Samlivsbrudd...? Trenger hjelp og råd. (LANGT!)

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne så begynner fra begynnelsen...

Jeg traff min samboer for snart 2år siden mens jeg bodde i utlandet. Etter et par mnd ble vi "sammen" og det gikk veldig opp og ned. masse på og av. han blir EKSTREMT fort sur og for små bagateller. Dette viste jeg jo etterhvert som vi var sammen og etter 5 mnd hadde vi en kjempestor krangel, og jeg reiste hjem igjen til Norge. Før jeg reiste ble vi enig om at vi fortsatt var sammen og at jeg skulle være i Norge 2-3 mnd å jobbe litt for det var så lite arbeid i det landet vi bodde.

 

Så etter et par uker i Norge tar jeg en test, siden mensen var ikke kommet. Den slo ut positiv. Jeg tok den på badet og når jeg så opp i speilet så jeg at jeg smilte stort. Dette var ikke planlagt og jeg gikk på p-pillen.

 

Vi hadde kranglet igjen noen dager før og han hadde sagt til meg at han ville ikke snakke med meg på 1 uke og ville tenke. Men jeg ringte han og fortalte at jeg var gravid. Han ble selvfølgelig sjokkert og overrasket, men i slutten av samtalen sa han at vi skulle legge det som hadde skjedd bak oss og fortsette sammen.

 

Jeg måtte jo selvfølgelig bli i Norge og fant meg en jobb ganske fort. Vi snakket sammen nesten hver dag på tlf, med masse krangling og jeg var ganske mye trist. Sto på jobb og gråt maaange ganger. Han sa han skulle gjøre alt for å ikke bli så fort sint, men han har rett og slett ikke kontroll.

 

Når jeg var 6-7 mnd på vei kom han til Norge og det fortsatte med masse krangling pga tåpelige ting som jeg tror de færreste hadde blitt sur over. En gang ble han skikkelig sint og mast kontroll over seg selv og slo til meg i ansiktet (med flat hånd) jeg gråt og gråt og begynte å begynte å pakke klærene hannes. Han ble utrolig lei seg og gråt og angret og det endte opp med at jeg trøstet han og sa at det gikk fint for jeg skjønte at han ikke ville gjøre det men var bare så sint.

 

Jeg var sikker på at når vi fikk vårt barn kom han til å forandre seg, og ja vi krangler mye mindre nå enn før, men han blir fortsatt UTROLIG sint av ingenting og da snakker han ikke med meg på flere dager, helt til jeg gir opp og sier unnskyld, selv om jeg ikke har gjort noe gale. Jeg vil bare ha fred i hjemmet.

 

Han har kastet og knust flere glass (mens jeg fortsatt var gravid) og når jeg sa gjør du det en gang til så ringer jeg politiet. Han knuste et glass til men jeg ringte ingen..

 

For noen dager siden ble han sur fordi jeg sa at jeg ikke liker når han sier at jeg ikke gjør noe jeg er jo bare hjemme hele dagen med babyen. Han ble fly forbanna for jeg måtte jo skjønne at det var en spøk. Når jeg sa at jeg ikke viste det var en spøk ble han bare mer sur. Neste dag begynner han å krangle igjen, høylytt foran vårt barn som ligger på gulvet ved siden av stuebordet. Han blir sint og reiser seg og skubber til bordet så brusflasker flyr over alt. Då klikket det totalt for meg, noe kunne truffet vår sønn!! Jeg sa at det gjør du faen ikke en gang til, tok med meg babyen og gikk.

 

Nå er jeg så dritt lei av å alltid måtte være forsiktig med hva jeg sier, så dritt lei av at han blir sur så fort for ingenting og er sur såååååå lenge! Han har arbeid og opphold i Norge ut November, og jeg er ikke sikker på om jeg vil at han skal bli etter det. Så i dag sa jeg at jeg forventer at når arbeidet hans er ferdig reiser han herfra. Jeg sa du kan dra hvor du vil, men bare ikke bo i min leilighet. Han ble totalt overrasket og sint og kunne ikke tro hvilken falsk person jeg var.

 

Nå sitter jeg her med en rar følelse i magen. Er så usikker på om jeg gjør det rette. Hvis vi ikke søker om familiegjenforening i januar, kommer han ikke til å få bo i samme land som sin sønn. Jeg føler meg litt egoistisk som tar faren vekk fra barnet mitt. Men samtidig tenker jeg at det er best, for han har ikke kontroll når han blir sint. Han kommer også fra et land hvor det er vanlig å slå barna, og dette er noe jeg er redd kommer til å skje når vårt barn blir eldre. Han bidrar EKSTREMT lite økonomisk, litt penger til husleie og mat, resten går til klær/sko til han selv og til familien sin i hjemlandet.

