Jeg orker ikke mer :(

[Anonym bruker]

Sitter her på jobb og gråter (glad jeg er alene her). Jeg orker ikke å være sammen med samboeren min mer. Jeg elsker han, og vil jo egentlig... Men han ødelegger meg helt. Jeg er snart ikke meg selv lenger.. Han er sjalu, kontrollerende og aggresiv. Jeg må liste meg rundt og vokte hvert ord jeg sier. Han er ikke slik hele tiden altså, men jeg vet aldri når det kommer. Og det er jeg så ufattelig lei av, å alltid være på vakt. Må ta en prat med han i kveld tror jeg, orker bare ikke mer....

[Anonym bruker]

Håper du gjør alvor ut av at du ikke orker, da.

 

Har dere unger?

[*desemberbaby*]

<3 jeg hadde det også slik en gang.. Vær sterk! Du kommer igjennom det! :-)

[mamma_bergen]

Kjære deg!!

Du beskriver meg for nesten ett år siden,jeg endte opp som et totalt nervevrak og kjente ikke meg selv igjen.Jeg kjeftet alltid på mitt barn for jeg var redd EKSEN skulle bli sint på henne.Han kontrollerte meg fullstendig,jeg hadde ingen venner igjen,ikke noe sosialt liv.Jeg gikk alltid på "nåler" og vasket og handlet og prøvde å ha alt i perfekt stand døgnet rundt.Samtidig jobbet jeg 100% og hadde datteren å ta meg av..Jeg kan fortsette,men du forstår tegningen

 

Tilslutt klarte jeg å gå fra han,etter å ha prøvd i flere år.Da var jeg så nedkjørt at jeg var på randen av enten selvmord eller totalt sammenbrudd..Det var tøft og vanskelig,men jeg hadde heldigvis støtte fra familien min

 

Nå begynner jeg å få det helt supert :)

[Anonym bruker]

Håper du gjør alvor ut av at du ikke orker, da.

 

Har dere unger?

 

Ja vi har to barn. Hadde det ikke vært for de hadde jeg vært vekk for lenge sia....

[2barns mor]

Håper mannen din er slik at du faktisk KAN snakke med han? Det er det jo ikke alle som er.... Hvis han er klar over sin situasjon selv, så kanskje det kan være håp om en bedre framtid? Hvis dere har barn, så må du jo selvfølgelig også tenke på deres situasjon. Er han like kontrollerende til de? må de liste seg rundt på tå hev hele tiden for ikke å si eller gjøre noe som får han sint?

 

Kanskje familievernkontoret kan være et steg å ta for dere? Du sier at du elsker han, så egentlig så vil du kanskje ikke ut av forholdet, men få det bedre?

 

Uansett, håper dere får snakket litt sammen ikveld.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Håper mannen din er slik at du faktisk KAN snakke med han? Det er det jo ikke alle som er.... Hvis han er klar over sin situasjon selv, så kanskje det kan være håp om en bedre framtid? Hvis dere har barn, så må du jo selvfølgelig også tenke på deres situasjon. Er han like kontrollerende til de? må de liste seg rundt på tå hev hele tiden for ikke å si eller gjøre noe som får han sint?

 

Kanskje familievernkontoret kan være et steg å ta for dere? Du sier at du elsker han, så egentlig så vil du kanskje ikke ut av forholdet, men få det bedre?

 

Uansett, håper dere får snakket litt sammen ikveld.

 

Lykke til!

 

Nei, han har heldigvis aldri oppført seg sånn ovenfor eller foran ungene. Eldste er 8, yngste 3. Han er en fantastisk far! Men jeg er redd de merker det på stemningen da.. han har endret seg svært gradvis gjennom de ti årene vi har vært sammen.

[Anonym bruker]

Kjære deg!!

Du beskriver meg for nesten ett år siden,jeg endte opp som et totalt nervevrak og kjente ikke meg selv igjen.Jeg kjeftet alltid på mitt barn for jeg var redd EKSEN skulle bli sint på henne.Han kontrollerte meg fullstendig,jeg hadde ingen venner igjen,ikke noe sosialt liv.Jeg gikk alltid på "nåler" og vasket og handlet og prøvde å ha alt i perfekt stand døgnet rundt.Samtidig jobbet jeg 100% og hadde datteren å ta meg av..Jeg kan fortsette,men du forstår tegningen

 

Tilslutt klarte jeg å gå fra han,etter å ha prøvd i flere år.Da var jeg så nedkjørt at jeg var på randen av enten selvmord eller totalt sammenbrudd..Det var tøft og vanskelig,men jeg hadde heldigvis støtte fra familien min

 

Nå begynner jeg å få det helt supert :)

 

Så flott at du har klart og gå og at du har det bra nå!! Drømmer om å kome dit du er nå. Samtidig er jeg også litt redd for å være alene.. Tenk om jeg aldri finner noen igjen? Men samtidig er det kanskje bedre å være alene enn å være sammen med en som bare tråkker deg ned og som du ikke føler deg vel med...hi

[LillaGorilla♥♥]

Du må gå. Ingen skal ha det sånn, og barn skal ikke vokse opp i hjem der mor tråkkes ned i søla av far.

[mamma_bergen]

Kjære deg!!

Du beskriver meg for nesten ett år siden,jeg endte opp som et totalt nervevrak og kjente ikke meg selv igjen.Jeg kjeftet alltid på mitt barn for jeg var redd EKSEN skulle bli sint på henne.Han kontrollerte meg fullstendig,jeg hadde ingen venner igjen,ikke noe sosialt liv.Jeg gikk alltid på "nåler" og vasket og handlet og prøvde å ha alt i perfekt stand døgnet rundt.Samtidig jobbet jeg 100% og hadde datteren å ta meg av..Jeg kan fortsette,men du forstår tegningen

 

Tilslutt klarte jeg å gå fra han,etter å ha prøvd i flere år.Da var jeg så nedkjørt at jeg var på randen av enten selvmord eller totalt sammenbrudd..Det var tøft og vanskelig,men jeg hadde heldigvis støtte fra familien min

 

Nå begynner jeg å få det helt supert :)

 

Så flott at du har klart og gå og at du har det bra nå!! Drømmer om å kome dit du er nå. Samtidig er jeg også litt redd for å være alene.. Tenk om jeg aldri finner noen igjen? Men samtidig er det kanskje bedre å være alene enn å være sammen med en som bare tråkker deg ned og som du ikke føler deg vel med...hi

 

Jeg var også redd for å være alene,men jeg hadde ikke så mye valg..Det er absolutt ikke verdt å leve på den måten,å føle seg liten og ubetydelig og alltid være redd og nervøs..Og du finner noen når du er klar for det Jeg har truffet en super fyr,men er veldig forsiktig ennå,man blir jo redd for å havne i samme suppe en gang til.Men jeg har god tid og trenger fremdeles å finne meg selv igjen helt og fullstendig

 

Jeg tenker at siden jeg klarte det,så kan hvem som helst klare det! Det er deilig å tenke selv,ta egne avgjørelser,være glad eller trist uten å få kjeft for det osv..

 

Masse lykke til