Min mor har fått kreft...

[PaprikaPotetegull]

Dette er noe jeg tenker på daglig... Hun fikk diagnosen i sommer, og tar cellegift annenhver uke.. Hun er i fin form, takket være god form. Men.. Hun sier at de ikke for bort alt... Uff.. Ble litt paff da hun sa mer eller mindre at hun kommer til å .. Vet ikke hva jeg skal gjøre om jeg mister min mor...

[Catlady]

Uff !! Kreft er den jævligste av alle sykdommer !!!! Kjenner følelsen din, for min far har også kreft nå. Hatt sykdommen i et par år. "symptonfri" nå, men vet at det er spørsmål om tid før den kommer tilbake. Og vet også at han kommer til å dø av sykdommen. De cellegiftkurene og operasjonene han gikk igjennom holdt på å ta knekken på han og, og det var helt sinnsykt å stå på sidelinjen å se hvor syk og dårlig han var...

Du har min absolutte medfølelse for dette er bare helt jævlig, og sinnsykt tøft. Støtt deg til de du har rundt deg.

[itb]

Vi har akkurat vært i gjennom det med min svigemor. Hun er frisk nå, men det har vært en tungt år. Dette er da min svigemor som er helt fantastisk, men hun er ikke min mor. Kan ikke se for meg engang hvor ufattelig tungt det måtte være dersom det var mamma! Du har også min absolutte medfølelse FruParis!

[Anonym bruker]

Hei,

først så vil jeg gi deg en klem for det er tøft å være pårørende til en alvorlig syk. Har dessverre selv erfaring med kreft da min pappa døde av kreft og jeg selv fikk påvist brystkreft for 2 år siden.

 

Det som er med kreft er at selv om de ikke får bort alt så kan man faktisk leve lenge med kronisk kreft så lenge man tåler medisinen og kroppen respondere positivt på medisinen. Jeg har en venninde som er inne i sitt 2 år og hun har det bra. Hun vet naturligvis at hun skal dø av dette, men tror at det fint kan vare noen år.

 

Selv om de Nå sier at de ikke får bort alt så kan det faktisk henne at kroppen/medisinen får fjernet kreften.

Det som er super viktig er å beholde håpet for så fort dette er borte er veien videre veldig kort.

 

Det er normalt å ha en sorgprosess når man får en slik diagnose, men du Må snakke med noen om dine tanker. I påvent av psykolog har jeg brukt fastlegen. Du må ut med dine tanker/følelser slik du kan konsentrere deg om din mamma og lage fine minner som men henne og holde henne ved godt mot.

Hun kommer til å trenge styrke for å komme igjennom dette.

 

I lyset av mine egne erfaringer så vet jeg hva jeg ville har sagt til pappa før han dødde. Det som bekymre meg mest som mamma: "jeg kommer til å savne deg, men det kommer til å gå fint. Jeg kommer til å få det bra"

 

Lykke til og masser av medfølelse.

 

Hilsen P

[jente_80]

Vet dessverre så alt for godt hva du går igjennom. Min mann er kreftsyk og framtida er uviss. Vi får håpe han har mange gode år igjen.

 

Sender deg en varm klem

[Anonym bruker]

Vet akkurat hvordan det føles. Pappa fikk også kreft i sommer, og da en kreftform som så godt som ingen overlever. Har også spredt seg endel, og han går på kontinuerlig cellegift og stråling, har vært gjennom operasjoner, og har en heltidsjobb som kreftpasient nå, er på sykehuset hver dag for stråling og cellegiftbehandling. Jeg har på ingen måte råd til å miste pappaen min, og det er en forferdelig tung sorg å bære. Mirakler kan skje, men selv om jeg har et snev av håp er jeg også veldig realistisk. Jeg håper bare at han holder seg i live lengst mulig (de fleste dør etter få mnd med denne kreftformen), og at den tiden blir så god som mulig. Heldigvis er han sterk som en okse, og har tålt all behandling, og store operasjoner, forbausende bra. Ingen bivirkninger så langt, man kan ikke se på ham at han er syk, og han føler seg som han alltid har gjort. Håper han holder seg like sterk, sånn at han fortsatt kan få aggressiv behandling mot kreften.

 

Sender deg en klem, det er ubeskrivelig vondt å være pårørende til noen som har uhelbredelig kreft.

