Er du 20 år?

[Anonym bruker]

Er du 20 år, og barn? Kan du fortelle meg litt om hvordan du synes det er å være mor som 20åring?

[Popelko]

Jeg var 20 når jeg fikk mitt første barn. Det var totalt uplanlagt, og jeg var vel ikke akkurat det jeg ville kalt mammamateriale. Men jeg vokste med oppgaven, og ting gikk mye lettere enn jeg hadde trodd :-) (helt til trassalderen meldte sin ankomst:p) Jeg har heletiden vært sjeleglad for at det skjedde, for jeg ble veldig fort klar for oppgaven, og har aldri følt at jeg har stilt dårligere enn andre.

 

Lykke til :-)

[Anonym bruker]

Jeg var også 20 år da jeg ble mor, i tillegg alene nesten hele det første året. For meg var det ufattelig tøft. Jeg var absolutt ikke forberedt. Etter fem år viste det seg i og for seg at barnet har mild autisme, så det bidro naturligvis til at det alltid føltes så voldsomt, uoverkommelig og vanskelig de første årene.

[min<3]

Jeg er tjueti, teller det?

[Anonym bruker]

Jeg fikk også første da jeg var 20, er 23 nå og har to barn - er hjemme med minste nå (permisjon) Barnet (nå barna) var ønsket og godt planlagt. Vi var studenter uten tilleggsjobb. Hadde (og har)orden i økonomien. Nå er mannen ferdig utdannet, jeg går for master. Det å studere blir mer som en jobb for meg, og den jobben har det gått fint å kombinere med morsrollen - både praktisk og økonomisk. Har ofte korte dager og fridager.

 

Tror ikke det er så annerledes for en tjueåring og en eldre person og bli mamma - så hvorfor vil du bare ha svar fra tjueåringer? Den første tiden var preget av hyppig amming, babykos, våkennetter, hyling, latter, gleder og tårer - både med nr. 1 og med nr. 2 (da jeg var litt eldre). Med nr. 1 var det klart fler spørsmål enn med nr. 2. Man blir mamma for aller første gang og er usikker på om man gjør det riktige for babyen. Man får ofte råd fra venner og familie - og noen ganger får man også motstridende råd. Da vil jeg bare si: Følg din egen magefølelse, du kjenner babyen din best.

 

Barna har fått bli med oss på mange ferieturer, og vi koser oss som en småbarnsfamilie - med visse unntak (når treåringen trasser og IKKE VIL det mamma vil ). I helgene drar vi gjerne ut i skogen, besøker familie, drar til lekeplass/lekeland osv. Tror vi er ganske ordinære Eier bolig, bil og hybelkaniner i fleng.

[Gjest eelis+kian ♥]

Jeg fikk gutten min to måneder før min 20-årsdag. Det gikk overraskende fint

[ღTyrkiskPepperღ]

Jeg fikk min datter da jeg akkurat var fylt 20 år. Når jeg var 22 fikk eg min sønn. Synes det har gått veldig bra. Litt tøft til tider( men det er pga min datters diagnose) Det var ett sjokk å bli gravid som 19-åring og jeg ante inne hva jeg gikk til, hadde jo ikke holdt en baby siden jeg var liten, men jeg synes jeg har klart meg utmerket godt:)

Endret 16. oktober 2012 av ღTyrkiskPepperღ

[Gjest Juliea - kukløsklan]

Jeg var 21. Jeg ble klar med engang jeg så positiv test. og gledet meg siden.

 

Jeg elsker å være mamma og føler jeg klarer å balansere mammarollen og å ikke miste meg selv i det hele veldig bra.

 

Det var beintøft i starten og jeg fikk ikke den forelskelsen det var forventet at man fikk. Jeg elsket henne og ville ta vare på henne fra dag en, men var ikke oppslukt. Det er jeg nå da hun er halvannet.

 

Hun var ikke planlagt, men ble fort veldig ønsket. Jeg syntes jeg er heldig som får kombinert mamma livet og fremdeles få være ung og meg selv. Jeg har masse overskudd og giv til livet og det smitter over på henne for hun er så trygg og tilfreds.

[Anonym bruker]

Jeg VAR 20 år og mor, for 2-3 år siden. Jeg er fortsatt mor altså

Jeg taklet det ikke så bra, men nå hadde jeg en kjæreste som var mest opptatt av seg selv og ikke støttet/hjalp meg. Han var mer en ekstra bekymring for å si dt mildt! Jg hadde en VILL tennåring og en nyfødt baby på den tiden føltes det ut som. Jeg hadde fødselsdep.så jeg er glad for at jeg hadde mulighet til å bo hjemme hos mine foreldre en stund(til han var 9 mnd) Det var ikke før han var ca 2 år at disse fødselsdep."følelsene" slapp helt taket. Jeg Elsket han mer enn noe i verden fra lenge før han ble født og det har jeg alltid gjort, men jeg ønsket ikke å ta hånd om han, jeg ville på en måte gi han bort til noen kjente. Høres jo helt sykt ut, er vannskelig å forklare. Er en lang historie, så jeg dropper å fortsette:P Men jeg kan hvertfall si det sånn at jeg angrer ikke et sekund den dag i dag<3 Han er min solståle som lyser opp hverdagene:)