Det at jeg har bipolar lidelse..

[kjærestenogmæ]

..er faktisk ingen grunn til å ikke være vennen min, familien min eller naboen min! Jeg er mor på lik linje med andre, jeg jobber (kanskje litt mer fravær i perioder) etter å ha tatt utdannelse med toppkarakterer, jeg er en bestevenn og jeg har bestevenner som synes jeg er fantastisk på tross av at jeg av og til må besøkes på sykehus etter uheldige episodet. Innleggelser har jeg flere av også, siden jeg har levd med denne diagnosen i over 12år og vært "syk" litt lengre. Men, jeg er meg og et bra menneske fordi om jeg sliter litt ekstra(og ja, jeg kan bli veeeeldig syk i perioder). Jeg tar et par piller om dagen på lik linje med folk som har epilepsi, hjerteproblemer eller andre sykdommer.

Til dere som ville kuttet meg ut, skam dere! Dere som i de andre trådene mener bipolare ikke kan leves med, skam dere! Enn å lære andre slikt trangsyn, vi er alle forskjellige for det om vi har samme diagnose.

Jeg er stolt jeg, over den jeg er. Og akter da heller ikke skamme meg fordi om enkelte mener jeg ikke er verdt tiden deres, deres tap!

[Anonym bruker]

Jeg har en slik veninne og skulle ønske hun inviterte meg til seg de dagene jeg har fri. Det virker som at komunikasjonen går kunn fra meg, da jeg spør.

 

Når vi møtes på senteret så inviterer hun meg med på kaffe, jeg drikker ikke kaffe og vil kunn bli ferdig med dt jeg skal på senteret og komme meg hjem. Jeg har ikke tid eller råd til å sitte på kafè.

 

Vi bor ved siden av hverandre, hvorfor ikke bare invitere meg hjem til henne?

[Ikkesåallerværst]

Du trenger selvfølgelig ikke skamme deg, og selvfølgelig kutter ikke gode venner ut en annen venn fordi han/hun er syk. Men å leve med en alvorlig psykisk syk forelder eller partner er en stor påkjenning som man preges av. Hvis personen ikke har sykdomsinnsikt, er det ufattelig vanskelig. Det er ikke dermed sagt at man ikke elsker den personen herfra til evigheten.

[Anonym bruker]

Har ei venninne som er bipolar og ganske ekstremt og.. Men hun er det herligste menneske og jeg vil gå så langt å kalle henne min sjelevenn. Jeg kunne aldri tenkt meg og kuttet henne ut i de ekstremt maniske periodene, hvor hun kan være på telefon til meg 10 ganger daglig eller de depressive dagene hvor hun kutter ut alle rundt seg og opptrer irritert. Heldigvis fungerer medisinene mye bedre nå og hun har fått et nokså stabilt liv i forhold til før. å være bipolar må slite så utrolig på personen som har det og jeg tenker at de rundt dem ikke må ta seg nær av ting som kan bli sagt i kampens hete..

 

Mitt tips til deg er å informere familie og venner grundig om sykdommen din slik at det blir lettere å forstå. De som da ikke forstår.. nei de er heller ikke noe å ta vare på!

[Anonym bruker]

Man kan ikke si at alle bipolare er sånn, alle med epilepsi er sånn og alle med astma er sånn, det er jeg enig med deg i. Det er også fullt mulig å leve et godt liv med bipolar lidelse.

 

Men mange av de som svarer i den andre tråden har erfaring med de som ikke selv aksepterer at de har bipolar lidelse, de som nekter å la seg medisinere, de som skylder på alle andre i nedturene sine og nekter ta imot proffersjonell hjelp. Det finnes nemlig en del av dem, og de er ikke lett å leve med (jeg har personlig erfaring med det).

 

Men jeg er sikker på at du er en flott kvinne og at du har all mulig grunn til å være stolt av deg selv, at vennene dine er glad i deg og at du har masse å tilby. Det er bare det at det ikke er alle med samme diagnose som deg som har samme selvinnsikt og tar imot hjelp mot sin sykdom, og da er det ikke lett å være familie...