[Anonym bruker]

Huff, trist:(

 

Selv har jeg en svigermor med lymfekreft(hatt det i ca 7 år) men nå er det kritisk, blitt lagt inn og funnet mer i hodet hennes. Vi har fått beskjed om at om ho ikke responderer på medisinene nå så har ho ca 3 mnd igjen Det gjør så inderlig vondt å se hva ho må gjennom. Men vi sier her at vi må ta en dag av gangen og ikke ta sorgene på forskudd, for ho kan ha flere år igjen også å da er det synd å bruke de på å vente på noe tragiskt.

 

Kan jeg spørre hva slags type kreft de dere kjenner har?

[Anonym bruker]

Huff, trist:(

 

Selv har jeg en svigermor med lymfekreft(hatt det i ca 7 år) men nå er det kritisk, blitt lagt inn og funnet mer i hodet hennes. Vi har fått beskjed om at om ho ikke responderer på medisinene nå så har ho ca 3 mnd igjen Det gjør så inderlig vondt å se hva ho må gjennom. Men vi sier her at vi må ta en dag av gangen og ikke ta sorgene på forskudd, for ho kan ha flere år igjen også å da er det synd å bruke de på å vente på noe tragiskt.

 

Kan jeg spørre hva slags type kreft de dere kjenner har?

 

Jeg kjenner til ei dame på 63 som har hatt kreft i 8 år allerede. Hun bruker et par mnd hvert år på cellegift/stråling, (ikke sikker på type). Resten av året har hun det bra til neste kontroll.. Alltid noe nytt å finne..

Hun vil dø av kreft, men har fått beskjed om at hun lett kan leve 10-15 år til, hvis hun får regelmessig hjelp for å holde det i sjakk. Bare det ikke sprer seg til skjelett og slikt da..

Trasig å måtte vite at man kommer til å dø på denne måten

[jente_80]

Jeg kan svare for meg; min mann har kreft i tykktarm med spredning til lever.

[Catlady]

En klem til alle !!

[Anonym bruker]

Det er vanskelig, ja, man kommer nærmere enn man kanskje ønsker og det er en påminnelse om at man en dag blir aleine.

[midgard]

Dette er noe jeg tenker på daglig... Hun fikk diagnosen i sommer, og tar cellegift annenhver uke.. Hun er i fin form, takket være god form. Men.. Hun sier at de ikke for bort alt... Uff.. Ble litt paff da hun sa mer eller mindre at hun kommer til å .. Vet ikke hva jeg skal gjøre om jeg mister min mor...

 

Først får du en supergooood klem herfra:)

 

Jeg står med beina i en lignende situasjon. Min mor fikk diagnosen for snart 3 år siden, og vi fikk etterhvert vite at dette er noe hun må leve med.... utrolig vanskelig. Nå har vi levd med denne krisen lenge og krisen har på en måte blitt en del av hverdagen, det har blitt normalen for oss....

 

Jeg har et godt og nært forhold til min mor og klarer heller ikke "se" for meg at hun skal bli borte (hun er bare 58 år), men prøver å verdsette den tiden vi har (hun er fremdeles til hyppig kontroll - annenhver mnd faktisk). Det er også tøft å se på skadene hun har fått av behandlingen (cellegiften), men nå etter jul skal hun på behandling/opptrening i en mnd - det ser hun frem til:)

 

Dette er tøft, man kommer nær på livet - jeg har virkelig lært meg hva som er viktig, og hva jeg bruker tiden min på. Jeg har ingen "gode" råd, men du kan sende meg en pm om du ønsker å ha noen å snakke med.

[Anonym bruker]

Jeg har også en pappa med kreft, han har også en kreftform som han ikke vil bli kvitt. Han har nå levd med kreften i over 5 år, tar noen runder med cellegift i året, og det har holdt kreften i sjakk, han har litt smerter, men klarer seg helt fint. Min pappa har respondert så godt som overhodet mulig på medisinene, og kroppen hans kan ikke ha mere cellegidt nå, men heldigvis finnes det flere muligheter. Det at han har kreft har blitt endel av hverdagen, jeg kan ikke sørge hver dag i 5 år, man må leve og ta vare på den tiden man har, og håpe på mange gode år til. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det vil bli den dagen det bare går nedover, og gruer meg skikkelig, men enn så lenge prøver jeg å bare få masse kvalitetstid med pappa og at ungene får masse gode minner med bestefar. Det er vondt, jeg slet veldig i starten, men det går lettere nå....sikkert helt til den dagen de dårlige nyhetene begynner å komme....

