Når fortelle barna at foreldrene skilles?

[Anonym bruker]

Vi står nå midt i et brudd, men på grunn av praktiske omstendigheter,

så har far lovet å bli boende sammen med oss frem til jul.

 

Dette blir rare uker både for barn og voksne. årsaken til bruddet er bøtter med løgn og utroskap, så ja -det er ikke fritt for at barna vil komme til å merke at noe er 'annerledes' hjemme. Dette til tross for at vi prøver som best vi kan å ta oss sammen rundt barna.

 

Barna er 3 og 5. Spørsmålet mitt er da som følger; når tror dere at det er best for barna å få informasjon om at faren ikke lenger skal bo sammen med oss..? Er det lurt å si det nå -når stemningen allikevel er som den er, for da kan de få en forklaring-, eller vil det bare forvirre barna..? Er det lurere å vente til utflyttingen er nærmere i tid -eller vil det bli for sjokkartet..?

 

Og; er det noen kloke hoder som har noen tanker om hvordan det kan være lurt å formulere dette slik at små hoder kan forstå..?

 

Jeg gruer meg som et uvær til å si det til dem.. Jeg hadde så mye kjærlighet, håp og drømmer knyttet til denne mannen og synes alt er bare forferdelig trist nå -både på vegne av meg selv og barna..

[nerdybirdy]

Kjære HI, så forferdelig trist at du og din mann går fra hevrandre! Det er ikke lett, særlig når det er barn i bildet.....Men tror du virkelig du klarer å leve med denne mannen i 7-8 uker etter det som har skjedd, uten gråting, kjefting ect? Jeg synes ikke det høres ut som en god plan i det hele tatt, men du vet best selv om dette er noe du takler......

Når det gjelder formidling til barna er dette kjempevanskelig. Dere bør på forhånd bli enige om hvordan dere skal dele samværet.

Jeg ville satt meg ned med dem, helst sammen med far også og sagt noe ala: "Det er noe alvorlig vi må snakke om. Pappa/mamma og jeg har bestemt oss for å ikke bo sammen mer. Dere skal fortsette å bo her sammen med xxx, og så skal dere få besøke xxx i xxx sitt nye hjem. Dette har vi voksne bestemt at er det beste akkuat nå."

Men har du kontaktet familierådgivning? Du og mannen på på mekling siden dere har barn sammen. Kan jo være lurt å gjøre dette før dere forteller barna om bruddet.

ønsker deg masser av lykke til :-)

[Anonym bruker]

HI her..

Takk for svar! Dessverre så er det noen forhold rundt oss som gjør at vi dessverre MÅ bo sammen frem til juletider.. Akkurat nå er det tøft å bo sammen, men jeg har også et håp om at disse 8 ukene vil kunne bidra til at vi vil komme heldigere ut av dette i forhold til samarbeid om ungene etc enn om han hadde flyttet ut på dagen..

 

Ja, vi har hatt flere samtaler på Familievernkontoret. Skal til mekling på torsdag.. Men når i alle dager forteller vi ungene dette i løpet av disse 8 ukene..? :/

 

Tar imot alle råd og innspill med takk! Selv er jeg helt blank i toppen om dagen..

[tomat15]

Hei. Vi har nettopp vært gjennom et samlivsbrudd her også. Vi bor også enda sammen, men faren flytter 1 nov.

Fra vi avgjorde at vi ikke lenger kunne være sammen til flytte dato har det vært/er det 8 uker.

Våre barn er 4 og 6.

Vi valgte å fortelle dem det når vi følte ting var på stell.

Faren hadde fått leilighet med overtagelses dato og vi var enige om at jeg skulle bli i huset samt hvor barna skulle være når, også i jula.

 

Vi hadde sammen lest oss opp på nett om hva man skal og ikke skal si til barn, samt at vi på fothånd hadde informert bhg og skole slik at de var klar over situasjonen dersom barna fikk noen reaksjon.

 

Vi satte av en lørdag hvor vi skulle være sammen alle 4. Vi fortalte at mmamma og pappa ikke var kjærester lengre og skulle bo hver for oss. Vi dro så å viste dem hvor far skal flytte. Vi lagde kose middag sammen alle 4, spiste godis og så tegnefilm.

 

De forsto nok ikke så mye, men vi har nå i ettertid snakket mye om hbordan det skal bli.

Gruer meg masse til hva som kan skje nå han faktisk flytter, men vi tror vi har forberedt dem så godt vi kan.

[tomat15]

Beklager skrivefeil, skriver fra telefon. Masse lykke til hi.