[Gjest Sommerfuggel i vinterland]

Huff da, så trist å høre at du har familie og venner som snur ryggen til deg pga sykdommen din

 

Jeg vet ikke hva jeg skal svare på resten av det du skriver da jeg selv ikke har noe erfaring innen dette, men jeg syns det høres merkelig ut om voksne mennesker kutter ut venner på denne måten. Jeg kunne ALDRI snudd ryggen til mine venner bare fordi de sliter psykisk, med mindre det er alvorlig fare for liv og helse. Er dessverre mange som ikke vet nok om psykiske lidelser, og trekker konklusjoner om at psykisk lidende mennesker er farlige å være sammen med, at de blir psykotiske og utilregnelige

 

Sender deg en klem, jeg

[kjærestenogmæ]

Huff da, så trist å høre at du har familie og venner som snur ryggen til deg pga sykdommen din

 

Jeg vet ikke hva jeg skal svare på resten av det du skriver da jeg selv ikke har noe erfaring innen dette, men jeg syns det høres merkelig ut om voksne mennesker kutter ut venner på denne måten. Jeg kunne ALDRI snudd ryggen til mine venner bare fordi de sliter psykisk, med mindre det er alvorlig fare for liv og helse. Er dessverre mange som ikke vet nok om psykiske lidelser, og trekker konklusjoner om at psykisk lidende mennesker er farlige å være sammen med, at de blir psykotiske og utilregnelige

 

Sender deg en klem, jeg

 

Uff, nå formulerte jeg meg dårlig..beklager. Jeg er så heldig å ha fantasyiske venner og familie. Ble bare så irritert på de andre trådenr om bipolare her som var så negative. Jeg er stolt jeg, over at jeg er den jeg er Er det noen gang noen som velger meg bort pga sykdom er det virkelig deres tap!

 

Det er hjelp å få, jeg er så heldig. Og må si at det mest fantastiske i mitt raee liv var å bli mamma for 4mndr siden. Like klisjeaktig som de fleste andre kvinner vil jeg tro

[Anonym bruker]

Jeg skrev innlegget om manisk depressiv og voldelig svoger.

 

Jeg tar ikke avstand til han på grunn av sykdommen, men på grunn av HANDLINGENE. Det er viktig å skille på disse. Det går fint an å leve med manisk depressive i familien/venneflokken, men det fritar dem ikke fra ansvaret for deres ord og handlinger.

 

Du har jo tatt ansvar og medisineres, og er åpen om sykdommen! All ære til deg!

[nerdybirdy]

Kjære HI

 

Det virker som om du har sykdommen din under kontroll og er omgitt av mennesker som støtter deg og som du kan stole på. Det er flott. Jeg ønsker deg alt godt, og håper om du ikke blir kvitt sykdommen, så klarer du å leve med den (det virker som om du allerede gjør dette).

Jeg vil likevel si at jeg må få velge hvem jeg ønsker å ha inn på livet mitt, og siden jeg over flere år har levd i en svært stressfull situasjon (jobb, samliv) betyr dette at eg ikke har hatt overskudd til mennesker som krever ekstra pgs psykisk sykdom. Jeg har derfor kuttet ut to personer.

For meg har dette vært en nøkkelfaktor til en bedre hverdag. Det å slippe å måtte være nær mennesker som pga sin sykdom skriker/hyler, kaller sine nærmeste stygge ting, lager et sant helvete bare fordi små detaljer ikke er på plass, er uutholdelig i lengden.

Jeg vet at sykdomsbildet er forskjellig fra person til person. Selv er en av mine nærmeste venner "psykisk" syk, og jeg opplever ikke henne på denne måten i det hele tatt!

Poenget mitt er det at man må kanskje av og til gå så langt som å kutte noen ut fordi de er energityver, desverre, selv om det er sykdom og ikke personen.......

Beklager langt svar, men det er et alvorlig tema, som jeg tenker endel på.

