Et lite sukk etter mange år med kamp...

[Anonym bruker]

Jeg er hjemme med to barn, hvor eldste er i bhg, siden jeg var ferdig med utdanning (barne og ungdoms arbeider) har jeg kun hatt vikariat jobber.

 

Som ung ble jeg fysisk og psykisk nedbrutt av min mor, som klandret meg for skilsmissen med min far, jeg har vokst opp med volden, rett og slett. Jeg sitter igjen med en ryggskade etter min mor, som er en plage 24/7. Har vært til fysioterapaut og andre, men etter en del innsyn i skaden, så er eneste løsning, operasjon, men sjansen for at jeg blir lam fra halsen og ned, er 70%, så jeg kan bare ikke tasjansen på det, hvertfall ikke nå som jeg har mannog to barn.

Som 12 åring og 15 åring ble jeg voldtatt, og som 18 årig havnet jeg i et volderlig forhold, hvor jeg endte opp på sykehuset i 3 uker pga skader påført av eksen. Jeg ble flyttet til hemmelig adresse, når jeg var 21, så fikk jeg gjennoppta kontakt med familie og venner, men alle mine venner, hadde vendt meg ryggen, fordi jeg hadde så liten selvrespekt, at jeg lot en mann slå meg. Samme året møtte jeg mannen min. Nå er jeg 25 år, to barn, en herlig mann og ok med venner, som jeg har fått via han.

 

Men jeg er så utslitt.. Jeg har vært hos psykologer av og på, og vært innlagt på psykriatisk før i tiden, men fikk det stabilisert såpass etter møtet med mannen, at jeg nå går 1-2 ganger i mnd.

Jeg har store smerteri ryggen, samtidig som jeg er innhentet av forkalkning, dette pga at psyken min har tynget meg fysisk i mange år.

Jeg har kjempet for å klare en utdanning, men måtte gi tapt, da jeg ikke klarer å løfte unger hele dagen, en ting er egene, for eldste ungen kan jeg fint få til å gå til bad ol selv, og h*n er i bhg, så jeg får avlastning. Ingen av ungene var egentlig planlagt, da jeg ikke viste om jeg ville klare det, men så fikk vi første barnet, og psyken min bedret seg, enderlig hadde jeg noe å glede meg over i livet. Når nr 2 meldte sin ankomst, så var det for sent å tenke abort

(fant det ikke ut før i uke 24, da jeg kjente spark, mistet mensen når jeg var 20 pga psyken, og har ikke hatt mensen siden, så det var ikke videre lett å fatte noe, når det ikke var noe symtomer, med eldste så var jeg stygg kvalm fra 6 uke, har også gått på p-piller og p-sprøye når jeg ble gravid)

 

Hvertfall vi gjør vårt beste, han tjener såpass, at vi har hushjelp 2 ganger i uken, og vi klarer oss mer enn godt på hans økonomi, så jeg får avlastning der også. Nå har legen nok en gang kommet inn på å uføretrygde meg, og jeg har sakt meg enig, etter mange år med kamp, har jeg nå innsett hva jeg klarer og ikke. Det er vanskelig å måtte stille seg som ufør, og endajeg har sakt det er greit at vi starter prosessen nå, så bærer jeg et håp om at det skal finnes en annen løsning for meg, noe som kan roe smerter i ryggen og leddene mine.

 

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men er få i kretsen vår, som kjenner til dette, de vet bare at jeg har hatt en problematisk oppvekst, og det er det.. Så det er vel bare for å tømme meg for det som er nå, bare tømme ut følelser, maktesløshet, og følelsen jeg bærer, om at jeg har tapt alt..

Missforståmeg rett, jeg har en herlig mann og to nyderlige unger, men å bli ufør føles som et nederlag uten sidestykke nå, siden jeg hele tiden har holdt fokus på at min fortid ikke skal få knuse min fremtid, og nå gjør den akurat det..

[Anonym bruker]

For en trist historie! Så leit at du har hatt så mye vondt. Men veldig flott å lese om mannen og barna dine!

 

Skjønner godt at det er vanskelig å bli ufør. Men selv om du blir ufør betyr ikke det at du trenger legge deg selv på hylla. Hva om du engasjerer deg i noe frivillig arbeid? Som du kanskje kan styre litt selv i forhold til om du har gode eller mindre gode dager? Undersøk der du bor om røde kors, kirken, eldresentret, lag og foreninger trenger din kapasitet.

 

Du må jo være en sterk dame som har klart å komme deg gjennom alt du har opplevd, så jeg er sikker på at du fortsatt har mer å komme med.

[Anonym bruker]

Noe du skal huske er at selv om du blir uføretrygdet betyr ikke det at du trenger å slutte å kjempe for å bli frisk. Det gir deg bare en økonomisk trygghet mens du trenger det.

Hvis eller når du blir frisk nok til å jobbe er det bare å begynne. Det er ikke noe problem å avslutte en uførepensjon.

[Anonym bruker]

Sjansen for at jeg kan starte å jobbe igjen, ligger nå på 5%, og jeg klamrer meg til de 5% med nebb og klør, men følte at jeg glapp litt når legen sa at det eneste som ville gi meg inntekt, ville bli å uføretrygde meg. Jeg kan reise til USA å ta operasjonen, da det er en spesialist der,som har 8 lignende operasjoner bak seg, og alle er vellykede, men siden dette er noe vi må ta ut av egen lommebok, så er det ikke aktuelt de første årene, mannen sparer 4000 kr i mnd, med mål om at jeg kan utføre operasjonen, fortsetter den sparingen som nå, så kan jeg kanskje ta operasjonen om 8 år, har spart i 2,5 år nå..

Vet ikke hva jeg ville gjort uten mannen min, at han velger å sette av 4000 i mnd, for å gi meg en mulighet på en smertefri tilværelse, det forstår jeg enda ikke at jeg er verdig, jeg oppdaget sparingen for 3 mnd siden.

 

Hi