de "stakkars" sjenerte klare seg selv. Det er ikke mit problem. Kom dere ut av offerrollen og gjør en innsats selv!

Da er det jo i hovedsak ikke sjenerte mennesker du prater om, men latsabber? Det kunne aldri falt meg inn å spørre noen om å gjøre noe for meg fordi jeg er sjenert! Det jeg ikke forstår er hvordan du mener det skal hjelpe en sjenert person til å ta initiativ ved å påpeke at vedkommende er sjenert? Hvordan vil det hjelpe denne personen? Hvordan vil det hjelpe deg?

Jeg har ikke noen interesse av å gå rundt å si til folk at de er sjenerte, men noen ganger må de godta at jeg sier det som det er, at jeg ser de er sjenerte og hører at de sier det selv, men at det ikke er noe de kan fortsette å bruke som undskyldning for å slippe alt mulig.

[Anonym bruker]

Muligens ikke til hjelp, men da vet dere i det minste hvordan andre oppfatter dere. Jeg er ikke sjenert, men er ganske så drittlei av at det bestandig skal være min min jobb å dra i gang samtaler, invitere til treff, fremføre problemer for ungenes lærere osv fordi de "stakkars" sjenerte må jo tas hensyn til. Jeg gidder rett og slett ikke mer. Gidder ikke å forsøke å trekke dem som står utenfor samtalen med, gidder ikke smile og hilse på folk som ikke tar kan smile først av og til. Så får de bare stå der å synes synd på seg selv. Jeg forholder meg til dem som gir noe tilbake. Ferdig med det.

 

Det er helt greit for meg, da har vi en avtale. Jeg har i grunn aldri savnet å være venn med deg allikevel.

 

(ikke HI)

Det skal du ikke se bort fra at du har, men det er helt greit. Kom bare ikke å klag på at det er "såååå vansklig å få nye venner" osv. Alle syns det er vansklig å stikke hode frem, være den som tar kontakt først osv. Det er en treningssak. Gjør en insats så venner dere dere til det.

Tenk om du forsto hvor tydelig det er at du ikke har anelse om hva du prater om..

Jeg vet hvordan det var å være sjenert fra jeg var ung. Det var ikke mosomt, men det blir bedre når man utfordrer seg selv og det er faktisk ikke så vansklig å komme over om man gjør en skikklig innsats. Be om profesjonell hjelp om du ikke klarer det alene.

 

Jeg skal ikke påstå jeg vet hvordan alle andre sjenerte mennesker har det, men jeg vet hvordan det er å stå på den andre siden. Det er skremmende mange som overlater alt av ubehagligheter og vansklige møter til andre og faktisk tror det nermest er en rettighet de har.

Selv vi som ikke er spessielt sjenerte synes ofte det er vansklig å ta første skritt i å bli kjent med nye mennesker, vi er også redde for å dumme oss ut og bli avvist. Den eneste forskjellen er at vi velger å ta sjansen.

 

At jeg er lei skyldes vell i hovedsk at det er alt for mange som velger å ikke forsøke, som kommer til meg og sier "Kan ikke du ta det opp. Jeg er jo så sjenert...." eller "Kan ikke du invitere med kona på ....Hun er så sjenert selv". Det er greit nok av og til, men etter hvert vil jeg ha noe igjen for innsatsen. Jeg har mine egne gode venner. Nå har jeg bare bestemt meg for å la de "stakkars" sjenerte klare seg selv. Det er ikke mit problem. Kom dere ut av offerrollen og gjør en innsats selv!

Da er det jo i hovedsak ikke sjenerte mennesker du prater om, men latsabber? Det kunne aldri falt meg inn å spørre noen om å gjøre noe for meg fordi jeg er sjenert! Det jeg ikke forstår er hvordan du mener det skal hjelpe en sjenert person til å ta initiativ ved å påpeke at vedkommende er sjenert? Hvordan vil det hjelpe denne personen? Hvordan vil det hjelpe deg?

Jeg har ikke noen interesse av å gå rundt å si til folk at de er sjenerte, men noen ganger må de godta at jeg sier det som det er, at jeg ser de er sjenerte og hører at de sier det selv, men at det ikke er noe de kan fortsette å bruke som undskyldning for å slippe alt mulig.

Men du prater jo om noe helt annet enn HI! Eller har jeg misforstått hovedinnlegget? Jeg forsto det som hun mente når folk "ut av det blå" påpeker at hun er sjenert, ikke at det kommer som en følge av at hun har bedt om noe? Jeg opplever nemlig stadig, hvis jeg sitter sammen med flere mennesker og ikke prater så mye (jeg var ikke sjenert som ung, det har kommet senere, men jeg har aldri pratet mye), at folk plutselig ser på meg og kommenterer at jeg er sjenert. Uten at de selv heller har gitt signaler om at de ønsker å få kontakt, eller at det har vært i en situasjon hvor det er naturlig å føre en samtale. De aller fleste gangene har jeg faktisk inntrykk av at de automatisk går ut i fra at de selv er så interessante at det er utenkelig at noen ikke har interesse av å prate med dem ("Hun har ikke tatt kontakt med meg? Da må hun være fryktelig sjenert"!)

