Lar dere ungene sove sammen med dere?

[Anonym bruker]

Jeg drømmer om å bli kvitt tre-åringen fra senga vår, men vi får oss ikke til å be henne gå tilbake til sin egen seng når hun kommer på natta (skjer nesten hver natt).

[Anonymor]

Begge våre kommer innom en gang i løpet av natta og det er heeeelt greit. Men 4 åringen kommer sjeldnere nå merker jeg... Hun kjenner sikkert at det blir trangt.

[Gjest Sekretøsa]

Eldste lå mye hos oss til hun var rundt 4... Minste har aldri kommet inn på natta, men prøver å overtale han når jeg er alene hjemme

[Major HotLips Houlihan]

Inatt sover ekdstefrøkna sammen med meg siden samboer skal på nattevakt, det er avtalen vår lillemor sover i sprinkelsenga ved siden av meg..

[Hybelkanina]

Toåringen får sove hos oss når han våkner og har drømt vondt og er lei seg. Men det er kanskje en gang i uka det er snakk om, og da som regel så sent på natten at vi uansett bare skal sove en time eller to til.

Hadde det blitt ofte og lengre ville jeg nok tatt den ekstra jobben med å følge barnet tilbake i sengen. Kan bli noen tøffe netter, men så vil barnet skjønne at det er nytteløst å komme opp i sengen om natten fordi han/hun bare blir geleidet tilbake.

[Anonym bruker]

Ta kampen nå! Jeg er ennå bitter på at mine foreldre lot meg ha den vanen at jeg sov sammen med de. Og jeg sluttet ikke før jeg var 13 år!

 

Jeg ble et engstelig barn som ikke turde sove borte hos venninner og ble heller ikke med på leirskole i femte klasse.

 

Våre barn får kun sove hos oss dersom de er syke, har hatt mareritt ol. Jeg ønsker ikke at mine barn skal bli slik jeg ble.

 

Det verste var når min far, naturlig nok, ble drittlei av og ha en tenåring i senga og bestemte seg får å få slutt på det ved å "drite meg ut foran andre". Sa høyt å tydelig at "tenk at tenåringen fortsatt vil sove i senga med foreldrene sine". Forferdelig gjort!

 

Det var mine foreldres feil, ikke min.

[me_87]

Nei her er det strenge regler på at han skal sove i sin egen seng.

Det er heller ikke trygt at han ligger i min seng ettersom han bare er ett år å lett ramler på golvet av at han ruller i søvne.

Jeg får også mye bedre søvn når jeg ikke har han i min seng siden han sover så urolig å helt oppi meg.

[Nangiliama]

Vi er i en prosess med å forsøke å lære/venne treåringen til å sove på ege rom, før vi får baby i mars.. Vil alle nødigst at han skal bli vekt av baby på natta etc.. Men gutten er standhaftig! Nå forsøket vi det som funka ved bleieslutt; en sjokoladebit hvis du sover hele natta på ditt rom.. (Fordelen med at vi har veeeeldig lite godis i huset er at en rute kokesjokolade er toppen av lykke).. Hittil har det hatt begrenset effekt når han kommet tuslende i halvkoma inn til oss om natta, men det gjør at han er motivert for det i våken tilstand i alle fall... Så jeg er trøtt som en dupp etter å ha fulgt tilbake, ligget og trøstet og kost i senga hans x3 i natt... Håper på bedring i natt...

[Rampegutt08+Bøllefrø12]

Nei her sover han alltid i sin seng, så sant han ikke er syk og trenger litt ekstra kos. Vi føler oss ofte litt tryggere selv da siden han sliter med mandlene, som gjør at halsen tetter seg veldig når han er dårlig. Da er det greit å høre han puste ved siden

 

Husker han sov litt i vår seng i da han var rett rundt 2-årsalderen, men dette ble for slitsomt, så vi tok den harde kampen og jammen var det verdt det. Han kommer aldri inn selv heldigvis, men roper dersom han må på do eller er redd så holder det at vi viser oss.

[Willy Wonka]

Jaa, her får de komme hvis de har behov. Avviser aldri barna mine hvis de søker nærhet, hverken dag eller natt!!

