Er så redd andre tror jeg er en dårlig mor

[Anonym bruker]

Hver gang det nærmer seg tid for samtale i barnehagen begynner jeg å grue meg, blir kvalm og anspenner hele kroppen. Samtalen er ikke før i november, men har vist om det noen uker allerede.

Er så redd de mener jeg ikke gjør en bra nok jobb som mamma. Jeg vet at jeg ikke er perfekt, men jeg gjør så godt jeg kan.

Har en 2åring som er så sta og sinna. H*n hyler og vræler for hver minste ting h*n ikke får til, h*n slår og biter om h*n ikke får vilja si. I barnehagen har h*n i perioder time out flere ganger daglig. Prøver jo her hjemme å få gjort noe med det, men så langt er det ingenting som hjelper. H*n sliter veldig med å dele leker, og har en voldsom eietrang. Dette er og noe vi jobber med hjemme, men kun når h*n er med andre barn det er akktuelt, så blir ikke ofte vi får tatt han i det. Får inntrykk av at h*n er så mye værre enn alle andre på avdelinga i barnehagen når jeg stadig får bemerkninger om at h*n sliter med ditt og datt. Og da blir jeg redd, hva om de mener det er min skyld. At jeg ikke tar meg skikkelig av han, eller at jeg ikke prøver å ta tak i ting. Redd de skal henge seg opp i at h*n ikke har de flotteste klærne side vi av økonmiske grunner må arve. Eller at de skal tro h*n ikke får mat siden h*n er så tynn.

Jeg hater å være så usikker og redd for alt. Hvorfor kan jeg ikke bare stole på meg selv og stole på at det jeg gjør er bra nok. Blir helt utslitt av dette.

[Lilja77]

Kjenner igjen følelsen, absolutt! Det høres ut som du er en flink og (altfor?) pliktoppfyllende mamma, prøv å ta det med ro. Det at sønnen din har eietrang og allerede trassig, kan også tyde på at han er tidlig ute. Jeg kjenner meg også igjen....Min sønn fyller 4 år denne uka, men er sen. (Han var født prematur). Da han var 2 år, var han en av de som bare godtok at andre barn tok lekene fra han, og han sto bare tomhendt igjen, stakkars. De siste månedene har han endelig, og til gangs kommet i trassalderen (mor jubler, faktisk). Nå er det ikke lenger en selvfølge at han skal dele, og han trasser og tar igjen. Det sære er at nå reagerer barnehagern, på at han "utagerer".... Det kommer sjeldent noe positive tilbakemeldinger fra ped.leder, nesten som om hun leter etter feil. De andre ansatte på avdelingen er heldigvis ikke sånn. Merker at jeg også, som deg, føler skikkelig på om jeg gjør en god nok jobb som mamma osv. Likevel vet jeg, fornuftsmessig, at pappan og jeg gjør en masse riktige ting (og feil). En forelder er ikke perfekt, det er det som er det perfekte, tenker jeg....Vi gjør så godt vi kan, ikke sant? Jeg er også selv utdannet barnevernpedagog, så faglig og nøytralt sett, vet jeg noe om barn. Har faktisk lurt på om ped.leder føler seg truet av det, etc. Håper virkelig ikke det, men det er så trist når hun ofte svartmaler situasjonene. Nå skal vi begynne å spørre etter hva bra sønnen vår har gjort ved henting, neste gang hun ramser opp hvor sint han har vært etc. Få henne til å endre litt fokus på en ydmyk måte, viktig å "trå pent". Er så redd hun skal oppfatte oss som frekke, og la det gå utover sønnen vår. At han blir stigmatisert som den "umulige". Jeg har nemlig tro på selvoppfyllende profeti. Blir man fortalt at man er en grei person, velger man å tro og strekke seg etter det Det fungerer også i motsatt retning, noe som kan være bekymringsfullt, hvis barnehagepersonell ikke fokuserer på det positive. Føler masse med deg, og at vi er i samme situasjon, tross ulik alder på ungene. Du er sikkert mer enn god nok som mor, og det er perfekt for akkurat ditt barn!