 

Hjelp meg jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Dette ble utrolig langt og sikkert rotete.

[beibilykke]

Kjære deg!! Syns dunhar gjort set riktige her! Den fyeren der er bad news!!!!!!! Og desverre, så skal det ekstremt mye til at han forandrer seg. Og din sønn er ennå for liten til å forstå, men hva mår han blir eldre. Og kanskje må være vitne til hyling og skriken fra pappaen sin. Knuste glass og vold!!!

 

Lest mye om vold fra mannen sin side i magasiner ol. Og det er klassisk som du skriver at han slår deg, du blir lei deg, han blir lei seg, og DU ender opp med å trøste han!! Ikke tromat det blir med den ene gangen. Når det klikker for en slik mann, så klikker det fullstendig. Og mtp at han kan komme fra en bakgrunn hvor han kanskje har blitt slått som barn så lover det ikke godt uansett!

 

Nei, min konklusjon er at både du og din sønn er tjent med å få denne mannen ut av livet. Tenk så bra det blir for deg når han er vekk!! Trenger ikke gå på tå i din egen leilighet i frykt for å si noe feil til din egen samboer!

 

D har gjort det rette. Ikke bukk under for mas om tilgivelse. Lykke til videre! Sender deg en klem og!

[moskvamarit]

Les hva du har skrevet!! Selvfølgelig har du gjort det rette! Denne mannen er jo totalt ustabil,og du skal være glad hvis han faktisk ikke kommer seg inn i landet igjen! Å krangle helt fra starten av forholdet,når man skal være forelsket og lykkelig...det skurrer allerede der!! Redd deg selv og redd ungen din fra denne gale mannen!!

[Gjest Gullguttene]

Du gjør helt klart det rette. Håper for deg og barnets skyld at han må reise fra landet.

[Junibaby2011]

Du har gjort det eneste rette! Har troen på at om du er sterk nok til å komme deg gjennom det verste nå, så kommer du til å se tilbake og lure på hva i all verden du tenkte når du var sammen med han. Du er sterkere enn du tror, dette kommer til å gå så fint, og barnet får en mye tryggere og bedre oppvekst enn han kunne fått med en aggressiv pappa.

[Anonym bruker]

Selvfølgelig skal du ikke legge til rette for at en mann som behandler deg på denne måten skal få videre opphold i Norge! Kjære deg, det virker ikke som om dere har vært sammen så lenge, hvordan skal fortsettelsen bli da? Jeg har aldri vært i din situasjon, men har vært sammen med en manipulerende mann... Måtte også passe alt hva jeg sa, snike meg rundt på dårlige dager. Aldri fysisk utagering, men ord kan også gjøre veldig vondt... Du gjør det som er rett, sett barnet og deg først. Vær glad for at han forsvinner ut av landet. Når barnet blir større, kan han få høre og evt. møte pappa? Men ikke la han ødelegge livet deres nå! Ha en lav terskel for å anmelde om han blir fysisk igjen, søk støtte og hjelp hos familie og venner de neste ukene før han blir vekk!

 

Kjenner deg ikke, men du virker sterk og reflektert i det du skriver! Dette klarer du!!! Stå på!

Klemmer fra mamma på østlandet

[Anonym bruker]

Hvor kommer han fra? Hadde overhodet ikke søkt familiegjenforening med en slik mann!

[Major HotLips Houlihan]

Du har gjort det rette, nå må du bare være sterk og stå på ditt! La han rase og kalle deg hva han vil, men stå på ditt! Og blir du redd så ringer du politiet, ikke kom med tomme trusler!

 

Håper alt ordner seg for deg og barnet ditt, lykke til

[Underveis -->]

... Og når tvilen kommer snikende frem til november, så plukker du frem denne tråden og leser det du har skrevet og støtten du får! Det ER riktig avgjørelse! Husk at det er også hans ansvar som far å holde kontakt med sitt barn, og at det slettes ikke er slik at du nekter barnet en far.

 

Barn har ikke godt av å vokse opp rundt (potensielt) voldelige personer.

 

Flere burde nok gjøre som deg!

[Gjest Guttemamma :)]

Jeg er enig med de andre. Du har gjort det eneste rette for deg og barnet.