[Anonym bruker]

Takk for svar! ..dette var jo en situasjon som var skremmende lik vår egen.. :/ Må ønske deg også lykke til!

 

Ja, bhg er informert -nettopp av den grunnen du beskriver.

..jeg har så smått åpnet øynene til 5-åringen vedr det faktum at det er ikke alltid mammaer og pappaer kan være kjærester til de blir gamle.. Det ser iallefall ut til at hun innser det..

 

Takk for tips om å lese meg opp! ..finnes sikkert tips i bøtter og spann på nett!

*panneklask*

[Gjest fjernet-medlem-1402]

Det er også viktig å forklare ungene at dette ikke er på grunn av de og at dere er like glad i de som dere alltid har vært.

At de er helt uten skyld i dette og at det ikke er noe de har gjort.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jaaa! Gud forby at vi ikke klarer å meddele akkurat den biten..

 

De er to uskyldige ofre i en kaotisk voksenverden.. :'(

Og nettopp DET er vel det som gjør meg tristere enn tristest..

 

HI

[LuksusLiv]

Har ingen gode råd, men jeg fikk så vondt av deg at jeg

sender en liten klem og masse gode ønsker for framtiden. Både for deg og barna. Kan nesten ikke forestille meg hvor vondt det må være når mange av ens drømmer og forventninger om framtiden faller i grus.

 

*Klem*

[Anonym bruker]

Takk for klemmen..!

 

Ja, det er nettopp det; alle mine drømmer og forventninger er lagt i grus..

Og det smerter.. Å lage seg nye håp og drømmer er ikke gjort på en dag -spesielt ikke når en av mest fundamentale forventningene raker rett foran øynene på en..

 

HI

[Anonym bruker]

*rakner (tlf-korreksjon)

 

HI

[tomat15]

Veldig likt ja, og utrolig grusomt. Jeg føler meg veldig mislykket og som en taper som har havnet i denne situasjonen. Man går jo ikke inn i et forhold og planlegger barn for så å ende forholdet. Er en jævlig følelse særlig med tanke på at det er 2 uskyldige barn med i bildet.

 

Når vi fotalte barna det hadde vi avgjort det meste, dermed har vi greid å leve normalt sammen disse ukene. Når barna er tilstede går det greit, når de har lagt seg er det derimot verre.

 

Synes likevel det har gått bra å bo sammen. Når far flytter vet barna hvor, de vet når de skal dit, de har vært med å velge interiør til sitt nye rom og har sett bilder av leiligheten. De vet det meste.

 

Vi har laget en samværs kalender for de neste 2 mnd med tegninger og farger som henger på kjøleskapet så de kan se hvor de skal når.

 

De vet også at de skal bo mest med meg i sitt vanlige hus. De er også vant til at far er mye borte pga jobb. Vi kan ikke forbrede dem mer. Vi kan bare passe på at de har det bra, at de kan snakke med oss og være der for dem.

 

Min egen sorg får jeg håndtere når barna er med far. Resten av tiden er barna i fokus og vet hvor høyt vi elsker dem.

 

Klem til deg, dette er jævlig. Håper du har et godt nettverk å støtte deg til.

[Anonym bruker]

Var borti mye samme situasjon som dere, og vi bodde sammen 4 mnd etter at bruddet var et faktum. Og da var han i et forhold med dama han var utro mot meg med (!) Barn på 2 og 5 år forresten.

 

Etter råd fra barnepsykolog i nær familie fortalte vi ikke barna noe før en liten uke før oppbruddet skjedde - dette for at de (eller mest eldste da) skulle få tid til å fundere på ting og spørre oss begge om det hun evt lurte på, men samtidig så ble det ikke så lang tid mellom informasjon og oppbrudd at det ble vanskelig å forstå sammenheng.

 

Vi fortalte bare at mamma og pappa ikke var kjærester lengre, men at vi fortsatt var veldig glade i hverandre.

 

Dette er nå snart ett år siden, og for oss har ting fungert veldig bra - har fått skryt fra familievernkontoret (hvorfor er dere her egentig, dere gjør jo alt riktig på egenhånd!), barnehage og omgangskrets generelt.

 

Jeg får si sombåde psykologen og mekleren på fvk sa: barn tar ikke skade av at foreldrene flytter fra hverandre, det som er farlig er når foreldrene ikke klarer å samarbeide..

 

Lykke til! Dette er ikke et nederlag om du ikke lar det bli det!

[Anonym bruker]

Takk-takk-takk for svar, gode tanker og verdifulle tips!

 

Godt å høre fra andre som har vært gjennom det samme og kommet helskinnet ut av det..