Endret 24. oktober 2012 av Vilhabolle

[bokormamma]

Tror det er helt naturlig å være bekymret for slikt. Vi har en datter med et voldsomt temperament og bekymrer oss stadig for hva hun sier til andre. Hjemme kan hun nemlig godt anklage oss for å drepe henne hvis vi ser rart på henne. Hun har rett og slett et altoppslukende temperament, og når det smeller for henne, går alle sikringene på en gang.

Heldigvis for oss har hun så langt greid seg fint på barnehage og skole, men det er med litt høy puls vi snakker med lærer om dette. Vi har imidlertid snakket med familierådgiveren i kommunen, diskutert hva som kan funke for datteren vår og forsøker å holde oss til de tricksene hjemme. Har dere noe slik i din kommune? Vi fikk skryt for at vi kontaktet rådgiveren, og hun er ikke tilknyttet barnevernet eller noe slik, hun er bare der som en tjeneste for familier som sliter. Ikke alle tipsene vi fikk var like relevante, men noe ser jeg hjelper, og vi har forklart at dette er et problem på hjemmebane, og det satte skolen pris på. Jeg tror at så lenge du spiller med åpne kort og forsøker å gjøre noe med situasjonen, vil du møte mye forståelse.

Se også på om det er sammenheng mellom mye mediastimuli (tv, dataspill etc) og sinne, eller om fysisk aktivitet hjelper. Vi har hatt gode resultater med strengt regime på slike ting og obligatorisk utelek hver dag. Da brenner hun opp litt energi;-)

[Anonym bruker]

Dersom du er åpen for diskusjoner og innspill fra bhg og lytter til det de har å si, så er jeg sikker på at de synes du er bra nok! Bhg er vel stort sett mest skeptiske til foreldre som ikke vil gå i dialog med dem når det oppstår problemer?

 

Det der med eietrang er normalt og ikke noe jeg ville "jobbet" så mye med. Det går over av seg selv, og desto større nummer dere gjør ut av det, desto større maktkamp blir det og enda mer fastlåst. Forsøk heller å ha et naturlig forhold til det å dele i hverdagen mellom han og dere. Dele mat feks, en kake eller en is som dere voksne har og som dere deler med ham. Husk at den beste måten å lære barn ting på er å gå foran med et godt og tydelig eksemple.

 

Jeg var forresten mye mer usikker da jeg var ung. Nå er jeg ei gammal røy og bryr meg ikke så mye om hva bhg eller andre sier lenger. Jeg kan ikke tro de tenker dårlig om klærne eller maten til barnet ditt. Men dersom de sier noe som føler sårende, så skal du spørre hva de egentlig mener slik at du får komme til bunns i saken, uberettiget kritikk skal du ikke finne deg i.

 

Forbered deg til foreldremøtet. Når du føler du har kontroll blir du mye roligere. Skriv ned de tingene du vil spørre om eller ta opp. Spør om hvordan de opplever matlysten og om de noen gang har opplevd at han fryser eller har med seg for lite klær. Da kommer du dem i forkjøpet og får vite hva de tenker uten å måtte bekymre deg unødig.

[BikkjeBisk]

Jeg har det også slik. Nå har jeg et barn som er ganske "enkel" å ha med og gjøre, da. Men jeg er redd for om kanskje de skal mene at jeg gjør en dårlig jobb. Tror det kan være pga vi er så voldsomt glad i barna våre, vi damer er jo snar og bekymre oss for mye

 

Enkelte barn er mere krevende enn andre, tror hvis barnehagen hadde vært bekymret hadde de nokk tatt kontakt tidligere enn et foreldremøte som er planlagt flere uker i forveien. Men husk nå, barnet er faktisk bare 2 år. Noen trasser noe voldsomt i den alderen, så det er jo sikkert ikke så spesielt.

 

Barnet mitt har til tider vært trassete som alle barn. Har inført klistremerkebelløning. Selv om h*n er lit* funker det som juling! Nå løper h*n for å få legge seg. å det er jo en stor forandring ifra det som var før, da var det hyl å spark i eningen ved leggetid. Men det kan jo hende du har prøvd det før.

