Hvordan takle sorg hos bekjente?

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg trenger noen råd angående sorg. En jeg kjenner har for en stund siden mistet sitt ufødte barn sent i svangerskapet. Vi er kjenner hverandre ikke godt, vi er "bare" bekjente. Vi ser hverandre ikke så ofte, men det hender vi treffes på butikken f.eks. Hvordan skal jeg møte disse foreldrene? Skal man alltid spørre hvordan det går?

 

Før pratet vi gjerne litt om det ene og det hit (været osv) og vi spurte hverandre ikke om hvordan det gikk hver gang vi treffes. Vil sørgende at nærmiljøet (altså de som ikke står tettest på) skal oppføre seg som vanlig? Eller er det greit å spørre om hvordan det går når man treffes? Er det greit å spørre om hvordan det går HVER gang man treffes? Skal man spørre om det, selv om man traff hverandre dagen før? Eller har de kanskje lyst til å ikke måtte forholde seg til sorgen overfor alle hele tiden. At de kan ha lyst til å ha en vanlig samtale uten å måtte begynne denne med å fortelle hvordan de har det?

 

Man tenker jo veldig på dem og kan på en måte tenke seg at de har det helt forferdelig selv om man ikke direkte har opplevd det samme selv. Vet også at dette er en sorg de tar med seg resten av livet og at man ikke er ferdig med å sørge etter en gitt tid, selv om sorgen vil endre seg noe. Jeg er selv et følelsesmenneske og vet at jeg i triste situasjoner ikke har lyst til å prate med alle om dette, men heller vil at hverdagen rundt meg skal være normal slik at jeg heller kan sørge i fred hjemme og få noen pauser ute. (Har opplevd sorg, men har ikke så bunnløs og tett sorg som det å miste et barn).

 

Vet at det ikke er noen fasit, men greit å høre om det er noen som har noen råd, gjerne fra dere som har opplevd sorg tett på. Ikke misforstå; er ikke redd for å gi en klem og spørre om hvordan de har det (har gjort dette altså), men ønsker ikke å gjøre dette om det legger sten til byrden. Synes det er vanskelig å finne balansegangen mellom å oppføre seg vanlig og være deltagende i sorgen – slik at det blir riktig overfor de sørgende.

[Anonym bruker]

Ikke spør hvordan det går med dem. Det er klart det ikke går så bra. Du kan heller spør om det skjer noe nytt for tida, eller hva de har funnet på i det siste... Prat som normalt, lat som om ingenting er skjedd. De sørger nok for seg selv, om ikke alle andre også skal sørge, og/eller synes synd på dem.

 

Folk er selvfølgelig forskjellige, men det er slik jeg opplever det.

[Anonym bruker]

Jeg har selv opplevd voldsom sorg da min elskede mann og far til barna mine fikk kreft og døde. Alle er forskjellige så jeg kan kun svare for meg selv.

 

Jeg synes det er helt ok at bekjente viser at de tenker på meg og at de bryr seg. Man kan godt si noe om det som har skjedd, altså si f. eks. at du fortsatt tenker mye på dem og gi e klem. Jeg HATET (og hater fortsatt, men litt mindre nå, snart ett og et halvt år etter) når folk spør hvordan det går, så det synes jeg ikke du skal spørre om (selv om det er veldig vanskelig å la være, for det er jo det man altid gjør, liksom). For det går jo ikke bra i det hele tatt.

Mne jeg synes ikke det legger stein til byrden om folk sier noe om det. Jge tenker jo fortsatt på mannen min hele tiden, sorgen er med meg hele tiden, selv om jeg også kan smile og være glad og tenke på andre ting. Men det er ikke sånn at andre "minner meg på det", for det er jo der hele tiden uansett, så det behøve rman ihvertfall ikke å være redd for.

[Anonym bruker]

Vanskelig, for folk er forskjellige. Må innrømme at jeg synes det er kjempevanskelig å vite hva man skal si til folk i sorg. Nesten så jeg prøver å unngå å møte de...

Mistet søsteren min for 2 år siden. Den sorgen var helt grusom, og helt anderledes enn da jeg mistet feks. bestemoren min. Det jeg la mest merke til var de som ungikk meg. Som ikke gav meg en klem, eller klemte armen min... Man trenger ofte ikke si så mye.

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal si (første gang du møter dem) at du har jo hørt hva som har skjedd, og at du har tenkt masse på dem. Jeg er enig i forrige innlegger om ikke å spørre hvordan det går, med mindre du faktisk har tid og et reelt ønske om å høre hvordan det faktisk går - og det passer sjelden "i forbifarten".

