Et alvorlig dilemma - noen med erfaringer?

[Anonym bruker]

Jeg har gjennomgått et grusomt svangerskap, er ennå ikke helt ferdig, 7 uker igjen.

 

Av årsaker som har vært familiære, og deretter egne problemer, har jeg utviklet en sterk og kraftig angst. Både panikkangst og generell angst. Det være seg alt som kan skje med babyen i magen og en enorm frykt for at noe skal skje (prematur fødsel, vannavgang, blødninger, svangerskapsforgiftning, blodpropp osv)

Fryktene har tatt helt av. Jeg får tett oppfølging av både lege, jordmor og psykolog.

 

Jeg har unngått medisiner, både fordi det i seg selv er så fremmed og skremmende, men også pga barnet i magen. Jeg har nektet å gå på dette som gravid, men har blitt sterkt rådet på alle hold om at jeg bør begynne med dette når barnet er født, for at jeg ikke skal ramle ned i en dyp depresjon i permisjonen.

 

Dette kan jeg selv se nødvendigheten av, MEN, så kommer problemet mitt;

 

Amming. Over alt hvor jeg leser, anbefales det ikke å amme mens man går på slike medikamenter.

Jeg vil gjerne amme, har hatt flinke melkepupper til tidligere barn og tenker at det er det beste for den lille.

 

Hva ville dere gjort? Ventet noen måneder med oppstart av medisin for å amme først, eller begynne rett på flaske? Evt hvorfor/hvorfor ikke?

[Anonym bruker]

Om ting er så ille så vil jeg anbefale deg å begynne på medisiner og gi barnet mme.

Om depresjonen blir så ille at du ikke kan ta vare på barnet ditt så taper barnet langt mer enn det å doppe ammingen.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Det er noen typer du kan bruke som ikke er farlig ved amming, forhør deg med legen ang de.

En fødsels/barsel depresjon er ikke noe man ettertrakter, tro du meg, det er et helvete, man kan lett føle seg likegyldig tildet lille vesenet som kun har mamma som tryggeste persjon i livet sitt, man er utslitt og orker så og si ingenting, det tærer på forholdet og morsrollen.

[(Want to be a) MILF!]

Jeg ville helt klart ha begynt på medisin. Egentlig allerede nå.

Jeg har hatt fødselsdepresjon etter begge mine fødsler, og angrer som fy på at jeg ikke startet på medisiner før.

 

Jeg ammet lenge, og ventet med medisiner til ammingen var bare for kosen, slik at babyen uansett ikke fikk i seg mye melk.

 

 

Jeg tror det er mer skadelig for barnet å ha en deprimert mor enn å ha en mor som går på (milde) medisiner mot fødselsdepresjon.

 

 

 

Hvis jeg blir gravid nå kommer jeg ikke til å slutte på medisinene i svangerskapet heller.

 

Jeg bruker Zoloft, og det er en ganske mild variant.

 

Guuud så mye jeg skulle gitt for å få oppleve en "normal" barseltid, hvor man faktisk blir glad for å få barnet opp på brystet, og hvor man koser seg med babyen!

Her har ikke kosen kommet før babyen var ca 10 mnd, og det er veldig trist å tenke på i ettertid...

[Anonym bruker]

Tuuuuuuusen takk for svar!!!!!!

 

Åh, ingen i mitt liv som vet om hvor ille det er.

 

Har lest masse pÅ nett, og overalt stÅr det at man i 3. trimester skal trappe NED pÅ slike medisiner for ungen sin del, og tanken pÅ at babyen min skal fÅ abstinenser, klarer jeg ikke Å bære, rett og slett.

 

Har ogsÅ fÅtt foreslÅtt en medisin de mener kan brukes Å amme med, men etter Å ha spurt to leger, en farmasøyt og gyn, er jeg ikke sÅ sikker pÅ om jeg vil amme med medisin, uansett hvor svakt det er.

 

SÅ det er egentlig et valg om amming eller ei, og oppstart av medisin til nÅr......

Vurderer i sÅ fall Å begynne ganske umiddelbart etter fødsel....

 

hi

[Anonym bruker]

Hadde jeg gått på medisiner før svangerskapet startet, ville jeg nok ha fortsatt med dem jeg også. Så det forstår jeg.

 

Takk igjen for at dere deler av deres erfaringer.

 

hi

[Mon tro..]

Trist at du har det slik /(

Hva slags type tabletter er det evnt snakk om?