Masser av lykke til HI :-)

[Gjest Sommerfuggel i vinterland]

Huff da, så trist å høre at du har familie og venner som snur ryggen til deg pga sykdommen din

 

Jeg vet ikke hva jeg skal svare på resten av det du skriver da jeg selv ikke har noe erfaring innen dette, men jeg syns det høres merkelig ut om voksne mennesker kutter ut venner på denne måten. Jeg kunne ALDRI snudd ryggen til mine venner bare fordi de sliter psykisk, med mindre det er alvorlig fare for liv og helse. Er dessverre mange som ikke vet nok om psykiske lidelser, og trekker konklusjoner om at psykisk lidende mennesker er farlige å være sammen med, at de blir psykotiske og utilregnelige

 

Sender deg en klem, jeg

 

Uff, nå formulerte jeg meg dårlig..beklager. Jeg er så heldig å ha fantasyiske venner og familie. Ble bare så irritert på de andre trådenr om bipolare her som var så negative. Jeg er stolt jeg, over at jeg er den jeg er Er det noen gang noen som velger meg bort pga sykdom er det virkelig deres tap!

 

Det er hjelp å få, jeg er så heldig. Og må si at det mest fantastiske i mitt raee liv var å bli mamma for 4mndr siden. Like klisjeaktig som de fleste andre kvinner vil jeg tro

 

Gratulerer med babyen

 

Jaja, var kanskje en blanding av at jeg misforsto hva du ville fram til og at jeg ikke hadde lest den tråden du siktet til Men godt å høre du har fantastiske mennesker rundt deg

[Anonym bruker]

Er det kun vi som lever sammen med noen med bipolar som skal ta hensyn til sykdommen, eller kan vi kreve at den syke selv kan "skjerpe" seg??

Min mann har mest sannsynlig bipolar (han droppet ut fra behandling på en "topptur" og nekter gå tilbake fordi behandleren var en inkompetent tufs som han sa...)

Han er ett mareritt når han er manisk! Frekk, spydig, utrolig nedlatende osv osv, men legger all skyld på meg.

Jeg liker han best på nedturene, eller på vei ned. Da er han som alle andre jeg kjenner, bare ikke positiv. (Generelt ikke en positiv type)

 

Etter 10 år sammen med han, og med 5 år vi har jobbet mot en forståelse på hvorfor han er som han er skjønner jeg ikke hvorfor jeg er sammen med denne mannen!

Men jeg orker uke all dritten han slenger til meg når jeg prøver å gå fra han, og siden vi har barn sammen vet jeg at jeg må leve resten av livet med slike kommentarer da ev....

 

Jeg skjønner godt de som forlater sånne!!!!!

[nerdybirdy]

og en siste ting HI......

Du må være (og er helt sikkert) klar over at sykdommen din er en belastning både for deg selv og for de rundt deg. Og i motsetning til kreft eller andre sykdommer som går over, er det slik at psykiske sykdommer må man gjerne lære seg å leve med noe som kan ta flere tiår å få normalisert. Jeg synes ikke det er rart at mange ikke greier denne mentale påkjenningen å være nær et menneske som er slik. Tvert imot ser jeg heller med beundring på hvor mange (særlig her inne) som holder på parter og venner på tross av slike utfordringer.

 

Til #11 du er sterk og tøff! ikke glem deg selv oppi denne situasjonen

[kjærestenogmæ]

Skjønner godt hva dere mener som pårørende, selv vet jeg når det er på tide å ringe behandler for nye samtaler. Jeg merker på hele meg når det kommer til å bli slitsomt. Slik blir ikke belastningen altfor stor på de rundt meg. Det er mulig å lære seg sykdomsbildet sitt. Det er alltid tegn. Jeg ble bare så trist når folk sier alle. Jeg mener heller ikke at alle skal tilpasse seg meg. Jeg kan da kontrollere meg litt jeg å. Det kan de fleste, og om ikke kan de fortsatt fjerne seg fra situasjonen. Mange løsninger er mulig. Og jeh mener ikke at folk skal finne seg i hva som helst. På et punkt må man si stopp. Og til deg som er i forhold fordi dere har barn sammen. Det er faktisk ikke verdt det hvis han sliter ut deg.

