Ang å dele intime ting med mødrene sine

[Anonym bruker]

Ble litt inspirert av tråden.

 

Ser at veldig mange syns det er helt greit at mannen i det innlegget fortalte sin mor at de hadde problem med å bli gravide.

 

Jeg tenker sånn at det er opp til den det "feiler noe" å bestemme hva som skal fortelles og til hvem jeg. Altså, dersom vi hadde problemer med å bli gravide, og grunnen var at det var noe med meg, så hadde ikke jeg likt om mannen min snakket til andre om det uten å ha snakket med meg først.

 

Jeg har ikke opplevd problemstillingen der det handler om å prøve å få barn. Men har nylig vært ganske så syk. Jeg valgte å la mannen få vite alt som var med sykdommen. (Det er vel naturlig antar jeg) Men jeg hadde blitt direkte sint dersom han hadde snakket med mammaen sin (eller hvem som helst) om aspekter ved sykdommen som bare han og jeg visste.

 

Hva tenker dere om dette?

[Anonym bruker]

Hvor leser du at det er hun som har problemer? Hun skriver bare "vi" så det kan like gjerne være han som har problemer og hun har delt dette med sin mamma.

 

Uansett så har de problemer og da kan det ikke være greit at den ene deler, men ikke den andre.

[Anonym bruker]

Hvor leser du at det er hun som har problemer? Hun skriver bare "vi" så det kan like gjerne være han som har problemer og hun har delt dette med sin mamma.

 

Uansett så har de problemer og da kan det ikke være greit at den ene deler, men ikke den andre.

 

Det gjør jeg ikke, dette er bare en "spin off" av den tråden

[HeltLykkelig ♥♥]

Skjønner hvor du kommer fra..

 

Men jeg mener at om den "hemmeligheten" er av den grad at kanskje partneren har behov for å lufte sine tanker med noen den stoler på, så burde den få mulighet til det. Noen ting kan være godt å få pratet med andre om. For når den andre har et problem, så er det bare den det som regel dreier seg om i samtalen partnerne imellom. Og følelsen til den som har problemer som tas hensyn til. Da tror jeg det at den andre får snakket med en utenforstående, kan gjøre at den personen får det lettere og dermed kan takle alt bedre.. Både ovenfor partner og seg selv.

 

Her ble det mye rot, men du får bære iver med meg

[☆☆☆]

Var ingen ting i innlegget som indikerte at problemet låg hjå henne.

 

Og når det gjeld slike ting er ein gjerne to om å eige problemet. Eg hadde like stort problem som gubben med å vere barnlaus, sjølv om det var han som hadde diagnose.

[Anonym bruker]

Skjønner hvor du kommer fra..

 

Men jeg mener at om den "hemmeligheten" er av den grad at kanskje partneren har behov for å lufte sine tanker med noen den stoler på, så burde den få mulighet til det. Noen ting kan være godt å få pratet med andre om. For når den andre har et problem, så er det bare den det som regel dreier seg om i samtalen partnerne imellom. Og følelsen til den som har problemer som tas hensyn til. Da tror jeg det at den andre får snakket med en utenforstående, kan gjøre at den personen får det lettere og dermed kan takle alt bedre.. Både ovenfor partner og seg selv.

 

Her ble det mye rot, men du får bære iver med meg

 

Skjønner hva du mener. Men mener fortsatt at det ikke er greit. Tenker at om den ene parten har behov for å prate med andre om situasjonen, så kan et godt alternativ være å snakke med egen lege, bruke kirkens sos eller andre anonyme "snakketjenester"

hi

[HeltLykkelig ♥♥]

Skjønner hvor du kommer fra..

 

Men jeg mener at om den "hemmeligheten" er av den grad at kanskje partneren har behov for å lufte sine tanker med noen den stoler på, så burde den få mulighet til det. Noen ting kan være godt å få pratet med andre om. For når den andre har et problem, så er det bare den det som regel dreier seg om i samtalen partnerne imellom. Og følelsen til den som har problemer som tas hensyn til. Da tror jeg det at den andre får snakket med en utenforstående, kan gjøre at den personen får det lettere og dermed kan takle alt bedre.. Både ovenfor partner og seg selv.

