Jeg føler meg så mislykket

[Anonym bruker]

For snart 3 måneder siden ble jeg mamma for andre gang, til en vakker liten sønn. De første ukene etter fødsel svevde jeg på en sky av lykke, og livet føltes perfekt. Så begynte følelsene å svinge mye. Det skulle fryktelig lite til før jeg ble lei meg og tok til tårene. Jeg følte meg trøtt og sliten hele tiden og ganske så deppa. Jeg tenkte det var normalt. Alle disse hormonene som herjer i kroppen...

 

Men de siste ukene har jeg begynt å skjønne at det kanskje ikke er som det skal likevel. Jeg forguder sønnen min, og får ikke nok av ham. Og hodet mitt (og alle rundt meg) forteller meg hvor heldig jeg er, og hvor lykkelig jeg bør være. Men så er jeg ikke det - lykkelig altså. Jeg kan føle på lykke. Men store deler av døgnet er jeg bare lei meg. Jeg går rundt med klump i halsen og jeg må hele tiden kjempe for å ikke begynne å gråte. På kvelden, når alle sover sitter jeg på badet med vasken på, så ingen skal høre. Og gråter - i timesvis. Det vil liksom ikke stoppe. Og tungsinnet vil ikke slippe taket.

 

Gutten er ganske krevende. Han har kolikk, og selv om han sover godt om natten, så er han utrøstelig store deler av dagen. Der er dager hvor det eneste jeg gjør er å bære og bysse på en skrikende unge. Uten stopp. Og først når kvelden kommer og han endelig sovner innser jeg at jeg ennå ikke er ute av morgenkåpa. Jeg har ikke fått børstet tenner, ikke vasket meg, ikke spist frokost.

Jeg føler meg så utilstrekkelig. Mislykket. Hvorfor klarer jeg ikke roe ham. Liker han meg ikke?

 

Jeg ammer. Men helesesøster ba meg prøve å gi ham erstatning, for og se om han roet seg litt. Så gjorde jeg det, ga ham erstatning på kvelden. Og det er nok det som gjør at han sover så godt om natten. I begynnelsen syns jeg dette var supert, og var lettet over at det så ut til å fungere. Men nå kjenner jeg meg mislykket. Ikke en gang fullamme klarer jeg.

 

Jeg har dårlig samvittighet hele tiden. Jeg får ikke ryddet huset. Jeg får ikke handlet. Ikke laget middag. Når mann og eldste barn kommer hjem, så går jeg der og bærer, slik jeg gjorde da de dro på morningen. Jeg føler jeg må unskylde hele tiden, over at jeg ikke duger.

 

Og dårlig samvittighet for at jeg er så lei meg, når jeg ikke skal være det.

 

Og det elste barnet. Jeg har ikke fått noe tid med ham siden lillebror ble født. Han er bare sammen med pappaen sin. Og jeg føler jeg mister ham.

 

Jeg klarer ikke sove. Alle forteller meg hvor heldig jeg er som har baby som sover om natten. Og visst er jeg det. Men jeg får ikke sove selv. Jeg gråter mye når jeg burde ha lagt meg. Og når jeg er ferdig å gråte, så får jeg ikke sove. Jeg blir bare liggende å stirre og tenke vonde tanker. Jeg har ikke sovnet før etter fire de siste tre ukene. Og så er det opp klokka seks.

Jeg har hatt store søvnvansker før i livet, men har blitt bedre. Da fikk jeg hjelp av medikamenter, men det kan jeg ikke ta nå - for jeg ammer jo.

 

Og så er det matlysten. Da jeg fikk nr. 1 sleit jeg også litt med matlysten de første ukene. Men det gikk over, så jeg tenkte det ville gjøre det denne gangen også. Men jeg får ikke i meg mat. For det første fordi jeg går der og bærer babyen hele dagen, og glemmer meg selv litt. Men når jeg først får satt meg ned og skal spise, så er det også vanskelig. Jeg blir kvalm, og den bare vokser i munnen. Jeg klarer å få i meg litt, men det er så alt for lite. Som oftest ikke mer enn en brødskive om dagen. Og flere ganger har jeg gått mange dager uten mat i det hele. Jeg skjemmes, og føler jeg må skjule at jeg ikke spiser for omgivelsene. Jeg har gått ned nesten 30 kilo siden fødselen, og er undervektig nå.

 

Og fødselen. Tenker jeg på hele tiden. Den som var så rask og fin og ukomplisert. Som alle sier jeg var heldig med. Den klarer jeg ikke få fra meg. Det var følelsen av å miste helt kontrollen over meg selv jeg ikke likte. Smertene og alt det andre var greit. Jeg ble utsatt for seksuelle overgrep som liten - noe som er bearbeid og lagt i en skuff. Men under fødselen kom mye av dette tilbake. Jeg følte meg så veldig utrygg og redd.Og så har denne følelsen av utrygghet på en måte satt seg i kroppen føler jeg.

 

 

Jeg syns det er fryktelig vanskelig å snakke om hvordan jeg har det, for alle (og jeg selv) forventer at jeg er så lykkelig. Så jeg sier jeg er litt sliten, og da klapper de meg på ryggen og sier at ja, det er alle nybakte mødre, men du er nå jammen heldig som har en unge som sover så godt på natten...

[Anonym bruker]

Beklager at det ble så langt. Hadde visst mye på hjertet i kveld.

[Ladybird2014]

Sender deg en stooor klem! Kjære deg, jeg forstår godt at du er sliten og føler deg mislykket. MEN du er ikke mislykket. Du er sliten og trenger å snakke med noen. Kanskje du kan ta kontakt med helsestasjonen?