[Anonym bruker]

Tusen takk for flotte svar. Og takk for tips om å spør ped. leder litt om forhold rundt mat, klær og slike ting under møtet.

Er ikke noe problem å dele is, kake, maten eller drikka med oss, men stakkar den som tar på lekene da blir det bråk. Han trasser veldig, og trass er jo ett sunnhets tegn, men føler han trasser mer enn normalen siden barnehagen fokuserer så på det. Han får det ikke som han vil selv om han blir aldri så sinna her hjemme over nødvendige ting. Eks, å skifte bleie er ikke noe han kan velge å la være, men han kan velge om han vil ligge eller stå. Samme kan han velge hvilken jakka han skal ha på, men ikke om han skal ha på. Ved leggetid har han ikke noe valg, er det natta så er det natta.

Så føler jo han får medvirke endel her hjemme, noe som gjør enkelte situasjoner lettere. Men i barnehagen skal det være sånn, sånn og sånn, og da blir han bare ennå mer sint. Det at han får enkle valg hjemme gjør kansje at han blir mer sint når han ikke kan velge i barnehagen, men jeg vil ikke overkjøre han helt heller, han må få ha egne meninger og ha noen små ting hvor han bestemmer hvordan ting blir gjort. Han har ett bra språk, og barnehagen krever at han skal spør fint "xxxx, kan du hjelpe meg?", og får derfor time out fordi han ikke spør, men legger seg ned og vræler fordi han ikke klarer selv. Og prater til meg om konsekvenser. Jeg foretrekker å spør, "skal jeg hjelpe deg?" får ja til svar og forklarer bare mens jeg hjelper at "du trenger ikke bli så sinna, det går han å spør om hjelp uten å gråte" Og håper jo at sist nevnte skla gli inn.

 

Ble mye greier her nå, men vil bare gi ett bilde av hvordan jeg gjør ting, som tydligvis ikke samsvarer med hva barnehagen forventer.

 

HI

[Collette]

Her synes jeg at det høres ut som om du gjør det meste riktig og barnehagen gjør alt feil. Time out (eller skammekrok) har ingenting i en barnehage å gjøre. Du beskriver et maktforhold som jeg finner veldig betenkelig. Har du snakket med barnehagen om metodene de bruker?

[Anonym bruker]

Jge synes han høres ut som en normal gutt i trassalderen. det varierer jo litt fra barn til barn hvor ille, og når, trassperioden er Det er veldig ofte sånn at man tror ens eget barn er verre enn alle andre - uten at det egentlig stemmer.

 

Jge synes faktisk den barnehagen ikke hørtes så kjempebra ut, jeg. I min gutts barnehage ville de aldri gitt en toåring time-out. Elller, de ville ikke ha gitt noen time-out. Der er de veldig flinke til å stimulere og gi oppmerksomhet ve dpositiv adferd, rose i pleum, irettesette på tomannshånd. Tenk litt på at det ikke nødvendigvis er DU som gjør noe galt - kanskje barnehagen burde tenke litt igjennom SINE metoder også.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke så sansen for time out derfor bruker vi det ikke hjemme. Men blir jo veldig usikker på om det er jeg som gjør det galt siden barnehagen (de som liksom skal ha peiling på barn) fokuserer så på det og tydeligvis mener jeg ikke gir konsekvenser. Han får jo konsekvenser hjemme også, men ikke i form av time out hvor han må sitte å se på at andre har det gøy mens han selv ikke får lov å delta. Får kommentarer som at den tassinga må en slå hardt ned på, for hvis alle skal trasse sånn som han hadde det ikke vært holdbart der. Jeg gir jo konsekvenser og jeg prøver å oppmuntre til å bruke språket fremfor hylinga, men han har en enormt sterk vilje og er sta som ett esel, så han gir seg ikke uten en kamp. Jeg klarer rett og slett ikke trylle det bort over natta slik at de får det fredligere i barnehagen.

Har ikke prøvd belønning system, tenkte han er litt for liten ennå. Men kan ta å prøve det for å se om det hjelper på han.

 

HI