 

Dette klarer du!! Og du har jo alltid oss dib høner

[Anonym bruker]

Takk for god støtte. Det er akuratt det jeg gruer meg til, når november er over og han helt sikkert nekter å dra. Og jeg håper sånn jeg kan stå på mitt hvis han kommer for å unnskylde seg. Har ikke lyst til å fortelle det til familien, hvis de finner ut av det som har skjedd kommer de til å kreve at han reiser med en gang. Har heller aldri fortalt det som har skjedd til venninnene mine. Men tror jeg skal fortelle det til en av mine venninner snart. For jeg kommer til å trenge støtte fra en eller annen når det kommer til å gjennomføre dette.

 

Jeg vet jeg og min sønn kommer til å få det bedre uten han. Jeg vet jeg kan få hjelp av mine foreldre til avlastning og hvis det skulle bli nødvendig økonomisk hjelp. Den timen samboer gidder å ta babyen når han kommer hjem fra jobb klarer jeg fint selv. Jeg gjør alt med babyen han står aldri opp om natten og sover alltid lenge i helgene.

 

Jeg føler virkelig at dette er det riktige å gjøre.

 

Det var ikke før jeg fikk det første svaret her inne at jeg begynte å gråte, for det hun skrev er jo sant, og når noen andre fortalte det til meg, gikk det liksom opp for meg. Dere har rett alle sammen.

 

Nå må jeg bare finne styrken til å holde ut, jeg vet det er for det beste.

 

Han er foresten fra et land i vest afrika og han er muslim, ikke at det har så mye å si.

 

HI

[Anonym bruker]

Det der med at det er visum inni bildet gjør jo situasjonen ekstra vanskelig, så jeg forstår at du ikke har villet ta en slik avgjørelse før du har vært helt sikker på at den er den riktige. Barnet mister jo antakelig all kontakt med faren om han må reise tilbake.

 

Jeg har selv barn med en mann fra Vest-Afrika. Forholdet vårt var ganske dårlig en stund, og jeg bodde med han noen måneder etter det var slutt pga papirene hans. Men dette var på grunn av at til tross for at han ikke var en særlig god kjæreste, så er han en fantastisk pappa. Han flyttet ut da barnet vårt var nesten 3 år.

Han er villig til å gjøre hva som helst for sønnen vår, prioriterer han foran alt og har aldri gått glipp av noe samvær. Vi er stortsett enige i alt som har å gjøre med oppdragelse også (bortsett fra at jeg mener han burde vært litt strengere med han, da sønnen vår til tider tvinner pappa rundt lillefingeren). Da vi bodde sammen stod han alltid opp med han i helgene, og da han skulle lære seg å gå var han skikkelig "hønemor" og bekymret for at han skulle slå seg og nesten fotfulgte han rundt i huset.

Dette gjorde at jeg gjorde mitt for at sønnen min skulle få beholde pappaen sin. Hadde han vært slik som samboeren din hadde jeg ikke løftet en finger for at han skulle få bli her!

 

Sønnen deres er bare baby ennå?

Når dere flytter fra hverandre, kan han jo søke om gjenforening på grunnlag av samvær, men da er jo kravet at han skal ha bodd sammen med barnet i iallfall ett år, såvidt jeg husker. I tillegg må han søke før den tillatelsen han har går ut.

 

Du trenger ikke ha dårlig samvittighet overfor han når han oppfører seg slik han gjør! Det er han selv som setter seg i denne situasjonen. Hadde han oppført seg ordentlig og vært en flott far, hadde du jo helt sikkert gjort ditt beste for at han skulle fått bli. Men oppførselen hans er virkelig ikke ok! Og når han oppfører seg slik med sønnen deres i rommet. Tenk på når sønnen deres blir større og begynner å huske disse utbruddene.

 

Så bare vær sterk!

[Anonym bruker]

Han er foresten fra et land i vest afrika og han er muslim, ikke at det har så mye å si.

 

Det har vel egentlig ganske mye å si. Vært i samme situasjon selv, hold han langt unna deg og barnet! Håper ikke han har tvunget deg til å være slem med barnet. Tenker da på kjønnslemlestelse og den slags. Vær sterk!

[Anonym bruker]

Run Forrest, ruuuuuuun!!!!!!

[Gjest fjernet-medlem-1402]

Signerer de over meg her som sier du gjør det rette...

Lykke til fremover, kan ikke være enkelt for deg...

[LillaGorilla♥♥]

Signerer bare de andre her. Kom deg vekk, og gjør alt for å beskytte deg selv og barnet ditt mot denne mannen. Han blr ikke bedre, og du kan risikere at han er voldelig mot ungen også, om dette får fortsette.

 

Lykke til!