spørsmål til dere som har hatt spontanabort

[Anonym bruker]

er gravid i uke 11. i dag har jeg hatt litt lyserosa blod på toalettpapiret. Har ingen smerter,men blir selvfølgelig urolig. Har to barn fra før , men har ikke opplevd dette tidligere.

dere som har hatt SA, hvordan artet det seg for dere?

tror dere at jeg kunne fått ul for å sjekke at alt er ok?har ikke tilgang p¨å privat ul her jeg bor, så alternativet er på sykehuset. Eller blir det ikke tatt på alvor siden jeg ikke har passert uke 12?

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Her startet det med blod på pappiret, og resten av dagen økte det på, ut mot kvelden (ca 8timer etter det startet) så kom det magesmerter og klumper..

 

Så lenge det ikke er betydelig av blod eller noe klumper,så skal det mye til for at du får UL

[Gjest Trulte med to små]

Jeg syns du bør ringe legevakten og snakke med de. Jeg begynte å blø litt da jeg hadde min SA og fikk sjekket dette da det tiltok med smerter og blødning.

Det kan jo være en helt ufarlig blødning, men skjønner du er bekymret. Alle bør tas på alvor når de er gravide!

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hadde først noen dager med litt rosa på papiret, så gikk det over til brunt noen dager. Så en dag begynte jeg å blø veldig kraftig. Var litt over 7 uker på vei.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Jeg syns du bør ringe legevakten og snakke med de. Jeg begynte å blø litt da jeg hadde min SA og fikk sjekket dette da det tiltok med smerter og blødning.

Det kan jo være en helt ufarlig blødning, men skjønner du er bekymret. Alle bør tas på alvor når de er gravide!

Lykke til!

 

Desverre ikke slik over alt, som hos meg, så ringte jeg legekontoret med det samme, de ville ikke hjelpe, så jeg ringte lagevakta i distriktet, som er åpent hele tiden, og de sa at uten smerter, betydelige blødninger eller klumper, så var det ikke noe å gjøre, skulle ringe opp igjen om det økte på blødningene, jeg fikk smerter og/eller det kom klumper..

[mrsrogaland.]

Jeg var 11-12 uker på vei. Startet med magesmerter. Som svake, svake rier. Hadde veldig vondt og begynte å blø masse. Hele fostret ploppet ut av meg og ned i do. Så fingre og tær. Var overhodet ikke forberedt på det.

[Gjest Trulte med to små]

Jeg syns du bør ringe legevakten og snakke med de. Jeg begynte å blø litt da jeg hadde min SA og fikk sjekket dette da det tiltok med smerter og blødning.

Det kan jo være en helt ufarlig blødning, men skjønner du er bekymret. Alle bør tas på alvor når de er gravide!

Lykke til!

 

Desverre ikke slik over alt, som hos meg, så ringte jeg legekontoret med det samme, de ville ikke hjelpe, så jeg ringte lagevakta i distriktet, som er åpent hele tiden, og de sa at uten smerter, betydelige blødninger eller klumper, så var det ikke noe å gjøre, skulle ringe opp igjen om det økte på blødningene, jeg fikk smerter og/eller det kom klumper..

 

Huff nei, det er ikke alle plasser man er heldig! Jeg hadde problemer selv den gangen med å bli tatt på alvor av legevakten. Jeg begynte å blø en fredag og det tiltok utover helgen. Jeg var på 3 UL på samme sykehus den helgen før jeg endelig fikk konstantert at det måtte utskrapning til. Hadde 3 forskjellige leger som sjekket meg, men jeg stod på mitt og jammen stemte ikke følelsen jeg hadde.

Det er derfor jeg mener at alle må tas på alvor!

[Gjest Trulte med to små]

Jeg var 11-12 uker på vei. Startet med magesmerter. Som svake, svake rier. Hadde veldig vondt og begynte å blø masse. Hele fostret ploppet ut av meg og ned i do. Så fingre og tær. Var overhodet ikke forberedt på det.

 

Må være så grusomt og oppleve noe sånt! Man kan vel aldri forberede seg på slike ting og det må være et fælt sjokk!

[RødRev]

Jeg har hatt to spontanaborter, en i uke 7 og en i uke 9. Det begynte med blodspor på papiret, og så økte det på. Jeg gikk noen dager i uvisse, før jeg dessverre forstod hva som som skjedde. Da ble det veldig vondt, også kom det ut klumper og mye blod.

 

Hvis jeg var deg, ville jeg ringt legevakt eller føden. Det kan godt være at du får slippe til en UL. Verdt å prøve!

 

Jeg må legge til at i mine andre to svangerskap, som gikk bra, blødde jeg også!! Tror det er ganske vanlig faktisk. Forsøk å slappe av, LYKKE TIL!!

