Anonym bruker Skrevet 22. oktober 2012 #1 Skrevet 22. oktober 2012 Hei.. Jeg føler for å dele min historie med dere der ute, ikke for at jeg trenger noen ekstakte svar, men kanskje er det flere som har vært/er i min situasjon. Jeg har nettopp blitt alene med 2 barn. Jeg ble tvunget til å få min ektemann til å flytte ut til slutt, etter 4 år i helvete. Han er psykisk syk, og har kontrolltrang. Dette er min historie.. Vi treftes for 4 år siden. Der sto han med blomster i hånda, og var absolutt alle jenters drøm. Husker jeg kløp meg i armen for å tro på at det virkelig var sant. men det var det jo. han var ubeskrivelig kjekk, var ekstremt høflig, morosm, snill, kjærlig og øm. Ja, absolutt alt en jente kan ønske seg i en mann. Og han hadde en sjarm som vireklig kunne smeltet en gråstein. Jeg var en rakrygget, stolt dame, med alt i orden, og elsket livet og alt rundt meg. Dette skulle bli så bra! Men det ble det ikke. Jeg har blitt trampet på, spyttet på, sparket etter, blitt kalt for så veldig mye stygt og nedlatende. Har konstant blitt anklaget, blitt mistenkelig gjort bare jeg har vært på kaffe til en venninde. Nå er det snart 3 år siden jeg har vært ute av huset. Kun for å kjøre barna til skole. Etter det så var jeg hjemme og ventet på han. Alt jeg har sagt har vært feil, alt jeg har gjort har vært feil. Hvordan jeg har pustet har vært feil. Var jeg så uheldig å sukke, så ble det til at jeg var problemet i huset. Jeg har vasket, stelt, ryddet, pusset, laget middag, vært vaskebøtte, og fått bare negativt tilbake. Om jeg skulle bort, så ble han bare veldig stille og svarte på en helt spesiell måte. På denne måten ble jeg fanget. Og jeg dro ikke. Så var det de evige lovnadene om at det ikke skulle skje i gjen, om at alt skulle bli bra, og at jeg kunne slappe av nå. helt til neste gang. jeg kunne høre på måten han slo bildøren på, hvordan han kom inn døren på. Hvordan han sa hei til barna på. Og hvordan han så på meg. Han kunne være i himmelen i det ene øyeblikket, hvor alt var perfekt og fint, ha vanvittig mye energi, begynne på ting han aldri gjorde ferdig, for å så i det neste øyeblikket eksplodere i sinne, og hat. Ovenfor meg. Og senere barna. Og jeg prøvde så godt jeg kunne å ta frem et smil, for å dekke over situasjonen. For at barna skulle ha det godt. Prøvde alt som sto i min makt. Men visste hva som ventet meg når barna var i seng. Nå, er jeg alltså alene. Han er i behandling for psykisk sykdom, og sinne problem. Og jeg sliter så volsomt.. Jeg føler meg så sviktet, så trampet på. Jeg er en skygge av meg selv, jeg er brutt ned, og har ingen tro på meg selv. Har ikke vært ute blandt venner på 3 år, og vet ikke hvordan jeg skal greie dette. Jeg elsker han så høyt, men hater han så forferdelig mye, for det han har gjort mot meg/oss. Satt oss i denne situasjonen, når jeg bare ville levet livet med han. Min halvdel. Min klippe. Min støtte. Som han skulle være... Jeg har ikke fortjent dette! Jeg har vært så snill, det vet jeg.. Jeg har ALDRI provosert, jeg har vært snill. Kun for at jeg elsker han. Han er mannen min.. ! Jeg har en psykolog jeg går til nå, det trenger jeg. For dette er det tøffeste jeg noen gang har vært borti. Jeg håper av hele mitt hjerte at han kan bli frisk, sånn at vi kan fortsette vårt liv sammen, men jeg må slutte å være så sint... Er det flere der ute som har vært gjennom det samme? Hvordan gikk det med dere? hvordan reaskjon hadde dere? Håper på å få høre fra mange.. Hilsen en kone med hjertesorg <3
Kyllingbein Skrevet 23. oktober 2012 #2 Skrevet 23. oktober 2012 Hei. Har ikke vært i nærheten av noe av det samme, men kan kjenne meg igjen i elementer av det du skriver. Jeg vil bare si at jeg synes du er skikkelig tøff! Og jeg gleder meg til den dagen du kan gå ut med ei venninne og bare kan tenke på deg selv. Du har igjen resten av ditt liv og dette er din og barnas sjanse. Grip den. Ta imot all hjelp og avlastning du kan få. Kanskje kan du også ringe en gammel venn og be henne/han over på vin eller en kopp kaffe. Ønsker deg lykke til med livet og mulighetene. Det kommer til å være tunge stunder, men etter hvert vil det gå lenger mellom dem.
Tommelisa777 Skrevet 5. november 2012 #3 Skrevet 5. november 2012 Kjære deg. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver og opplever mye av det samme nå. Ville gjerne ha skrevet med deg. På hvilken måte kan vi evt få utveklset e-post adresser?
Nøkkerose Skrevet 13. januar 2013 #5 Skrevet 13. januar 2013 Jeg kjenner meg også igjen i det du beskriver. Ikke det med å bli hindret i å gå ut, men alt det andre. Jeg tror jeg er på vei ut av ekteskapet nå. Jeg har sagt det til han, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare det, for jeg står helt alene. Hvordan kom dere dere ut? Hva gjorde dere? Jeg føler meg helt knekt...
