har bf for mange rettigheter??

[Anonym bruker]

Dette gjelder ikke for samboende par eller gifte par altså hvis de går fra hverandre!!!

 

Men det er mange mødre som går gravid alene, føder alene og har de første åra kanskje alene uten at bf er videre interessert.

 

Kanskje litt ekstremt, men jeg mener at bf har for mange rettigheter til hva han kan forlange når han vil inn i bildet igjen..

Når man har foreldreansvaret alene og bf har gjort det klart at han ikke vil, hvorfor skal man da ta han imot med åpne armer etter noen år?

 

Konsekvensen av valget hans er jo at han ikke får vite så veldig av barnet..

 

Vet og at det er barnet som har rettighetene, men å vise stabilitet og være der for barna syns jeg det nesten er viktigere at mødre/fedre hvis det er motsatt ser barnets beste..og er barnets beste å ha kontakt med bf så ikke kontakt kontakt igjen og ikke..

 

Dette er jo noe bf velger ofte å ikke ha kontakt med barnet sitt...

[Februargullet2013]

Nei,synes mor har mye mer rettigheter enn Far. han kan ombestemme seg,men så klart er han ikke intressert i barnet i hele tatt og kommer inn etter 3 år som forstår jeg det at barnefaren har litt for mye rettigheter

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Jeg skjønner hva du mener og hvordan du tenker, men så lenge det er barnet som sitter på rettighetene (det å kjenne sitt biologiske opphav og rett til samvær med begge sine foreldre) så er jeg likevel ikke helt enig i det du skriver.

Min datter har selv en far som ikke er intreressert og som aldri har møtt henne, hun er 2 og 1/2 år nå, men jeg velger likevel ikke å avskrive ham helt. Han vet at døra er åpen dersom han ombestemmer seg og for min datter sin skyld så håper jeg at han gjør det for jeg ønsker av hele mitt hjerte at hun skal ha en pappa og at hun skal kjenne sin pappa.

 

Jeg har satt en krav, som han også vet om, og det er at dersom han ombestemmer seg så må han være villig til å gjøre det permanent med en fast avtale. En "av-og-på"-pappa er ikke noe jeg ønsker for min datter, men ønsker hun det selv når hun blir større så skal jeg hjelpe henne med det så langt jeg kan.

 

Jeg skjønne godt at du tenker at det er urettferdig at fedre kan velge bort barna sine for så å komme valsende inn etter flere år og kreve sin rett. Jeg skjønner godt at du tenker slik, men det er barna sin rett å få bli kjent med pappa om pappa og barn vil det.

 

I de fleste tilfeller.....

[holahopp]

Nei,synes mor har mye mer rettigheter enn Far. han kan ombestemme seg,men så klart er han ikke intressert i barnet i hele tatt og kommer inn etter 3 år som forstår jeg det at barnefaren har litt for mye rettigheter

 

Enig i det du sier.....men mor da...hun kan jo ikke bare ombestemme seg. Eller?

[Anonym bruker]

Ja, jeg syns far har for mange rettigheter. Men nå er det vel egentlig barnets rettigheter det blir spilt på. En far kan komme og gå som det passer han, og mor må sette barnet til disposisjon for nekter vi samvær kan utfallet bli ille.

 

Det stilles ingen krav til far. Han kan ikke tvinges til samvær, men han kan helles ikke nektes samvær fordi da i følge loven har BARNET krav på samvær. Men det gjelder ikke andre veien, dvs barnet har bare krav på samvær dersom far vil, MEN dersom barnet ikke vil så har får fortsatt far samvær fordi barne har krav på det. Forstå den som vil.

 

Og når jeg nevner dette så mener jeg ikke at barnet ikke vil fordi far skader barnet med vold osv men f.eks en et far og barn forhold som aldri har blitt bygget skikkelig opp fordi far og gått inn og ut av livet til barnet og barnet har ingen interesse av å være hos far men alikevel blir tvunget av loven til å være der annehver helg.

[Anonym bruker]

Jeg synes også at far har for mange rettigheter. Jeg har vært alene hele tiden, og plutselig vil bf ha 50/50. Jeg prøver å beskytte mitt barn for at samværet skal ha en naturlig tilpassing, men bf vil bare 'hoppe i det' og ha lange helger med en gang. Det synes ikke jeg er greit når barnet ikke er to år en gang. Men det er 'barnets rett' sier far. Min lille kan noen få ord, og spør ofte etter besteforeldre og tanter, men aldri etter pappa..

 

Ofte føler jeg at 'barnets rettigheter' bare er en kamuflasje for 'fars rettigheter'.

 

Jeg mener selvsagt at far skal ha rett til samvær, og at mor ikke kan nekte han det, men det skal ikke gå på bekostning av barnets beste, noe det lett kan gjøre. Hvis mor nekter bf samvær kan hun få store bøter, men dersom far ikke gidder å følge opp samværet, hva får han da? Ingenting!!

[Anonym bruker]

Jeg synes også at far har for mange rettigheter. Jeg har vært alene hele tiden, og plutselig vil bf ha 50/50. Jeg prøver å beskytte mitt barn for at samværet skal ha en naturlig tilpassing, men bf vil bare 'hoppe i det' og ha lange helger med en gang. Det synes ikke jeg er greit når barnet ikke er to år en gang. Men det er 'barnets rett' sier far. Min lille kan noen få ord, og spør ofte etter besteforeldre og tanter, men aldri etter pappa..

 

Ofte føler jeg at 'barnets rettigheter' bare er en kamuflasje for 'fars rettigheter'.

 

Jeg mener selvsagt at far skal ha rett til samvær, og at mor ikke kan nekte han det, men det skal ikke gå på bekostning av barnets beste, noe det lett kan gjøre. Hvis mor nekter bf samvær kan hun få store bøter, men dersom far ikke gidder å følge opp samværet, hva får han da? Ingenting!!

 

signerer denne!!!

[Tauriel]

Jeg synes også at far har for mange rettigheter. Jeg har vært alene hele tiden, og plutselig vil bf ha 50/50. Jeg prøver å beskytte mitt barn for at samværet skal ha en naturlig tilpassing, men bf vil bare 'hoppe i det' og ha lange helger med en gang. Det synes ikke jeg er greit når barnet ikke er to år en gang. Men det er 'barnets rett' sier far. Min lille kan noen få ord, og spør ofte etter besteforeldre og tanter, men aldri etter pappa..

 

Ofte føler jeg at 'barnets rettigheter' bare er en kamuflasje for 'fars rettigheter'.

 

Jeg mener selvsagt at far skal ha rett til samvær, og at mor ikke kan nekte han det, men det skal ikke gå på bekostning av barnets beste, noe det lett kan gjøre. Hvis mor nekter bf samvær kan hun få store bøter, men dersom far ikke gidder å følge opp samværet, hva får han da? Ingenting!!

Er enig der

[Anonym bruker]

Jeg synes også at far har for mange rettigheter. Jeg har vært alene hele tiden, og plutselig vil bf ha 50/50. Jeg prøver å beskytte mitt barn for at samværet skal ha en naturlig tilpassing, men bf vil bare 'hoppe i det' og ha lange helger med en gang. Det synes ikke jeg er greit når barnet ikke er to år en gang. Men det er 'barnets rett' sier far. Min lille kan noen få ord, og spør ofte etter besteforeldre og tanter, men aldri etter pappa..

 

Ofte føler jeg at 'barnets rettigheter' bare er en kamuflasje for 'fars rettigheter'.

 

Jeg mener selvsagt at far skal ha rett til samvær, og at mor ikke kan nekte han det, men det skal ikke gå på bekostning av barnets beste, noe det lett kan gjøre. Hvis mor nekter bf samvær kan hun få store bøter, men dersom far ikke gidder å følge opp samværet, hva får han da? Ingenting!!

 

Problemet er vel at lovene er generelle, de tar ikke hensyn til en enkelt situasjon, men nyanserte lover er jo ganske så ugjennomførbare. Hvem skal avgjøre om det er barnets eller fars interesser som blir ivaretatt i det enkelte tilfellet? Mor? Jeg har på følelsen at ganske så mange mødre ville trenert samvær om dette var mulig. Kanskje fordi samarbeidet med far er dårlig, hun er sint og bitter, eller vil ha kontroll. Mors egoistiske ønsker ville nok mange ganger ha overskygget barnas rettigheter - og ønsker. Har mange ganger høre mødre rope ut om barns beste, når de egentlig tenker på sitt beste.

[LilleBamBam+EnTil]

Jeg vil heller si at far har for lite sanksjoner når han bryter sine plikter - overfor barnet!

 

Mor kan derimot straffes med bøter eller fratas foreldreansvaret. Mens far kan bryte avtaler med barnet og virkelig ødelegge et barns tillit, uten at det får noen som helst konsekvenser.

 

Og det er trist....

[Isola&Lille+julegave]

Jeg synes også at far har for mange rettigheter. Jeg har vært alene hele tiden, og plutselig vil bf ha 50/50. Jeg prøver å beskytte mitt barn for at samværet skal ha en naturlig tilpassing, men bf vil bare 'hoppe i det' og ha lange helger med en gang. Det synes ikke jeg er greit når barnet ikke er to år en gang. Men det er 'barnets rett' sier far. Min lille kan noen få ord, og spør ofte etter besteforeldre og tanter, men aldri etter pappa..

 

Ofte føler jeg at 'barnets rettigheter' bare er en kamuflasje for 'fars rettigheter'.

 

Jeg mener selvsagt at far skal ha rett til samvær, og at mor ikke kan nekte han det, men det skal ikke gå på bekostning av barnets beste, noe det lett kan gjøre. Hvis mor nekter bf samvær kan hun få store bøter, men dersom far ikke gidder å følge opp samværet, hva får han da? Ingenting!!

 

Jeg står i samme situasjon som deg. Bf kjenner ikke barnet og barnet kjenner ikke din far. Han bor et stykke unna og har kun hatt sporadiske samvær. Likevel vil han ha overnatting annenhver helg fra i går ca, fordi han mener det er "det beste for barnet"... Og fordi han er "jo pappaen hennes, for faen". ...for det skjønner jo en 1 åring....(!!!!)

Han var også den som ikke ville ha noe med oss å gjøre og ikke ville at noen skulle vite at han skulle bli pappa. Men plutselig ville likevel da han måtte betale barnebidrag. Han så henne for første gang når hun var 3 mnd. Og da skulle han plutselig ha pappaperm...!!!

Jeg tror mye av dette er et resultat av det mannsjåvinistiske holdningen det har blitt til småbarnsomsorgen i vårt samfunn i dag, hvor til og med fedre har rett til lenger perm enn mammaen, og det hele tiden er fokus på hvor viktig pappaen er i mediene. Jeg har lest mange fortvilede mødres innlegg her på dib, og mener det burde finnes en støtte telefon for mødre i en vanskelig situasjon med bf. Har selv brukt mye tid og energi på å finne ut av hva bf faktisk kan få juridisk sett og hva han kan kreve. Jeg har også lest en god del barnepsykologi. Denne info burde være lett tilgjengelig for alle!! Det å ha en så krevende situasjon med bf i den fasen av livet man er mest sårbar, hvor du frykter for det du har mest kjært i hele verden, nemlig barnet, er helt grusomt!!

Må si til deg at 50/50 kan han bare glemme. Det får han aldri til et barn på 2 år. Du kan ikke sabotere samvær, det er riktig, men det er din plikt som hovedomsorgsperson å sørge for at barnet forblir trygt og ikke blir redd. Det betyr at du ikke kan la barnet sove over før det kjenner pappaen sin, er over fasen med separasjonsangst og klarer å uttrykke sine tanker og følelser. Altså 3-4 års alder.

En ettåring skjønner ikke hva en pappa er. Min kaller pappaen for pappa. Hun kalle også barnehageonkelen for pappa i tillegg til fremmede menn på butikken. For henne er bf bare en tilfeldig person som kommer å leker i blandt. Faren blir ikke viktig før hun blir større og forstår dette med pappa og blir nysgjerrig på det.

Nei, kjemp for barnet sin trygghet og stå på for barnets beste!! Så får fedrene bli så sinna de bare vil. Det er alltid minst viktig!

 

[Iiiiik]

Det er jo ingenting i barneloven som omhandler fars rettigheter, men det står at barn har rett til kontakt med begge foreldrene sine. I praksis kan det dessverre bety at fedre (eller mødre hvis det er de som er samværsforelder) kan melde seg ut og inn av barns liv som de vil. Det er selvfølgelig en belastning på den lille familien av mor og barn som finner sin rytme og sine løsninger hvis alt må endres når far melder seg.

 

Jeg tenker at det beste er å ta kontakt med familievernkontoret når nye samværsordninger skal etableres. Da får man hjelp til å styre samtalen og finne kompromissene. Det er jo ikke noe problem å finne argumenter som tilsynelatende ivaretar barnets beste. Som foreldre er det imidlertid vanskelig å skille hva som er ens eget beste og hva som er barnets beste og det er lett å tro at det som er vanskelig for en selv automatisk er vanskelig også for barnet.

 

En far som "melder seg på" når barnet er to år vil aldri få 50-50 med barnet, i hvert fall ikke i første rekke.

[Anonym bruker]

Det er ikke fars eller mors rettigheter, men BARNETS RETTIGHETER til å være sammen med begge sine foreldre.

[Anonym bruker]

Jeg synes også at far har for mange rettigheter. Jeg har vært alene hele tiden, og plutselig vil bf ha 50/50. Jeg prøver å beskytte mitt barn for at samværet skal ha en naturlig tilpassing, men bf vil bare 'hoppe i det' og ha lange helger med en gang. Det synes ikke jeg er greit når barnet ikke er to år en gang. Men det er 'barnets rett' sier far. Min lille kan noen få ord, og spør ofte etter besteforeldre og tanter, men aldri etter pappa..

 

Ofte føler jeg at 'barnets rettigheter' bare er en kamuflasje for 'fars rettigheter'.

 

Jeg mener selvsagt at far skal ha rett til samvær, og at mor ikke kan nekte han det, men det skal ikke gå på bekostning av barnets beste, noe det lett kan gjøre. Hvis mor nekter bf samvær kan hun få store bøter, men dersom far ikke gidder å følge opp samværet, hva får han da? Ingenting!!

 

Problemet er vel at lovene er generelle, de tar ikke hensyn til en enkelt situasjon, men nyanserte lover er jo ganske så ugjennomførbare. Hvem skal avgjøre om det er barnets eller fars interesser som blir ivaretatt i det enkelte tilfellet? Mor? Jeg har på følelsen at ganske så mange mødre ville trenert samvær om dette var mulig. Kanskje fordi samarbeidet med far er dårlig, hun er sint og bitter, eller vil ha kontroll. Mors egoistiske ønsker ville nok mange ganger ha overskygget barnas rettigheter - og ønsker. Har mange ganger høre mødre rope ut om barns beste, når de egentlig tenker på sitt beste.

 

Signer på denne!

Det fins faktisk utrolig mange fedre der ute som ønsker å stille opp 50/50, og til og med me ungene sine, men pga hevngjerrighet hos eksere nekter de fedre det. De bruker all sin makt å ikke la far få mer samværet på papiret pga alle økonomiske støtter de får bl.a OS, dobbel barnetrygd, barnebidrag, lavere skatt, 60% +- dekt barnehage eller SFO og ikke minst bruke full omsorg for å tvinge fedre til å bøye seg for deres egoistiske ønsker og viljen.

 

Å si at fedre har mange rettigheter er bare tull, de har faktisk absolutt INGEN verdens ting. Å fraskrive seg ansvaret på deres egne barn er ingen rettigheter, men en dumskap som ikke ligner på grisen. At de ikke gidder å stille opp for sin egen ungen(e) er det verste en kan gjøre. Skjønner meg ikke på slike mannfolk, at de har samvittigheten for å gjøre det. De vet rett og slett ikke hva de har gått glipp av! Å følge ungene gjennom hele oppveksten deres, og få være med å utfolde dem er det største gaven man har i livet

 

For en liten tid tilbake var det snakk om at alenemor vil miste skatteklasse 2 dersom de får nye samboer, og da hylte en del mødre høyt at det er urettferdig. Hvorfor er det urettferdig? Far som får nye samboer/ gift på nytt, blir jo allerede tatt høyde for det ved beregningen av barnebidrag, dvs mor vil få høyere barnebidrag. Inntekt på bonusmamma blir til og med medregnet selv om ungene ikke er hennes egne, men dersom mor får ny samboer eller gifte seg på nytt gjelder det ikke. Det er URETTFERDIG det...

[Februargullet2013]

Nei,synes mor har mye mer rettigheter enn Far. han kan ombestemme seg,men så klart er han ikke intressert i barnet i hele tatt og kommer inn etter 3 år som forstår jeg det at barnefaren har litt for mye rettigheter

 

Enig i det du sier.....men mor da...hun kan jo ikke bare ombestemme seg. Eller?

 

Så klart,men hvis for eks ho kommer etter 3 år og samme med far,bør de holde seg vekk..

[Anonym bruker]

Jeg synes også at far har for mange rettigheter. Jeg har vært alene hele tiden, og plutselig vil bf ha 50/50. Jeg prøver å beskytte mitt barn for at samværet skal ha en naturlig tilpassing, men bf vil bare 'hoppe i det' og ha lange helger med en gang. Det synes ikke jeg er greit når barnet ikke er to år en gang. Men det er 'barnets rett' sier far. Min lille kan noen få ord, og spør ofte etter besteforeldre og tanter, men aldri etter pappa..

 

Ofte føler jeg at 'barnets rettigheter' bare er en kamuflasje for 'fars rettigheter'.

 

Jeg mener selvsagt at far skal ha rett til samvær, og at mor ikke kan nekte han det, men det skal ikke gå på bekostning av barnets beste, noe det lett kan gjøre. Hvis mor nekter bf samvær kan hun få store bøter, men dersom far ikke gidder å følge opp samværet, hva får han da? Ingenting!!

 

Problemet er vel at lovene er generelle, de tar ikke hensyn til en enkelt situasjon, men nyanserte lover er jo ganske så ugjennomførbare. Hvem skal avgjøre om det er barnets eller fars interesser som blir ivaretatt i det enkelte tilfellet? Mor? Jeg har på følelsen at ganske så mange mødre ville trenert samvær om dette var mulig. Kanskje fordi samarbeidet med far er dårlig, hun er sint og bitter, eller vil ha kontroll. Mors egoistiske ønsker ville nok mange ganger ha overskygget barnas rettigheter - og ønsker. Har mange ganger høre mødre rope ut om barns beste, når de egentlig tenker på sitt beste.

 

Signer på denne!

Det fins faktisk utrolig mange fedre der ute som ønsker å stille opp 50/50, og til og med me ungene sine, men pga hevngjerrighet hos eksere nekter de fedre det. De bruker all sin makt å ikke la far få mer samværet på papiret pga alle økonomiske støtter de får bl.a OS, dobbel barnetrygd, barnebidrag, lavere skatt, 60% +- dekt barnehage eller SFO og ikke minst bruke full omsorg for å tvinge fedre til å bøye seg for deres egoistiske ønsker og viljen.

 

å si at fedre har mange rettigheter er bare tull, de har faktisk absolutt INGEN verdens ting. å fraskrive seg ansvaret på deres egne barn er ingen rettigheter, men en dumskap som ikke ligner på grisen. At de ikke gidder å stille opp for sin egen ungen(e) er det verste en kan gjøre. Skjønner meg ikke på slike mannfolk, at de har samvittigheten for å gjøre det. De vet rett og slett ikke hva de har gått glipp av! å følge ungene gjennom hele oppveksten deres, og få være med å utfolde dem er det største gaven man har i livet

 

For en liten tid tilbake var det snakk om at alenemor vil miste skatteklasse 2 dersom de får nye samboer, og da hylte en del mødre høyt at det er urettferdig. Hvorfor er det urettferdig? Far som får nye samboer/ gift på nytt, blir jo allerede tatt høyde for det ved beregningen av barnebidrag, dvs mor vil få høyere barnebidrag. Inntekt på bonusmamma blir til og med medregnet selv om ungene ikke er hennes egne, men dersom mor får ny samboer eller gifte seg på nytt gjelder det ikke. Det er URETTFERDIG det...

 

Her var det jo så vidt jeg vet ikke snakk om de fedrene som vil være en del av livene til barna..har som regel hatt kontakt eller kanskje bodde med mødrene til barna før de var født.

 

F.eks i mitt tilfelle så fikk jeg valget mellom abort eller samboeren min, valget var ganske så enkelt. Han har sagt hele veien at min sønn ikke er ønsket til og med etter han ble født. Bf har vært på besøk 3 ganger på 15 mnd og er da ikke noe spes interessert i å leke med sønnen sin, men ser heller på tv eller leser noe..

 

Nå ønsker han å ha 50/50 for det er jo sønnen og da kan han kreve det siden det er biologi. Bf kjenner ikke sønnen sin og han bor langt vekke. Han mener han er den viktigste personen i livet i sønnen sitt liv siden han er gutt og det er sønnen.

 

Men når det kommer til samvær skal det kun skje på bf sine premisser og når han har tid. Dette vil ikke jeg, da blir jeg kalt sabotør, egoistisk osv. Vil ikke at min sønn skal vokse opp med skuffelse. Men bf har jo krav på å se sønnen sin men jeg mener det ikke er det beste for bf har ikke tid.

 

Han kunne kanskje klarer å se han annehver mnd hvis han ikke fikk 50/50...men det som jeg syns blir så feil at de som oftes ikke trenger å bevise at de kan ha samvær.

 

Hvis mor saboterer samvær så er det faktisk dagbøter hun kan få...men far kan bare komme og gå når han vil.

 

Jeg kan være så utrolig sinna på bf, men jeg ønsker på en måte at de skal ha kontakt, men samtidig ikke for han sier rett ut at han ikke prioriterer sønnen sin for han har så mange andre ting å gjøre.

Da tenker jeg at han kun ønsker samvær for å slippe barnebidrag og lette på samvittigheten.

 

Jeg syns de har for mange rettigheter til å kreve når de har avskrevet seg barnet...