[Anonym bruker]

Jeg gikk hos lege selv da dette skjedde med meg, og han fortalte meg at det ikke trengte å bety noe om helst, men om jeg mistet så var det ikke noe man kunne gjøre md det så tidlig.

 

Synes det var helt forferdelig når jeg fikk SA natten etter og jeg var hjemme alene med sønnen min.

 

Men som sagt jg fikk beskjed om at dette ikke trengte å bety noe i det hele tatt, har du mulighet så ville jeg forsøkt å ta en ultralyd om ikke annet så vil du kunne se om det er liv der eller ikke.

[Mrs. Kaizer]

Jeg har mistet to ganger og begge gangene begynte det med rosa utflod på papiret. Jeg ringte lege med engang jeg oppdaget det. Første gang var jeg 10 uker på vei, da fikk jeg UL. Andre gang var jeg bare 6 uker på vei og da var det ikke vits i UL for det gikk ikke an å se om fosteret var levende eller ei. Så da ble det blodprøver i noen dager for å se om HTC verdien steg. Når jeg venta minstejenta fikk jeg og rosa utflod i uke 12 og da tenkte jeg jo det verste med engang. Heldigvis viste UL en sprelllevende baby da. Så mitt råd til deg er: ta kontakt med legen din!

Endret 15. oktober 2012 av Kamelen Klara

[mrsrogaland.]

Jeg var 11-12 uker på vei. Startet med magesmerter. Som svake, svake rier. Hadde veldig vondt og begynte å blø masse. Hele fostret ploppet ut av meg og ned i do. Så fingre og tær. Var overhodet ikke forberedt på det.

 

Må være så grusomt og oppleve noe sånt! Man kan vel aldri forberede seg på slike ting og det må være et fælt sjokk!

 

Det er ikke noe kjekt. Men jeg tror at det er lettere om man er forberedt på det. Jeg trodde bare abort/spontanabort var at man begynte å blø og at det kom ut masse slim. Det er jo ofte slik det er, men gjerne litt tidligere enn 12 uker. Jeg fikk rett og slett SJOKK når jeg kjente fostret sklei ut av meg og datt i do. Tok det opp for å se på det og begynte å hyle og gråte.

 

Var jo et veldig lite foster og langt fra utviklet. Men han hadde en liiiten strek ut fra mellom beina som var tissen, fingre og tær, og to svarte prikker som var øynene. Var veldig trist å i ettertid tenke på at jeg skulle hatt en sønn til.

 

Har du abortert selv?

[Gjest Trulte med to små]

Jeg var 11-12 uker på vei. Startet med magesmerter. Som svake, svake rier. Hadde veldig vondt og begynte å blø masse. Hele fostret ploppet ut av meg og ned i do. Så fingre og tær. Var overhodet ikke forberedt på det.

 

Må være så grusomt og oppleve noe sånt! Man kan vel aldri forberede seg på slike ting og det må være et fælt sjokk!

 

Det er ikke noe kjekt. Men jeg tror at det er lettere om man er forberedt på det. Jeg trodde bare abort/spontanabort var at man begynte å blø og at det kom ut masse slim. Det er jo ofte slik det er, men gjerne litt tidligere enn 12 uker. Jeg fikk rett og slett SJOKK når jeg kjente fostret sklei ut av meg og datt i do. Tok det opp for å se på det og begynte å hyle og gråte.

 

Var jo et veldig lite foster og langt fra utviklet. Men han hadde en liiiten strek ut fra mellom beina som var tissen, fingre og tær, og to svarte prikker som var øynene. Var veldig trist å i ettertid tenke på at jeg skulle hatt en sønn til.

 

Har du abortert selv?

 

Huff, jeg føler med deg!

 

Jeg har hatt to SA ja og hadde den første for 7 år siden, da var jeg ca 11 uker på vei. Siste gang var nå i februar, men det var veldig tidlig.

Jeg og mannen er prøvere så vi holder nå på med ivf og har ingen barn fra før.

Jeg vet så altfor godt hvordan alle dere har det som opplever å miste, sørge og lengte etter et barn.

 

Jeg har alltid lurt på det, om noen orker å svare på et slikt spørsmål, men hva gjør dere med det lille fosteret dere aborterer?

Jeg fikk ut bare blod og klumper, men fikk det for meg da jeg satt på toalettet den gangen, at jeg skulle "presse" og da kom det ut en liten "ball". Jeg husker bare at jeg satt og hylgråt og lurte på om jeg skulle hive den i do eller hva? Jeg gjorde det, men det føltes så makabert selv om det bare var en ball, så var det alikevel begynnelsen på et lite liv.