[Anonym bruker]

Ehhh man kan ikk kreve et stort engasjement fra omgivelsene når man har en slik lidelse-Det er faktisk ufattelig slitsomt og grenser til hva andre å finne seg i.Du har et ansvar også som syk og er på ingen måte unnskyldt for ord og oppførsel. Broren min er bipolar og en stor belastnig for Hele familien. I gode perioder er det en masse urealistiske ideer,lyver,låner penger og alt skal dreie seg om han,het utrolig egoistisk. I dårlige perioder er han sint,agressiv,truende og til fare for seg selv og andre.Vi andre må gå på tå hele tiden og jatte med han for husfredens skyld.Han er nå 40 år og bor og lever på foreldrene våre.Jeg kan garantere deg at hvis han ikke var familie hadde jeg ADLRI hatt kontakt med han.Hvofor skulle jeg det??? det forholdet gir meg ingen ting overhodet,trekker meg bare enda mere ned.Skal jeg finne meg i all den dritten fra han fordi det er``så synd på han?? Nei takk,jeg omgåes mennesker som påfører meg positive ting i livet mitt.Boren min gidder ikke en gang prøve medsiner for å bli bedre.

[kjærestenogmæ]

Jeg krever ingenting, og har full forståelse for at dette kan være og er slitsomt for pårørende. Jeg mener også at grensen må trekkes et sted

jeg blir bare trist av at "alle" er av den oppfatningen at dette er slitsomt uansett. Jeg får et behov for å få frem at ikke alle er sånn. Og selv om jeg har en alvorlig lidelse og blir veldig syk i perioder så finnes det faktisk tiltak JEG gjør for at belastningen blir mindre for omgivelsene mine. Ikke alle er energitakende og utslitende hele tiden.

Jeg vil slippe å føle meg dømt pga sykdom fordi noen trut alle er slik som de har opplevd, det er faktisk ganske trist. Jeg er verdt tiden din om du tar deg tid

Endret 22. oktober 2012 av kjærestenogmæ

[Anonym bruker]

Min bipolare mann vet svært godt at han er syk og han gjør alt han kan for å unngå at de dårlige periodene går ut over familien.

 

Problemet oppstår helst der den bipolare IKKE har innsikt i egen situasjon. Det hadde jeg ikke klart å leve med.

[Anonym bruker]

Jeg synes det er mange her som er altfor generaliserende.

 

Det finnes for det første mange grader av å være bipolar, som strekker seg fra milde depresjoner med ett par hypomane (ikke manisk) episoder i løpet av hele livet, til de som blir så maniske at de er psykotiske og magler sykdomsinnsikt.

 

I tillegg må man ta med i betraktning at det finnes folk av alle personlighetstyper som er bipolare, en drittsekk er en drittsekk uansett. Noen kan ha en personlighetsforstyrrelse i tillegg, og det sier seg selv at en med psykopatiske trekk som også er bipolar ikke er så hyggelig å leve med.

 

Det jeg vil frem til er at å dømme noen bare pga en bipolar diagnose er fordomsfullt, men jeg sier ikke dermed at folk skal finne seg i å bli behandlet dårlig av en som har diagnosen.

 

Jeg har selv en mild bipolar lidelse, Jeg er ganske sikker på ( har til og med spurt mine nærmeste) at jeg blir regnet som både snill og omtenksom og ikke så vanskelig å leve med, tiltross for sykdommen.

[Anonym bruker]

Er dere klar over at det er forskjellige grader av bipolar sykdom?

Min mann er bipolar,og han er ingen belastning hverken for meg eller ungene. Så ikke påstå at alle unger og ektefeller blir preget av dette. Min mann er "riktig" medisinert,og fungerer på lik linje som andre fedre og ektemenn.

[nerdybirdy]

Er dere klar over at det er forskjellige grader av bipolar sykdom?

Min mann er bipolar,og han er ingen belastning hverken for meg eller ungene. Så ikke påstå at alle unger og ektefeller blir preget av dette. Min mann er "riktig" medisinert,og fungerer på lik linje som andre fedre og ektemenn.

 

Nå var vel HI sitt poeng at mange tidligere tråder har vært negativ ang. folk med bipolar/psykiske lidelser. Flere av disse trådene har omhandlet det at folk har kuttet kontakt osv. Jeg er fullstendig klar over at bipolare menneskers sykdom varierer i styrke, og at disse personene er forskjellige. Men alle sykdommer uansett om de sitter i hodet eller kropp er en (grad av) belastning for både individet og miljøet rundt. Så fint at du ikke opplever din manns lidelse som en belastning. Det er nok en belastning for han (han tar medikamenter som garantert har en bieffekt....), og dersom han ikke hadde vært medisinert ville du nok merket dette du også!