[Anonym bruker]

Beklager at det ble så langt. Hadde visst mye på hjertet i kveld.

 

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg gikk lenge sånn som du beskriver. Jeg tror du muligens kunne hatt nytte av profesjonell hjelp, til å komme ut av den onde sirkelen du er inne i.

 

Hva med å ta en tur til legen, be om en henvisning til psykolog?

Ingen trenger faktisk å vite det engang.

Noen ganger hjelper det faktisk å snakke med en nøytral person, som ikke kjenner deg/ er i familie eller vennekrets..

 

Jeg snakker av egen erfaring. Har gått i terapi på 2 året . Først etter ett helt år i terapi, så begynte jeg å føle at jeg levde igjen og jeg kjente at jeg fikk en gladfølelse. Når det stod på som verst, trodde jeg aldri at jeg kunne bli glad igjen, men med god tid og god hjelp, så går alt an;-)

 

Hva du enn velger, så ønsker jeg deg masse lykke til:)

[Anonym bruker]

Tusen takk for at dere gadd å lese og svare (begge to). Jeg har gått i terapi noen år jeg også, før. For å bearbeide det jeg opplevde da jeg var liten. Jeg syns det var fryktelig tøft (å gå i terapi) men kom meg frisk ut av det, noe jeg er veldig fornøyd med.

Jeg har slik en sperre for å skulle be om hjelp en gang til. Er så redd for at det betyr starten på en ny runde med år i terapi. At jeg på nytt skal bli syk. Jeg kjønner jo at det er å stikke hodet i sanden, og at det ikke er det å be om hjelp som evt. ville gjøre meg langvarig syk. Men har veldig lyst til å klare meg selv...

Var på helsestasjonen for noen dager siden (kontroll) og lekte med tanken om å prate med helsesøster. Men så er vi ikke helt på nett helsesøster og jeg. Ikke noe galt med henne, men vi har ikke helt kjemien, og det gjør det vanskelig å åpne seg.

hi

[Anonym bruker]

Hei HI!

 

Du har det jammen ikke lett for tiden stakkars. Sender deg en stor klem. Det hørest ut som om du sliter med fødselsdepresjon. Kanskje fastlegen din kan hjelpe deg? Bestill deg en time i morgen, og fortell ham/henne det du har fortalt oss.

 

Min lille skatt har også hatt kolikk (hver kveld i 6 uker), og det var grusomt mens det stod på. Time etter time med intens gråting og hulking, og utslitte foreldre. Heldigvis fant vi en vidunderkur i det gamle kjerringrådet sukkervann. Har du prøvd det? Bland 1 dl vann (ca 40 grader) med to små teskeier sukker, og gi litt til barnet ved hjelp av enten skei, plastsprøyte e.l. Bare ca 5 ml i gangen.

 

Det hjelper ikke med alle barn, men med de det hjelper med, så kommer virkningen ganske kjapt (5-10 min). Vi gikk fra gråting i 3-4 timer hver kveld, til bare maks 20 minutt (måtte lage og gi sukkervannet når gråtingen startet, det kan ikke gies forebyggende). De fleste kveldene forsvant gråtingen helt, og om det startet opp igjen f.eks et par timer senere, så ga vi mer sukkervann.

 

Håper dette kan være til hjelp for kolikkdelen av det du sliter med.

 

Lov meg/oss at du tar kontakt med lege eller helsestasjon i morgen, for å få hjelp med tristheten/depresjonen din. Du fortjener det!

[Anonym bruker]

Tusen takk for tipset om sukkervann! Det visste jeg jo at fantes, for brukte det litt med nr. 1. Men hadde helt glemt det. Det skal jeg prøve i morgen. Takk

[marsgutt 2013]

sender en stor go klem.

det du føler er nok kansje normalt, og det er mange som får det slik etter at di får barn, jeg gikk på en kjempe smell med første jeg fikk og prøvde over lang tid og skjule det at jeg sleit. jeg var så heldig med at hun sov hele natten fra hun var 6 uker og på dagtid var hun ogs bare snill og grei. men jeg var mye alene og ung jeg var vant til barn, men og få et eget er jo noe helt annet. etter vært mistet jeg melken og da braste hele verden sammen men jeg skjulte det. jeg gikk i 6 måneder slik. min svigermor prøvde og hjelpe for hun så tegnene. men jeg var sta og nektet på at noe var galt. en dag kom hun på besøk og fant meg sammen krøllet på sofaen helt utrøstelig. hun kjørte meg rett til legen og jeg ble henvist til terapi. det tok rundt 7 måneder før jeg var 100 % på fotene igjen. mye for at jeg lot det gå så langt. er ikke mange fine bilder av meg og jenta mi fra det første året, di er enten av meg i morgen kåpe eller så står håret til alle kanter.

det jeg har lært av det er at det er bedre og svelge stoltheten og be om hjelp. nå vet jeg hvis dette skjer med andre man så skal jeg be om hjelp med en gang.

 

du er nok en super mamma og trenger bare noen og prate med, at du ikke fullammer betyr ikke at du er mislykket det betyr at du gjør det du mener er riktig for ditt barn. ta en telefon til legen i morgen tidlig og be om 1 time. hvis du har en god vennine eller noen du kjenner kansje som har hatt små barn kan du også prate med. det er ingen skam i og be om hjelp og det er mange mødre som trenger det.

 

håper ting blir lettere etter vært

[Fiemamma]

Ajjj, så hard du er mot deg selv da HI Kan love deg at jeg hadde vært dau for lengst hvis jeg var i dine sko, så du skal jaggu være stolt over ALT DU KLARER til tross Du trenger hjelp og avlastning snarest så du får kommet til hektene og får opp energien!