Buuuhuuu, stakkars meg!

[Anonym bruker]

Mannen min "hjelper" ikke til, han tar seg ikke av barna, han bare prioriterer egne venner og hobbyer, han drikker seg kanon hver helg og kommer hjem når det passer han, han sløser bort pengene, han skjeller meg ut, han hiver glass i veggen, han skremmer livet av barna, han legger skitne sokker på bordet og fiser ved matbordet, han flørter med andre når vi er ute, han tar ikke hensyn når vi har sex, han forventer å "få" sex hver dag.......

 

Men jeg kan jo ikke gå fra han pga da blir jeg heeeelt alene med barna, all verdi står på han og jeg tør ikke leve alene....

 

Puh, er det flere enn meg som blir svett, trett og lei av alle syteinnleggene som daglig kommer her inne?

 

Hva ER det som får kvinner i 2012 til å la seg behandle som møkka under skoa til mennene sine? Har vi virkelig ikke kommet lenger, eller er det bare de skamslåtte og undertrykte som ferdes her inne?

 

Jeg trodde knapt at det fantes slike forhold som jeg daglig leser om her inne! Inntrykket herfra er at det knapt finnes likestilling i de fleste hjem?

[Anonym bruker]

Det kan jo også være noen som troller. Tror du alle har det slik? Da er alle her inne white trash!

Det er jo perfekte tråder for at nikkedamene skal komme med sine gode råd.

[Anonym bruker]

Hva som får kvinner til å finne seg i det? Det er vel gjerne det at valget står mellom det og det å bryte opp en familie, og at man er villig til å strekke seg langt for å holde familien samlet.

 

Jeg levde med en mann som behandlet meg som dritt, overlot alt av ansvar for barn og hjem til meg og var pottesur hele tiden. Hver gang det hardnet til tenkte jeg: "Kan jeg leve med dette for ungenes skyld?" Lenge var svaret ja, og jeg ble værende. Du vil ikke tro hva man venner seg til. Allikevel kom den dagen jeg måtte svare "nei" på spørsmålet. Den dagen besluttet jeg å flytte.

[Gjest Miryks]

Hva som får kvinner til å finne seg i det? Det er vel gjerne det at valget står mellom det og det å bryte opp en familie, og at man er villig til å strekke seg langt for å holde familien samlet.

 

Jeg levde med en mann som behandlet meg som dritt, overlot alt av ansvar for barn og hjem til meg og var pottesur hele tiden. Hver gang det hardnet til tenkte jeg: "Kan jeg leve med dette for ungenes skyld?" Lenge var svaret ja, og jeg ble værende. Du vil ikke tro hva man venner seg til. Allikevel kom den dagen jeg måtte svare "nei" på spørsmålet. Den dagen besluttet jeg å flytte.

 

Man skal ikke strekke seg så langt at man mistrives selv. Handler om livskvalitet.

[Major HotLips Houlihan]

Du virket jo som et veldig sympatisk menneske. Jeg tenker det at man ikke skal dømme andre før man har vært i samme situasjon som dem, kanskje du burde prøve det samme?

[Anonym bruker]

Hva som får kvinner til å finne seg i det? Det er vel gjerne det at valget står mellom det og det å bryte opp en familie, og at man er villig til å strekke seg langt for å holde familien samlet.

 

Jeg levde med en mann som behandlet meg som dritt, overlot alt av ansvar for barn og hjem til meg og var pottesur hele tiden. Hver gang det hardnet til tenkte jeg: "Kan jeg leve med dette for ungenes skyld?" Lenge var svaret ja, og jeg ble værende. Du vil ikke tro hva man venner seg til. Allikevel kom den dagen jeg måtte svare "nei" på spørsmålet. Den dagen besluttet jeg å flytte.

 

Man skal ikke strekke seg så langt at man mistrives selv. Handler om livskvalitet.

 

Når man står midt oppe i det, er det ikke så lett å se hvor langt som er *for* langt. Jeg ser i ettertid at jeg strakk meg altfor langt, men da det pågikk tenkte jeg at det bare var slikt man måtte finne seg i når man er voksen og har andre enn seg selv å ta hensyn til.

[Anonym bruker]

Det er sikkert mange menn som lever sammen med forferdelige damer også, og finner seg i alt mulig. Men vi hører jo ikke om dem her inne

[Anonym bruker]

I de fleste tilfeller er han den "perfekte mann" til man føler at han er den eneste som vil se deg og elske deg for den du er, så starter det i det minimale, maks en gang i mnd, en negativitet hos han, som etter 1 år, 2 år, 10 år er blitt en dagligdags handling, man sitter med felles hus, alt er i fellesskap og barn.

 

Det er lett for de utenforstående å uttale seg, når de ikke vet hva de snakker om.

 

Her gikk jeg fra eksen etter at han sendte meg på sykehuset for 3 uker, jeg var så oppbanket at jeg ble lakt i kunstig koma i 4 dager pga svulmende hjerne.. Han startet som den perfekte mann, og 2 år etter, prøvde han å drepe meg, fordi jeg hadde kontakt med en av mine mannlige venner fra før vi ble sammen. Det han anså som kontakt, var at jeg sa "hei" til han andre når vi paserte han på gata.