[PaprikaPotetegull]

Takk for støtten. Er ikke lett dette her. Min ektemann har hatt testikkel kreft, og det var en tøff påkjenning for oss begge. Vi kom i grevens tid, men han er pr dags dato 100% frisk! Min mor har kreft i tykktarmen, med spredning til lever og noen "små" plasser i magen..( er litt usikker på hvor det er..) men er i fin form, og tåler cellegiften forholdsvis bra. Heldigvis er hun i god form. Hun har mistet håret på hodet.. Det var rart å se henne uten hår, men hun ser godt ut:) Selv om hun er syk, er hun med godt mot! Og det virker ut som hun har fått en nytt syn på livet.. Jeg/Vi håper at hun lever til hun blir gammel og grå. Men det skal et under til Ingunn overlever dette dessverre.. Uff.. Hun er 50 år, men har stor familie med mange som er glade i henne:)

[Anonym bruker]

Vet akkurat hvordan det føles. Pappa fikk også kreft i sommer, og da en kreftform som så godt som ingen overlever. Har også spredt seg endel, og han går på kontinuerlig cellegift og stråling, har vært gjennom operasjoner, og har en heltidsjobb som kreftpasient nå, er på sykehuset hver dag for stråling og cellegiftbehandling. Jeg har på ingen måte råd til å miste pappaen min, og det er en forferdelig tung sorg å bære. Mirakler kan skje, men selv om jeg har et snev av håp er jeg også veldig realistisk. Jeg håper bare at han holder seg i live lengst mulig (de fleste dør etter få mnd med denne kreftformen), og at den tiden blir så god som mulig. Heldigvis er han sterk som en okse, og har tålt all behandling, og store operasjoner, forbausende bra. Ingen bivirkninger så langt, man kan ikke se på ham at han er syk, og han føler seg som han alltid har gjort. Håper han holder seg like sterk, sånn at han fortsatt kan få aggressiv behandling mot kreften.

 

Sender deg en klem, det er ubeskrivelig vondt å være pårørende til noen som har uhelbredelig kreft.

 

Hvilken type kreft har han?

[Anonym bruker]

Anonym #7 her.

 

Hvordan går det med deres syke kjære for tiden?

 

Her misstet jeg min svigermor og mannen sin mor natt til mandag. Ho har slitet med kreften i ca 7 årsom jeg skrev tidligere, for noen mnd tilbake fant de 7 svulster i hodet hennes som de strålte over i 10 dager. Når ho var på siste stråling oppdaget de en ny kreft i magen. Denne kunne ho ikke begynne noe behandling for før formen etter strålinga var bra. Denne svulsten i magen vokste og vokste og ho så til slutt høygravid ut. Formen ble jo naturligvis ikke bedre siden ho ikke kunne starte noen behandling.

Vi krysset alt vi hadde for at dette skulle gå bra. Plutselig ble ho akutt dårlig og ble hentet med ambulanse og kjørt til akutten. Der lå ho å kun fikk økt dose med morfin og div andre smertelindrene. Oppå det hele fikk ho lungebetennelse. Vi begynnte å skjønne hvilken vei dette kom til å gå og at ho nok ikke ville komme til å komme hjem igjen:(:( Det eneste som skjedde var at smertestillene ho fikk ble økt hele tiden. Siste døgnet lå ho kun å kjempet for å puste da ho til slutt sovnet inn natt til mandag Det går så alt for mange tanker igjennom huet som, ho var alt for ung (47år) hvorfor akuratt henne? Barna våres vil aldri komme til å huske ho bortsett fra på bilder, min svigerfar som sitter igjen helt alene, mannen min får aldri sin mamma tilbake, han får ikke sett det herlige samspill mellom bestemor og barnebarna hennes igjen. Dette var så urettferdig som det kan få blitt. Nå gjennstår begravelsen som kommer til å bli noe av det værste jeg noen gang har vært igjen.

Men det skal også sies at det er helt forferdelig for alle oss som sitter igjen men var nok til det beste for henne ettersom hvordan formen hennes var den siste tiden.

 

Jeg håper for alle dere andre med kreft eller kjenner noen med det klarer å kjempe dere gjennom den dritten det fører med.

 

Anonym poster: d792bbdcf4923543531f673a9def5f88