10 dager siden fødsel.. og jeg er overveldet..

[Anonym bruker]

Sitter og har ikke noe overskudd.. er helt satt ut over hvor slitsomt det er. Og babyen er egentlig ganske enkel Jeg ELSKER henne og sitter bare å beundrer henne.. men ammingen og alt gjør at jeg får litt klaus.. ikke vet jeg når jeg kan ta meg en dusj, for plutselig våkner hun og skal ha mat.. ASAP.. er redd for å ta henne med ut, da jeg er redd for skriveanfall.

 

Alt er så nytt og jeg føler meg litt tungsinnet.. vanlig?

Føler meg så fæl som har gledet meg såååå mye til hun skulle komme, og nå nyter jeg det ikke nok.

Er jeg fæl?

Sukk ..

[Guttemor77]

Helt vanlig - stor overgang. Går seg nok til

[Anonym bruker]

Du beskriver min situasjon når jeg født min første sønn.. Tror det er mye mer normalt enn hva man får inntrykk av. For meg ga disse følelsene seg gradvis og vek uke 8 ca var de helt borte :-) Trøtt som en dupp hele tiden, men den litt "klaus" følelsene og stresset gav seg. Bare gi deg selv litt tid, det blir kjempe bra!

[Anonym bruker]

Tror du er ganske normal, det er overveldende å bli mamma for første gang

 

Prøv å senke skuldrene, og ikke tenk så mye.

 

Legg ungen på badegulvet når du dusjer, skulle hun våkne er det ikke sikkert hun gråter med en gang, og gråter hun er det heller ingen krise. Du skrur av dusjen og snakker til henne hele tiden mens du tørker deg, hun hører stemmen din og vet du er der, og må bare lære seg at av og til må vi vente noen minutter før puppen er klar...

 

En venninne av meg fikk akkurat barn nr to og hun slutter aldri å snakke om hvor mye enklere det er med andremann, hvor mye mer avslappet man er og hvor mye mindre stress det er

 

Det går seg til dette skjønner du, bare gi deg selv litt tid til å venne deg til den nye situasjonen.

 

Klem fra firebarnsmor

[Gjest Filifjonka]

Den første tiden etter fødselen med det første barnet er slett ikke noe å nyte. Slapp av, du reagerer helt normalt. Du har plutselig fått ansvaret for et helt liv, et hjelpeløst lite liv som er helt avhengig av deg. Og det er ganske så overveldende. Jeg hadde det slik, jeg også.

 

Prøv så godt du kan å holde ut, for det blir bedre etter hvert. Du blir tryggere i rollen din som mamma, og du blir kjent med babyen. Og bruk far for alt det er verdt, hvis dere er to foreldre.

 

Dusj når far er hjemme og kan ta henne. Han kan ikke amme, ni, men han kan da trøste en baby i ti minutter. Og hun kommer til å overleve at du dusjer.

 

Prøv å innføre noen rutiner. Det er ikke så lett når alt er kaos, men det hjelper deg å strukturere dagen. Selv bestemte jeg meg for at lunsjen var klokka elleve. Det måltidet som falt nærmest klokka elleve (for babyen altså) ble dermed definert som lunsj. Og plutselig en dag oppdaget jeg at lunsjen var klokka elleve - hver dag.

 

Ikke gå rundt og tro at du skal holde huset blåst, holde deg selv velstelt og gjennomtrent og se ut som en supermodell og lage deilige, næringsrike middager fra grunnen av. For det går ikke. Prøv å holde hodet over vannet, sov når babyen sover. Den første tiden dreier seg om amming, overlevelse og det å bli kjent.

 

Du er ikke unormal, HI, og det er ikke noe rart med det du opplever nå.

[studVest]

Sitter og har ikke noe overskudd.. er helt satt ut over hvor slitsomt det er. Og babyen er egentlig ganske enkel Jeg ELSKER henne og sitter bare å beundrer henne.. men ammingen og alt gjør at jeg får litt klaus.. ikke vet jeg når jeg kan ta meg en dusj, for plutselig våkner hun og skal ha mat.. ASAP.. er redd for å ta henne med ut, da jeg er redd for skriveanfall.

 

Alt er så nytt og jeg føler meg litt tungsinnet.. vanlig?

Føler meg så fæl som har gledet meg såååå mye til hun skulle komme, og nå nyter jeg det ikke nok.

Er jeg fæl?

Sukk ..

 

Opplevde NØYAKTIG det samme! Nydelig baby som sov mye, og likevel fikk jeg ikke gjort noenting som helst! Grudde meg til å gå ut, for da måtte det en hel del organisering og planlegging til, følte jeg.. Hehe Nå er hun 10 måneder og alt er så mye lettere, utrolig nok!

[Anonym bruker]

Tusen takk alle sammen.. man vet vel egentlig at det er vanlig og.

Men man føler seg kanskje håpløs når du først sitter der selv.

