Hva savner dere etter en spontanabort?

[Anonym bruker]

Så klart er det er savn etter et barn der, men hva savner dere etter noe slikt? Selv merket jeg at jeg til slutt ble sint når jeg fikk høre: Barnet var nok ikke levedyktig og det er naturens gang. DET hadde jeg jo alt forstått, men det gjorde det ikke mindre vondt.

 

Jeg var alene med sønnen min på natten når det skjedde, dagen etter skrev legen ut en sykemelding til meg, men det var det.

 

Jeg kjenner at jeg ennå ikke har kommet over det, jeg orker rett og slett ikke å besøke de som har fått barn. Jeg tar ikke sjansen på å få et nyfødt barn lagt opp i armene.

 

Egentlig så kunne jeg godt ha tenkt meg en oppfølgingsamtale med en eller annen, men orket ikke lenger å snakke om det siden eneste trøsten man får er jo: Barnet var nok ikke levedyktig og det er naturens gang.

 

Kanskje hadde det vært lettere å akseptere dersom jeg hadde gått å tatt en UL slik at jeg kunne ha forberedt meg mentalt. Legen kunne sagt at jeg kunne gjør det men måtte regne med å dekke dette selv, det hadde vært greit. Da kunne jeg til og med fått vite hva som ville skje ved en SA i uke 11, veer, alt blodet osv. Det gikk over en mnd før jeg orket å gå inn å legge meg i sengen igjen.

 

Hva mener dere kunne blit gjort anenledels? Fra lege, sykehus osv. Og hva slags reaksjon ønsket dere fra de nærmeste som fikk vite det? Jeg kunne heller trengt en klem i stedet for å høre om naturens gang.

[Anonym bruker]

Jeg var ikke så langt på vei da det skjedde, ca 7,5 uke på vei. Jeg skjønte hva som hadde skjedd og dro heller ikke til legen, følte ikke behov for det. Jeg synes det var veldig trist, men tenkte slik at det var nok noe galt med fosteret og at naturen ordnet opp.

[Anonym bruker]

Hadde en sa når jeg var ca 9 uker på vei. Sef var det kipt der og da, men hadde liksom innstilt meg på at det kan gå galt før uke 12. Fikk sykem av legen for hadde en del smerter, men utover det ingen oppfølging.

Tenker i grunnen ikke så mye på det. Hadde nok vært værre om jeg ikke hadde en fra før, da ville kanskje tankene om at jeg ikke kunne få/er noe gale med meg kommet.

Har flere veninner og kompiser som har opplevd det samme og vi har en "åpen" tone i gjengen, føler at det er litt deilig å snakke med noen som har opplevd det samme. Skjer jo med "alle". Jeg har også i grunnen trøstet meg med at ikke ting var som det skulle med barnet.

[Liljeduft]

Jeg savner det å bli tatt på alvor av helsevesnet.

Det hjelper lite å høre at det er "vanlig" før uke 12 og at det mest sannsynligvis var naturen som ryddet opp når man har vært prøver over flere år..

 

Det er faktisk helt for jævlig å miste - uansett hvilken uke når du har rukket å glede deg over det som kommer til å skje når det ikke skjer..

[Mamma`n til Will& Ailo]

Jeg har mistet 3 ganger og har hatt to graviditeter utenfor livmor.

 

Det er trist og miste men de fleste opplever det minst en gang i løpet av fruktbar alder.

 

Eneste gangen jeg syns det var jævlig var når jeg hadde en MA i uke 11,fosteret hadde sluttet å utvikle seg i uke 6-7 og jeg måtte gå og vente i 1mnd på at det skulle komme ut. Fra sykehuset sin side kunne jeg kanskje fått litt bedre oppfølging og utredning på hvorfor jeg mistet så mange ganger. Skulle begynne en utredning etter min 2 graviditet utenfor (+3 ganger hvor jeg hadde mistet) men det gikk bare 14 dager så var jeg gravid igjen og har en nydelig sønn på 15 mnd

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Jeg var 8 uker på vei når jeg mistet, savnet å bli tatt på alvor når det hendte, at det var noen å prate med om det, som kunne forberede meg på hva jeg kunne oppleve. Jeg viste jo hva SA var, men hadde ingen aning om smertene fra helvete (var av og til så vonde tak at jeg falt sammen på gulvet) eller de klumpene som kom, de var jo ikke akurat minimale heller.. Hadde de bare sakt noe annet enn "hva vil du vi skal gjøre? Du er 8 uker på vei, er det SA, så er det bare slik det er", ingen som sa noe som helst rundt det, heller ikke at det var en sjanse for at man måtte ta en medisinsk abort eller utskrapning i forbindelse med SA, det trodde jeg var forebeholdt MA (merkerlig men sant) måtte selv ta med.abort, og gjennom smertehelvete en tur til..

[Gjest pizzadilla]

har mistet 4 små jeg. Den siste ble oppdaget i uke 13 på en ultralyd jeg hadde mast meg til å få tidlig. Jordmoren var veldig ufølsom og brukte ca 1 sek før hun ropte ut at det var stein dødt og gikk... Jeg ble hysterisk og måtte ha flere sykepleiere til å roe meg ned. Etter det fikk jeg utskrapning og ble sendt hjem uten beskjed om noen ting. Ikke tilbud om samtaler eller noe...

Etter å ha mistet 4 ble jeg rimelig sliten kan man si... Burde være mulig å få tilbud om en prat med noen iallefall...

[Anonym bruker]

Godt å se jeg ikke er alene om å kunne tenke meg bedre oppfølging av helsevesnet eller noen.

 

Jeg var i uke 11 når jeg fikk en SA og jeg var heller ikke forberedt på alt blodet og klumpene som kom. Samt sorgen jeg følte og fortsatt føler. Jeg tenker på dere som har vært gjennom det mer enn en gang dere burde i alle fall fått et mye bedre tilbud.

 

HI

[Anonym bruker]

MA oppdaget ved privat ul i uke 12', kom ut av seg selv kun dager etterpå.

Var ikke forberedt på den store sorgen som fulgte, er nå 3 år siden, men har det fortsatt i bakhodet til tross for vellykket svangerskap etterpå.

Følte meg tom og som om alt raste sammen, var vondt å se gravide med termin på samme tid, vondt å holde det hemmelig da vi ikke hadde informertom at vi var gravide, vondt å få drømmene visket ut..

 

Fikk sykemelding av lege over tlf, noe som sårt trengtes lag smerter og stort blod tap, men ellers ingen oppfølging.