 

Her ble det mye rot, men du får bære iver med meg

 

Skjønner hva du mener. Men mener fortsatt at det ikke er greit. Tenker at om den ene parten har behov for å prate med andre om situasjonen, så kan et godt alternativ være å snakke med egen lege, bruke kirkens sos eller andre anonyme "snakketjenester"

hi

 

Om jeg hadde hatt noe som plaget meg med et problem "vi" har som par, hadde jeg ikke slappet av med å snakke med lege eller amdre instanser. Jeg hadde sagt "sorry mac, jeg trenger også å snakke med en god venn". Jeg kunne ikke sittet med noe som plaget meg og ikke fått lov til å dele det med noen jeg har tillit til. Da hadde jeg stilt spørsmålstegn med partneren sin omtanke til meg. Men det er meg

[Gjest Sommerfuggel i vinterland]

Mulig jeg er rar, men jeg kan finne på å snakke med mamma om alt. Jeg stoler på at hun ikke sier noe videre og hun er en enorm klippe i livet mitt. Uansett hva jeg sliter med så snakker jeg med henne. Hun er min beste venn og viktigste støttespiller, en jeg vét alltid vil være der.

 

Det eneste jeg ikke kan snakke med mamma om er sex. Da stikker hun bokstavelig talt fingrene i ørene og sier "dette vil jeg ikke høre om, xxx", med litt sånn "ærlig talt"-tone.. hehe.. Men det er for så vidt greit, jeg vil ikke vite noe om mine foreldres sexliv heller. Men jeg har 4 barn, så de VET jo at jeg har hatt sex

 

Jeg har ikke lest tråden det siktes til så mulig jeg svarer litt i ørska, men for meg er det forskjell på å snakke med mor om at "kona får aldri orgasme" kontra "vi sliter med å bli gravide".

[Anonym bruker]

Skjønner hvor du kommer fra..

 

Men jeg mener at om den "hemmeligheten" er av den grad at kanskje partneren har behov for å lufte sine tanker med noen den stoler på, så burde den få mulighet til det. Noen ting kan være godt å få pratet med andre om. For når den andre har et problem, så er det bare den det som regel dreier seg om i samtalen partnerne imellom. Og følelsen til den som har problemer som tas hensyn til. Da tror jeg det at den andre får snakket med en utenforstående, kan gjøre at den personen får det lettere og dermed kan takle alt bedre.. Både ovenfor partner og seg selv.

 

Her ble det mye rot, men du får bære iver med meg

 

Skjønner hva du mener. Men mener fortsatt at det ikke er greit. Tenker at om den ene parten har behov for å prate med andre om situasjonen, så kan et godt alternativ være å snakke med egen lege, bruke kirkens sos eller andre anonyme "snakketjenester"

hi

 

Om jeg hadde hatt noe som plaget meg med et problem "vi" har som par, hadde jeg ikke slappet av med å snakke med lege eller amdre instanser. Jeg hadde sagt "sorry mac, jeg trenger også å snakke med en god venn". Jeg kunne ikke sittet med noe som plaget meg og ikke fått lov til å dele det med noen jeg har tillit til. Da hadde jeg stilt spørsmålstegn med partneren sin omtanke til meg. Men det er meg

 

Ser den. Men samtidig, så ville jeg som syk, aldre heller delt info. med min mann om jeg ikke var sikker på at det ikke kom ut... Og å skulle hemmeligholde info om sin egen sykdom for ektefeller er vel ganske ugreit det og?

 

hi

[Anonym bruker]

Veldig ofte her inne så dukker det opp tråder ang. det å gi mannen / kona full tilgang til mobil, e-post, Facebook osv. og majoriteten sier ofte at det er selvsagt at man deler, at amn har ingenting å skjule og at det er normalt å dele slik info som passord og ha tilgang på hverandres sine konto.

 

Man tenker altså ikke noe særlig på hva avdenderen av sms, e-posten eller meldingen i innboksen på Facebook mener om en slik deling. Mange par mener det er helt greit å dele andre sine hemmeligheter.

 

Så hvorfor ikke dele sine egne når man villig deler andres?

[Anonym bruker]

HI fra den andre tråden her.

 

Problemet ligger hos meg alene, mannen har fått påvist god sædkvalitet. Legene sier at jeg har PCOS og at denne har kommet frem når jeg har lagt på meg 10 kilo etter at jeg mistet... Da blir den visst mye tydeligere... Huff, det har ikke lønnet seg å trøstespise alle de gangene jeg har vært trist ivertfall, det var en dårlig ide Nå sliter jeg for å gå ned i vekt...

 

Så det er nok sikkert derfor at jeg tar det så tungt som jeg tar det At det hører med så mye mer enn bare barnløsheten...

 

Men mannen min la seg med en gang han kom hjem, mens jeg var i dusjen, og sovnet.. Så jeg har ikke fått prata med han, og nå får ikke jeg sove fordi jeg er så trist og nedfor Jaja, det skal ikke være enkelt...

 

God natt alle sammen!

[Anonym bruker]

Veldig ofte her inne så dukker det opp tråder ang. det å gi mannen / kona full tilgang til mobil, e-post, Facebook osv. og majoriteten sier ofte at det er selvsagt at man deler, at amn har ingenting å skjule og at det er normalt å dele slik info som passord og ha tilgang på hverandres sine konto.