Anonym bruker Skrevet 7. mai 2013 #6 Skrevet 7. mai 2013 Hei dere som har skrevet over, hvordan går det med dere? Anonym poster: f2bcb33cc835712f78c412c64fcce21f
Anonym bruker Skrevet 10. mai 2013 #7 Skrevet 10. mai 2013 Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver.. Men eg er fortsatt her. En periode er ting fint, men før jeg vet ordet av det så er han på igjen.. Jeg har det ikke godt, men det synes ikke på utsiden, jeg har blitt en veldig god skuespiller! Grunnen til jeg er her, er for barna og for jeg elsker han.. Vi ble sammen når jeg var 15 år, så dette er det eneste lange forholdet eg har hatt.. Vet derfor ikke helt hva som er normalt ikke. Føler til tider at det er meg der er noe galt med... Han har "kastet" meg ut tre ganger i løp av 9 mnd, men før jeg får pakket sakene, vil han ikke Like vel, dette godtar jeg og blir. Alt skal bli bedre, han er snill en periode men så er der på igjen! Så jeg føler veldig med deg. Ta kontakt med venner, det vil nok hjelpe deg en masse. God klem til deg! Anonym poster: b103ceaf036c0f191d6473dfc09755e0
Anonym bruker Skrevet 11. mai 2013 #8 Skrevet 11. mai 2013 Hei.. Jeg føler for å dele min historie med dere der ute, ikke for at jeg trenger noen ekstakte svar, men kanskje er det flere som har vært/er i min situasjon. Jeg har nettopp blitt alene med 2 barn. Jeg ble tvunget til å få min ektemann til å flytte ut til slutt, etter 4 år i helvete. Han er psykisk syk, og har kontrolltrang. Dette er min historie.. Vi treftes for 4 år siden. Der sto han med blomster i hånda, og var absolutt alle jenters drøm. Husker jeg kløp meg i armen for å tro på at det virkelig var sant. men det var det jo. han var ubeskrivelig kjekk, var ekstremt høflig, morosm, snill, kjærlig og øm. Ja, absolutt alt en jente kan ønske seg i en mann. Og han hadde en sjarm som vireklig kunne smeltet en gråstein. Jeg var en rakrygget, stolt dame, med alt i orden, og elsket livet og alt rundt meg. Dette skulle bli så bra! Men det ble det ikke. Jeg har blitt trampet på, spyttet på, sparket etter, blitt kalt for så veldig mye stygt og nedlatende. Har konstant blitt anklaget, blitt mistenkelig gjort bare jeg har vært på kaffe til en venninde. Nå er det snart 3 år siden jeg har vært ute av huset. Kun for å kjøre barna til skole. Etter det så var jeg hjemme og ventet på han. Alt jeg har sagt har vært feil, alt jeg har gjort har vært feil. Hvordan jeg har pustet har vært feil. Var jeg så uheldig å sukke, så ble det til at jeg var problemet i huset. Jeg har vasket, stelt, ryddet, pusset, laget middag, vært vaskebøtte, og fått bare negativt tilbake. Om jeg skulle bort, så ble han bare veldig stille og svarte på en helt spesiell måte. På denne måten ble jeg fanget. Og jeg dro ikke. Så var det de evige lovnadene om at det ikke skulle skje i gjen, om at alt skulle bli bra, og at jeg kunne slappe av nå. helt til neste gang. jeg kunne høre på måten han slo bildøren på, hvordan han kom inn døren på. Hvordan han sa hei til barna på. Og hvordan han så på meg. Han kunne være i himmelen i det ene øyeblikket, hvor alt var perfekt og fint, ha vanvittig mye energi, begynne på ting han aldri gjorde ferdig, for å så i det neste øyeblikket eksplodere i sinne, og hat. Ovenfor meg. Og senere barna. Og jeg prøvde så godt jeg kunne å ta frem et smil, for å dekke over situasjonen. For at barna skulle ha det godt. Prøvde alt som sto i min makt. Men visste hva som ventet meg når barna var i seng. Nå, er jeg alltså alene. Han er i behandling for psykisk sykdom, og sinne problem. Og jeg sliter så volsomt.. Jeg føler meg så sviktet, så trampet på. Jeg er en skygge av meg selv, jeg er brutt ned, og har ingen tro på meg selv. Har ikke vært ute blandt venner på 3 år, og vet ikke hvordan jeg skal greie dette. Jeg elsker han så høyt, men hater han så forferdelig mye, for det han har gjort mot meg/oss. Satt oss i denne situasjonen, når jeg bare ville levet livet med han. Min halvdel. Min klippe. Min støtte. Som han skulle være... Jeg har ikke fortjent dette! Jeg har vært så snill, det vet jeg.. Jeg har ALDRI provosert, jeg har vært snill. Kun for at jeg elsker han. Han er mannen min.. ! Jeg har en psykolog jeg går til nå, det trenger jeg. For dette er det tøffeste jeg noen gang har vært borti. Jeg håper av hele mitt hjerte at han kan bli frisk, sånn at vi kan fortsette vårt liv sammen, men jeg må slutte å være så sint... Er det flere der ute som har vært gjennom det samme? Hvordan gikk det med dere? hvordan reaskjon hadde dere? Håper på å få høre fra mange.. Hilsen en kone med hjertesorg <3 Jeg går gjennom noe av det samme... Psykisk syk mann, men han nekter å gå i behandling. Jeg sitter på nippet til å flytte, men som deg elsker jeg han. Vi har vært sammen i 10år... Anonym poster: 7287385ab7f46240708079ad4eab59a9
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå