Strever med å håndtere 3-åringen min.

[Anonym bruker]

Og det synes jeger leit og tøft. Han setter meg helt ut av spill, og jeg synes et er vanskelig å handle rasjonelt og fornuftig. Har tre eldre barn (mye eldre), som er flotte, selvstendige ungdommer. Har nok hatt noen runder med dem i ulike peroder også - som vi alle har med våre barn.

 

Men denne gangen er det annerledes. Jeg gruer meg til samvær der det er andre barn, jeg guer meg til det levenet som blir hver morgen og som regel etter barnehagen. Ikke fordi jeg har en forventning om at det ikke skal være bråk eller runder som vi kaller trass (som jeg egentlig ikke kaller trass men en del av utviklingen mot et selvsendig individ), men fordi jeg ses vi har dete hele tiden og jeg kan ikke skjønne hvordan vi skal komme u av det.

 

Han lar seg lett påvirke negativt av barn på samme alder som han mener gjør ting de ikke skal. Det medfører også at han får mye tilsnakk fordi grensene hans for hva han tolererer av andre barn er meget lav.

 

Barnehagen ser ikke avvikende atferd, men de ser en meget bestemt og intelligent gutt som trenger meget klare og stramme grenser. Jeg ser men mine øyne avvikende aferd, men er kanskje subjektiv...

 

Skulle ønske jeg ikke opplevde minstemann på denne måten, det har blitt utrolig tøft med fire barn når jeg opplever at huset ble satt helt på hodet når han km til verden (har vært tung hele tiden, er ikke "3-årstrassen" dette her). Synes så synd på han fordi jeg ikke klarer å håndtere han odt nok, lille vennen min.