[Honningmelon]

Nei, etter nyfødtperioden har ingen av våre tre sovet i vår seng. De kommer ikke inn til oss heller.

[Anonym bruker]

Eldste barnet vårt er snart 3 år og sover fortsatt i sprinkelseng. Han klatrer ikke ut av sengen og kommer ikke inn til oss - det har han aldri gjort. Hender han våkner på natten og vil ha vann og en klem, da får han det. Han klatret en gang ut av sengen da han var 10 mnd, da slo han seg - så han har ikke prøvd å klatre ut siden da. (Men han klatrer gjerne på andre ting ).

 

Minste er baby og kommer opp i sengen vår på morgenkvisten.

[❤lille stjerne❤]

jenta vår sover sammen med oss når hun vil det. Er ikke særlig ofte lenger og de gangene hun vil det synes jeg bare det er koselig. Hvis det hadde vært hver eneste natt hadde det vært noe annet, viktig at de også trives og sover godt i sin egen seng. Men at de enkelte netter eller i vanskelige perioder har behov for den ekstra nærheten og kosen det er å ligge i armkroken synes jeg er helt greit. De er jo små barn.

[Kliko]

Ja det får han Men nå er det jo bare meg og guttungen, så sliter jo ikke med at det blir trangt i dobbelsenga

 

Vi er også i den situasjonen at vi deler soverom ( og kommer nok til å gjøre det en del år til). Så da spiller det liksom ikke så stor rolle hvem seng han sover i føler jeg.

[soleia]

Eldste var i vår seng nesten kvar natt frå ca 1,5 - 3 år. No er det berre innimellom, når han er sjuk eller drøymer etc. Så hjå oss har det begrensa seg sjølv. Minste kjem ikkje i vår seng, med unntak av når han har feber, sidan eg synes det er tryggare å ha han mellom oss slik at eg har kontroll. Han søv best i eiga seng.

[Gegs]

Mi har aldri sovet i samme seng som meg, ikke siden hun var baby iallefall. Hun har aldri vist interesse for det heller. Hun kan komme krypende om morgenen å ligge å kose litt, men that's it!

[Anonym bruker]

Her har barna sovet i egen seng fra dag 1, og de har "flytta ut" av soverommet vårt når de slutta å spise på natta. Så har dørene stått åpne mellom romma slik at vi har hørt dem om det skulle være noe.

Eldste hadde en periode da han var rundt 4 år der han våkna og hadde hatt mareritt. Da kom han alltid inn i dobbeltsenga og sov der resten av natta. Dette var en periode, og siden det har han sovet på sitt eget rom uten problem. Hadde ikke falt meg inn å nekte han, selv om jeg sover innmari dårlig med en mark av en fireåring ved siden av meg.

Hadde selv en slik periode da jeg var liten, og husker hvor livredd jeg var! Og hvor trygt og godt det var å krype mellom mamma og pappa:-)

Nå er mellomste i en slik periode, så nå kommer han jevnlig.......

Minste er tre, og han foretrekker sin egen seng. Hender han kommer inn, men etter en søvnløs halvtime erklærer han at nå går han til SIN seng. Og det gjør han. Ikke kommer han tilbake heller....:-) Så han er nok en slik som ikke takler å sove tett med andre..

Det er slitsomt, men det er kun en periode. Tror bestemt at man får tryggere barn når de vet at de er velkomne når de trenger det. Vet iallefall at hadde mine foreldre tvinga meg tilbake til min egen seng når jeg var så livredd, så hadde det satt varige spor.............

[Isola&Lille+julegave]

Hun sover aldri i min seng. Vi deler soverom så hun hører at jeg er der hvis hun våkner og roer seg med en gang. Både jeg og henne sover best alene i egne senger. Men hun kommer opp i senga for en kosestund hver morgen før vi går på badet. Det er veldig koselig!

[PintSizedDictator]

5 åringen var fæl på å komme inn om natten. Hun ligger så urolig at det er umulig å få sove skikkelig. Så jeg ordnet med en belønningstavle til henne der hun får et smilefjes for hver natt hun sover i egen seng.