[Anonym bruker]

Muligens ikke til hjelp, men da vet dere i det minste hvordan andre oppfatter dere. Jeg er ikke sjenert, men er ganske så drittlei av at det bestandig skal være min min jobb å dra i gang samtaler, invitere til treff, fremføre problemer for ungenes lærere osv fordi de "stakkars" sjenerte må jo tas hensyn til. Jeg gidder rett og slett ikke mer. Gidder ikke å forsøke å trekke dem som står utenfor samtalen med, gidder ikke smile og hilse på folk som ikke tar kan smile først av og til. Så får de bare stå der å synes synd på seg selv. Jeg forholder meg til dem som gir noe tilbake. Ferdig med det.

 

Det er helt greit for meg, da har vi en avtale. Jeg har i grunn aldri savnet å være venn med deg allikevel.

 

(ikke HI)

Det skal du ikke se bort fra at du har, men det er helt greit. Kom bare ikke å klag på at det er "såååå vansklig å få nye venner" osv. Alle syns det er vansklig å stikke hode frem, være den som tar kontakt først osv. Det er en treningssak. Gjør en insats så venner dere dere til det.

Tenk om du forsto hvor tydelig det er at du ikke har anelse om hva du prater om..

Jeg vet hvordan det var å være sjenert fra jeg var ung. Det var ikke mosomt, men det blir bedre når man utfordrer seg selv og det er faktisk ikke så vansklig å komme over om man gjør en skikklig innsats. Be om profesjonell hjelp om du ikke klarer det alene.

 

Jeg skal ikke påstå jeg vet hvordan alle andre sjenerte mennesker har det, men jeg vet hvordan det er å stå på den andre siden. Det er skremmende mange som overlater alt av ubehagligheter og vansklige møter til andre og faktisk tror det nermest er en rettighet de har.

Selv vi som ikke er spessielt sjenerte synes ofte det er vansklig å ta første skritt i å bli kjent med nye mennesker, vi er også redde for å dumme oss ut og bli avvist. Den eneste forskjellen er at vi velger å ta sjansen.

 

At jeg er lei skyldes vell i hovedsk at det er alt for mange som velger å ikke forsøke, som kommer til meg og sier "Kan ikke du ta det opp. Jeg er jo så sjenert...." eller "Kan ikke du invitere med kona på ....Hun er så sjenert selv". Det er greit nok av og til, men etter hvert vil jeg ha noe igjen for innsatsen. Jeg har mine egne gode venner. Nå har jeg bare bestemt meg for å la de "stakkars" sjenerte klare seg selv. Det er ikke mit problem. Kom dere ut av offerrollen og gjør en innsats selv!

Da er det jo i hovedsak ikke sjenerte mennesker du prater om, men latsabber? Det kunne aldri falt meg inn å spørre noen om å gjøre noe for meg fordi jeg er sjenert! Det jeg ikke forstår er hvordan du mener det skal hjelpe en sjenert person til å ta initiativ ved å påpeke at vedkommende er sjenert? Hvordan vil det hjelpe denne personen? Hvordan vil det hjelpe deg?

Jeg har ikke noen interesse av å gå rundt å si til folk at de er sjenerte, men noen ganger må de godta at jeg sier det som det er, at jeg ser de er sjenerte og hører at de sier det selv, men at det ikke er noe de kan fortsette å bruke som undskyldning for å slippe alt mulig.

Men du prater jo om noe helt annet enn HI! Eller har jeg misforstått hovedinnlegget? Jeg forsto det som hun mente når folk "ut av det blå" påpeker at hun er sjenert, ikke at det kommer som en følge av at hun har bedt om noe? Jeg opplever nemlig stadig, hvis jeg sitter sammen med flere mennesker og ikke prater så mye (jeg var ikke sjenert som ung, det har kommet senere, men jeg har aldri pratet mye), at folk plutselig ser på meg og kommenterer at jeg er sjenert. Uten at de selv heller har gitt signaler om at de ønsker å få kontakt, eller at det har vært i en situasjon hvor det er naturlig å føre en samtale. De aller fleste gangene har jeg faktisk inntrykk av at de automatisk går ut i fra at de selv er så interessante at det er utenkelig at noen ikke har interesse av å prate med dem ("Hun har ikke tatt kontakt med meg? Da må hun være fryktelig sjenert"!)

Det høres helt merklig ut å gjøre. Det nærmeste må være å si noe sånt som "Ikke vær så sjenert da, fortell...." Jeg tror ikke jeg har sakt det selv, men jeg tror ikke slike komentarer er vondt ment. Det betyr jo bare at andre vil høre fra deg også.