 

Man tenker altså ikke noe særlig på hva avdenderen av sms, e-posten eller meldingen i innboksen på Facebook mener om en slik deling. Mange par mener det er helt greit å dele andre sine hemmeligheter.

 

Så hvorfor ikke dele sine egne når man villig deler andres?

 

Det kan jeg ikke svare på, for vi deler ikke fb, mail osv. Jeg vet faktisk passordet til mannen min, men det fordi det var jeg som opprettet konto for ham, lige så mail. Men har ikke vært innpå der.

 

hi

[Studine mevik]

Nå har jeg ikke lest den andre tråden, så vet ikke hva som står der, men trist for deg HI fra den andre tråden at dere sliter med å få barn. Håper det ordner seg.

 

For å svare på denne tråden så synes jeg det er viktig at begge parter får luftet tankene sine uansett om det gjelder problemer med å få barn sykdom hos en part eller noe annet. Det er ofte tungt for den parten som står på sidelinjen og støtter partneren sin. Og noen ganger trenger folk å høre hvorfor ting er som de er også, men man forteller ikke ting til hvem som helst, men velger å snakke med mennesker man stoler på, for min del er det både mamma, pappa, svigermor og min bestevenninne.

 

Om man skal holde alt inne i seg så kan det skade forholdet på andre måter og det er det vel ingen som ønsker

[Anonym bruker]

Jeg har forståelse for at begge parter trenger å snakke med noen, men jeg mener det er noe man må bli enige om FØR det blir gjort. Jeg har slitt med å bli gravid, og mener mannen min absolutt skulle kunne snakke med en annen om det hvis han hadde behov for det, men jeg vil også gjerne ha et ord med i laget angående hvem som skal få vite sånne ting om meg. Hadde ikke nektet han det, men hvis jeg f.eks visste at moren hans var ei skikkelig sladrekjerring, så hadde jeg kanskje spurt om ikke han kunne snakke med en god venn i stedet.

 

Nå valgte mannen å fortelle dette til gud og hvermann på en fest da, i forbindelse med et tilfeldig spØrsmål om ikke vi skulle ha barn snart. Han måtte samtidig presisere at det var ikke HAN det var noe galt med altså... Dette var fØr jeg lærte at hvis det er noe jeg ikke vil han skal fortelle til andre, så må jeg SI det klart og tydelig. Han er veldig åpen av seg, og det kunne liksom ikke falle han inn at det skulle være nØdvendig å holde noe hemmelig...

[Anonym bruker]

Nå er det dessverre stor forskjell på mannen min og meg. Jeg deler ingenting, mens han deler hva som helst med hvem som helst (omtrent). Det har jeg flere ganger følt var overtramp. Han har lagt ut om min helse til sin mor, og jeg synes det er flaut. Her dreide det seg også om pcos, og han gikk så langt som til å beskrive hårveksten for henne. Føler på en måte at han tar for lite hensyn til meg oppi dette. Jeg ønsker ikke å dele noe av det, og når jeg treffer svigermor så ofte, blir det nesten som om jeg ikke har noe privatliv.

 

Da synes jeg det er greiest når han heller prater med bestekameraten sin, for han kjenner ikke jeg så godt. Men enkelte ting synes jeg faktisk at man kan holde privat.

[Anonym bruker]

Nå er det dessverre stor forskjell på mannen min og meg. Jeg deler ingenting, mens han deler hva som helst med hvem som helst (omtrent). Det har jeg flere ganger følt var overtramp. Han har lagt ut om min helse til sin mor, og jeg synes det er flaut. Her dreide det seg også om pcos, og han gikk så langt som til å beskrive hårveksten for henne. Føler på en måte at han tar for lite hensyn til meg oppi dette. Jeg ønsker ikke å dele noe av det, og når jeg treffer svigermor så ofte, blir det nesten som om jeg ikke har noe privatliv.

 

Da synes jeg det er greiest når han heller prater med bestekameraten sin, for han kjenner ikke jeg så godt. Men enkelte ting synes jeg faktisk at man kan holde privat.

 

Helt enig! Akkurat sånn er det her også, og jeg er faktisk så flau over kroppen min og hårveksten, at hadde jeg trodd han kom til å gå rundt og fortelle det til folk, så hadde jeg aldri kledd av meg for han i utgangspunktet. Han er den eneste som har sett meg naken i voksen alder, fordi jeg stolte på han, derfor føltes det som er stort svik og alvorlig tillitsbrudd. Akkurat det med kroppen min er ikke hans sak å dele med andre, det burde være 100% opp til meg mener jeg.

 

Det er dette med barn jeg mener angår begge og som man burde bli enige om om man skal fortelle eller ikke.

 

#14