 

Funket fra dag en. Nå kommer hun bare når hun er syk eller har mareritt

[Anonym bruker]

Aldri, kun når de har hatt høy feber har vi hatt de mellom oss for o gpasse tempen. Har noen nære venne rosm har opplevd feberkrampe, så når tempen har steget ETTER febernedsettende er gitt, har vi gjort det. Hvis ikke. aldri.

 

Har de mareritt, må de tilbak til senga. Lyset slåes på, vi snakker med de, og de får et blad eller DS-en sin for og "tenke på noe annet";- men de må prøve og sove i senga. Det har ALLTID gått greit, og dagen etter skryter vi av hvor flinke de var og snakke rom at det vet jo "bare et mareritt" og det ikke er farlig og ligge på rommet sitt.

 

Så ved mareritt kommer de inn til oss, vi blir med de på rommet, også tar det et par minutt og vi sover igjen alle mann. Det er faktisk viktig at barn får og Må utfordre sine redsler på denne måten. Se at ting ikke er farlig alikevel, særlig når det er slike irrasjonelle redlser som for mørket, enkelte rom, DUSJEN (!!! har hørt flere barn som er redd for og dusje seg) og annet ....

 

Vi bor på landet, og det er 50meter mellom oss og besteforeldre. De går dit alene i mørket. Noen gang med lonnelykt, men de er ikke redde for det lenger. Ikke han på 5 heller. Hag gikk masse alene da han var 4 også. (ja, det er trygt der vi bor og slippe barna de metrene fra oss. Og besteforeldre vet de er på vei,- og vice versa når de er p vei hjem)

[Anonym bruker]

Har samsovet med alle i ammeperioden. Deretter har det gradvis avtatt med eget rom og egen seng.

Toåringen er inne et par ganger i uka, fra 3-4-5 tida, og til vi står opp. 6åringen har sovet i vår seng 4-5 ganger siste året. Mini på tre mnd sover under min dyne hver natt, hele natta:-)

[Fuglemamma <3]

Ja! Hun bestemmer selv hvor hun vil sove, om hun velger å legge seg i mamma og pappas seng eller sin egen, er opp til henne, det går litt i perioder, men avviser aldri barnet mitt dersom det søker trygghet, nei.

Løsningen på problemet er å skaffe seg en stor seng vi har en som er like bred som den er lang, så barna får trygghet og alle sover godt .

 

Dette er jo et ofte omdiskutert tema, så det blir jo bare " sånn har vi det her hjemme - snakk" men min personelige mening er at når man først har samsovet, er det viktig at det å komme over i egen seng/ begynne å sove alene,skal skje på barnas premisser, altså når de selv er klare for det. Hvis det blir sånn halvhjertet, de blir plutselig avvist midt på natten, og at man styrer frem og tilbake, gir litt opp, osv. Så blir barnet utrygt og bruker mye lenger tid på å "fly ut av redet" ..

 

Jeg er for samsoving men har derimot barnet " alltid" sovet i egen seng, og hatt regler rundt dette, så er det det barnet har å forholde seg til og det er trygt for barnet. Men når det er vant med å få ligge i mammas seng blir det vanskelig å plutselig bli dyttet ut av redet, uten å selv være klar for det.

Endret 22. oktober 2012 av Fuglemamma <3

[Nangiliama]

Kan konkludere med at tilvenningen til egen seng gårganske mye bedre enn forventet:-) vil understreke at heri gården er det ikke skrikekur ellet noe.. Je legger meg i senga til gutten hver gang han våkner på natta (og helst vil sove hos oss) og ligger der til han selv er klar for å si natta, så jeg kan gå og legge meg i min egen seng:-) så det går an å gi barnet trygghet utenfor dobbelsenga også.. Dessuten er gutten veldig glad og stolt når han har sovet natta igjennom og belønning vanker om morgenen!

[Synnøve_Solbakken]

Vi hadde en periode en madrass på gulvet ved siden av vår seng. Hvis han kom inn til oss om natten, måtte han sove på den.

Noen barn kan man følge rett tilbake i sin egen seng, mens noen er for redde, og da bør de få tilbud om å være der de føler seg trygge. For noen fungerer det jo supert å la søsken dele rom.