 

Jeg sier ikke at ALLE menn ender slik, men at det er lett å bli lurt inn i det, og ikke oppdage hva som har hendt, før man har fått metta si, jeg fikk min når jeg våknet av komaen.

Jeg bare priser meg lykkelig for at vi ikke fikk barn sammen!

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Det er sikkert mange menn som lever sammen med forferdelige damer også, og finner seg i alt mulig. Men vi hører jo ikke om dem her inne

 

Samboeren minvar slik med eksen sin.. Hun utnyttet han og behandlet han særdeles dårlig. Første gang jeg ga han en cd, bare fordi jeg ville være snill, og han hadde nevnt den, så var han automatisk mistenksom, siden eksen hans kun gjorde slikt når han var på vei ut av forholdet, eller hu hadde vært utro.. Han måtte være sjåfør for henne hver helg, så hun fikk drikke seg snydens, på HANS penger.. osv osv... Ble helt satt ut når jeg fikk høre om henne :-/

[Februargullet2013]

Da hadde jeg gått fra han hvis jeg skal være ærlig

[Anonym bruker]

Selv om jeg langt på vei er enig med deg ift at det ikke er nødvendig å leve slik i dag.....

Så sitter jeg likevel med tanken "oj, er det mulig å være så unyansert og ha sånn svart-hvitt-tankegang rundt en sak?? Er det mulig å ha så, hm... snever.... erfaring at man tror det er så enkelt?"

 

Jeg er helt enig i at det er altfor mange som lever i forhold de absolutt ikke burde vært i!! Men ting er ikke svart-hvitt. Kanskje er de selv (kanskje parter) oppvokst i lignende hjem og ikke kjenner noe annet... selv om de vet det er galt og de har det fælt, så har de kanskje ingen referanser til hva en funksjonell familie er. Kanskje er det livet som du ser på som forferdelig nedverdigende mye bedre enn det de har vokst opp i. Kanskje er de blitt psyket så mye ned at de ikke har krefter akkurat her og nå til å gjøre noe med det. Kanskje er de syke og ikke har nok krefter til å starte prosessen alene. Andre lever i reell frykt som kan være lammende. Hvis man f.eks. hver dag blir fortalt at man ikke er i stand til å greie seg alene så vil man gjerne tro på det også når man har hørt det ofte nok - i hvert fall nok til å tvile på seg selv. At noen få finner seg i å ha det slik kun pga økonomiske årsaker, vel... det er også et valg, det er vel det jeg har vanskeligst for å forstå.

 

Men vet du hva.... det jeg synes er felles for mange av dem som skriver slike innlegg du sikter til her inne er at det å ta det opp på anonymforumet ofte er første skritt for dem for å endre den situasjonen de er i eller for komme seg ut av det. Da trenger de faktisk backup og støtte... ikke "sukk, jeg er så lei av å høre-innlegg". Jeg synes de er tøffe som tar opp det de tar opp, for for mange av dem er det første gang de tar det opp, noe som ikke er enkelt for dem.

 

Burde ikke du heller enten hoppe over slike innlegg (du Må ikke lese dem, vet du...) eller gi konstruktive tilbakemeldinger hvis du først leser dem?

 

Siden du blir så "svett, trett og lei" av å lese slike innlegg så er det kanskje på tide å finne andre og mer positive interesser enn å pine seg selv gjennom disse innleggene daglig? Bare et godt tips....

 

Du spør "har vi virkelig ikke kommet lenger, eller er det bare de skamslåtte og undertrykte som ferdes her inne?".... er du en av de skamslåtte og undertrykte også siden du insinuerer at det kun er kvinner her inne som "lar seg behandle som møkka under skoa til mennene sine"......?

(Fordi du er så unyansert måtte jeg bare ta den der... )

 

Kanskje er du bare heldig som lever i omgivelser hvor de fleste behandler hverandre med gjensidig respekt i forhold, alle er tro og alle stiller like mye opp i hverdagen og aldri krangler, at ingen har problemer.

Eller kanskje er det bare du som ikke vet alt om alle i dine omgivelser? Du vet det er mange som fremstår som perfekte og lykkelige og veldig likestilte utad som bare holder en fasade, at alt det perfekte kan dekke over både fysisk og psykisk mishandling?

 

Jeg er imidlertid enig i at vi som kvinner i den verden vi lever i i dag ikke trenger å leve i slike forhold. Men derfra til at det nødvendigvis er "bare" å avslutte et forhold uten videre.... nei, verden er ofte dessverre ikke så enkel, gitt... spesielt ikke om det er barn involvert. Ting tar tid, og det er ofte lange prosesser som skal til.

 

Jeg har stor respekt for de som faktisk ber om hjelp her inne!! De har tatt første steget for å få et bedre liv, og det krever mot for å gjøre, selv om det "bare" er på et anonymforum. Men det er vel også det som er så genialt med anonymforumet, man kan ta opp ting som man ellers ikke har andre å ta det opp med.

 

Så all respekt til dem som faktisk ønsker og prøver å gjøre noe med en vanskelig livssituasjon!