 

I tillegg er det så vondt å amme ettersom hun har hatt litt dårlig sugeteknikk, og får aldri tid til å herdes.. derfor gruuuuer jeg meg så masse til hvert måltid..

Har en samboer som er kjempe snill og hjelper masse til så jeg er kjempe heldig. Alikevel .. føles håpløst akkurat nå!

HI

[lille sprelle]

Ta det med ro!

 

Og ikke vær redd for å slippe til pappaen eller noen andre så du kan komme deg ut av huset helt på egen hånd en liten tur (jeg snakker ikke om heisatur på byen, men en tur i butikken, en spasertur e.l.).

 

Lykke til med den lille!

 

PS! - når du skal dusje, tar du henne rett og slett med i bagen/på et teppe, vippestol (etterhvert) e.l. (ikke direkte på et varmt badegulv, noe i mellom der)

[studVest]

Her gikk det to måneder før det ikke gjorde vondt å amme. Men det var absolutt verdt det å holde ut! Sender en god styrkeklem til deg

[detverkeribakhodet]

Tusen takk alle sammen.. man vet vel egentlig at det er vanlig og.

Men man føler seg kanskje håpløs når du først sitter der selv.

 

I tillegg er det så vondt å amme ettersom hun har hatt litt dårlig sugeteknikk, og får aldri tid til å herdes.. derfor gruuuuer jeg meg så masse til hvert måltid..

Har en samboer som er kjempe snill og hjelper masse til så jeg er kjempe heldig. Alikevel .. føles håpløst akkurat nå!

HI

 

kjøp deg ammeskjold. ikke bruk det så lenge men en dag eller to slik at brystvortene får mulighet til å hvile litt. smør med vaselin (det er helt suverent mot såre brystvorter!!! og ikke farlig for baby å få i seg.)

 

ta med deg småen på badet når du skal dusje, så slipper du å stresse. husker min jente satt i døren (liiiite bad) i vippestolen sin og så på meg på badet. gikk veldig bra. (det er ikke til å stikke under en stol at man blir i mye bedre humør og lettere til sinns om man føler seg litt fresh...) husk å hvile/sove når hun sover!

 

lykke til! som de andre sider, det går seg til! det er overveldende å få barn...

[Anonym bruker]

Det ER overveldende å få barn. Nå kommer du ikke til å ha begge armene ledig på samme gang på ett par år, så begynn å tilpasse dagene etter dette med én gang. Og plutselig så blir dette en vane, og du kommer kanskje til å like det, og brått en dag føler du deg nærmest litt arbeidsledig og naken, og da er det på tide med nestemann. Senk kravene til hvordan du selv og hus og hjem ser ut, og minn deg selv på at det kun er for en kortere periode i livet ditt. Det kommer bedre dager, selv om livet med barn alltid vil være mer stressende enn et liv uten.

[Loglady]

Signerer hvert eneste innlegg her så langt.

[Linerlen og pipipen]

Det er Mange gode råd og innspill du har fått over her. Her kom vendepunktet etter ca 7 uker. Da lærte jeg meg å forstå bedre hva han ville, og vi hadde fått litt bedre grep om den nye tilværelsen. Lykke til videre! :-)

[Mrs. Kaizer]

Dette er helt normalt! Har født 4 barn og har hatt den samme følelsen hver gang. Det går seg til:)

[MrsMilla]

Førstegangsfødende?

 

Er uansett sånn hver gang hehe.

 

Slapp av, det ordner seg!!

 

Mitt beste tips er å snakke litt med faren - fortelle ham hvor mye kroppen din har vært gjennom, og skal gjennom de neste ukene.

 

Du trenger søvn, mat og ro - dette vil gi deg overskudd og energi til å komme deg litt ovenpå, og da er det lettere å kose seg litt med babyen også.

[Tigerpote]

Helt vanlig! På sykehuset med første satt jeg bare og drømte om å få legge meg på en hvit strand under en palme og bare sovezzzzzzzzzzzzzzzzzzz

 

Babyen min skrek og skrek og skrek og sov ikke, ogn fikk tørstefeber og sugde hull på puppene mine :/ Samme puppespetakkelet med andremann, det varte i en mnd og forsvant med antibiotika. Nei, barseltid er ikke trivelig!

[PrøvLykken]

Gratulerer med babyen! Husk at du er barselkvinne! Det er aldri noe å kimse med! Du er stappfull av hormoner, og hele livet er nytt. Det er da heller ikke meningen at du skal planlegge noe, gå turer eller komme deg ut med babyen. Vil du ut, går du og lufter deg når mannen kan ha babyen. For meg har det vært få minutter ute alene før heg føler jeg har hatt fri. Når babyen er 3 mnd, vil alt bli lettere. Selv om det følest som en evighet til, er det i etterkant veldig kort tid. Og husk å bare gråte når du trenger det, ikke stopp det. Det gjør ingenting for babyen! Lykke til!