[lille sprelle]

Det aller viktigste tror jeg er at du ikke trekker deg unna fordi du er redd for å gjøre "feil"! Jeg har hørt om mange som har opplevd det i forbindelse med sorg og ulykker. Jeg tror det smerter mer enn om du skulle si noe "feil".

 

Jeg tror på løsningen som viser at du vet og har omsorg, men så må det være med det. Da vil vedkommende ha valget om å snakke om det, eller la vær. Snakker hun, lytter du.

 

Vi vet dessverre ikke lengre hvordan vi skal forholde sorg i vårt samfunn.

[Anonym bruker]

Takk for råd.

 

Jeg har møtt dem første gang og det kom av seg selv heldigvis. Da var det helt naturlig å snakke om det, klemme og lytte. Så kommer vi til gang 2, 3, 100 og det er disse jeg er usikker på.

 

Kommer aldri til å unngå dem. Det må jo være veldig sårt om man har mistet noen og så begynner bekjente å krysse gaten for å unngå å treffes.

 

Det å spørre om hvordan det går skal jeg da unngå. Som en her sier. Det går jo ikke bra så det er i grunnen ingenting å spørre om. For øvrig. Når jeg spør noen (hvem som helst) om hvordan det går så spør jeg oppriktig og er forberedt på alle svar. Går det ikke bra så lytter jeg selvsagt på det de sier. De fleste gjør vel det? I noen land er det vanlig at alle (også butikkansatte) spør om hvordan det går som en frase uten å mene noe med det, men jeg vil vel tro at de fleste som spør om det her mener noe med spørsmålet og lytter til de svar som blir gitt.

 

Ettersom vi har truffet hverandre så vet de at vi vet. Men det å vise/si at vi fortsatt tenker på dem er det vanskelige. Hvordan gi uttrykk for det når vi møtes på butikken? Eller bare snakker man om det de snakker om (f.eks været) uten å si noe mer om det siden vi har snakket om det? Gjentar vi at vi tenker på dem?

 

Vi har distansert oss veldig fra sorg i dagens samfunn. Ikke bare fra sorg, men også fra følelser generelt – man skal være så behersket. Jeg er et følelsesmenneske som tar litt lettere til tårene enn andre når noe er trist. Det har alltid blitt sett på av andre som en svakhet. Man kan bli sett rart på om man feller en tåre eller to i en begravelse om det er noen som ikke står en veldig nært som har gått bort (f.eks en nabo eller en kollega). Man gråter da gjerne en tåre ikke for at man selv har en personlig sorg, men fordi man føler på sorgen til de etterlatte og synes det er trist at de skal oppleve dette. Dette blir av mange sett på som rart og at man ikke klarer å beherske seg.

 

HI

[Anonym bruker]

Noen flere med erfaringen på hva man bør si når man treffer noen for 2, 3, 4 gang osv som er i sorg. Hvordan vise/si at man tenker på dem uten at de føler at de må fortelle eller snakke om det om de ikke føler for det? Er det greit å bare snakke vanlig uten å si noe?

[marsve]

Jeg tror det er greit å ikke spørre hvordan det går, men å småprate helt vanlig. Legg en hånd på armen, si når du skal gå at du tenker på de, vis med blikk og væremåte at du har omsorg for de. Tror det er viktig å ikke være altfor oppsatt på å unngå tema heller. Men de ønsker sikkert ikke å prate om det hele tiden, heller late som at ting er normalt, eller prøve å finne tilbake til det normale. Man må nesten bare føle seg frem! Er veldig vanskelig det der. Du kan jo faktisk si det som det er å, det tror jeg nesten er det enkleste. Jeg tror de fleste vil sette pris på det, at du ikke trekker deg unna men at du spør hvordan de ønsker å bli møtt, fordi du syns det er vanskelig å vite om de ønsker at du skal vise omsorgen du føler eller om de foretrekker å slippe bli "konfrontert" med saken når de er ute..

[Anonym bruker]

Takk for innspill!

 

Ja, det er vanskelig dette. Kjenner dem ikke kjempegodt heller så er litt vanskelig å spørre hvordan de vil ha det. Tenker jeg prater vanlig neste gang vi treffes og heller gir armen deres en liten klem i det vi går hver til vårt og tar "tenker på dere"-biten mer med kroppsspråk og blikk. Må jo være slitsomt for dem om de må gå å klemme på alle de går forbi også kanskje.

 

HI