I mitt tilfelle hadde fosteret mest sannsynlig sluttet å vokse...

[mrsrogaland.]

Jeg var 11-12 uker på vei. Startet med magesmerter. Som svake, svake rier. Hadde veldig vondt og begynte å blø masse. Hele fostret ploppet ut av meg og ned i do. Så fingre og tær. Var overhodet ikke forberedt på det.

 

Må være så grusomt og oppleve noe sånt! Man kan vel aldri forberede seg på slike ting og det må være et fælt sjokk!

 

Det er ikke noe kjekt. Men jeg tror at det er lettere om man er forberedt på det. Jeg trodde bare abort/spontanabort var at man begynte å blø og at det kom ut masse slim. Det er jo ofte slik det er, men gjerne litt tidligere enn 12 uker. Jeg fikk rett og slett SJOKK når jeg kjente fostret sklei ut av meg og datt i do. Tok det opp for å se på det og begynte å hyle og gråte.

 

Var jo et veldig lite foster og langt fra utviklet. Men han hadde en liiiten strek ut fra mellom beina som var tissen, fingre og tær, og to svarte prikker som var øynene. Var veldig trist å i ettertid tenke på at jeg skulle hatt en sønn til.

 

Har du abortert selv?

 

Huff, jeg føler med deg!

 

Jeg har hatt to SA ja og hadde den første for 7 år siden, da var jeg ca 11 uker på vei. Siste gang var nå i februar, men det var veldig tidlig.

Jeg og mannen er prøvere så vi holder nå på med ivf og har ingen barn fra før.

Jeg vet så altfor godt hvordan alle dere har det som opplever å miste, sørge og lengte etter et barn.

 

Jeg har alltid lurt på det, om noen orker å svare på et slikt spørsmål, men hva gjør dere med det lille fosteret dere aborterer?

Jeg fikk ut bare blod og klumper, men fikk det for meg da jeg satt på toalettet den gangen, at jeg skulle "presse" og da kom det ut en liten "ball". Jeg husker bare at jeg satt og hylgråt og lurte på om jeg skulle hive den i do eller hva? Jeg gjorde det, men det føltes så makabert selv om det bare var en ball, så var det alikevel begynnelsen på et lite liv.

I mitt tilfelle hadde fosteret mest sannsynlig sluttet å vokse...

 

Jeg håper virkelig at du får et barn en dag. Er så trist når man endelig blir gravid og aborterer.. Har dere prøvd å fått barn lenge? Så urettferdig at noen blir så lett gravid slik som meg. Alle fortjener det! Jeg skjønner veldig godt hvordan du hadde det. Jeg hadde det likt selv. Det å bare sitte å gråte helt i sjokk og ikke vite hva man skal gjøre. Som du sier, det er så makabert å skulle spyle det ned i do. Det var faktisk helt absurd og ekkelt å se fostret. Vi var jo omtrent like langt på vei da vi aborterte. Så du kjønn, tær og fingre, eller var det bare en klump?

 

Jeg er så heldig å ha en sønn fra før av. Ble gravid på nytt og fikk massive blodpropper helt fra låret og opp forbi bekkenet. Ble innlagt på sykehuset i en måned og ble trombolysebehandlet. Gikk på veldig sterke narkotikapreperater, oxynorm, oxycontin, MR, røntgen, trombolysebehandlingen osv.. Så jeg fikk beskjed fra sykehuset om at jeg ikke kunne få behandlingen jeg trengte uten å skade fostret. Da var jeg nesten 12 uker på vei. Uten trombolysebehandlingen hadde jeg ikke fått bort blodproppene, og legen annbefalte abort. Så mens jeg var innlagt for blodpropp aborterte jeg. Var ikke spontanabort, men det var en ønsket barn vi måtte ta bort pga situasjonen. Håper ikke det provoserer noen..

 

Ble litt langt her, men skal svare på spm ditt. Jeg satt på do og "presset" som du gjorde. Blødde ikke så mye først. Hadde bare smerter og plutselig ploppet fostret ned i do. Helt uskadet og helt. Så kom alt blodet strømmende etterpå. Jeg hylte og gråt og ringte på sykepleieren. Hun kom inn og tok opp fostret til meg og la det i en pappskål. Hun hentet mannen min og vi ble stående å se på det. Vi ble stående å studere fostret og vi ble begge veldig lei oss for at vi kunne se kjønnet. Da føltes det mere virkelig når vi visste at vi kunne fått en sønn. Spurte faktisk sykepleieren om jeg kunne få med meg fostret hjem slik at jeg kunne gravlegge det under et tre, kaste det i havet, ta det med i skogen eller noe slikt.. Det fikk jeg ikke lov til. De hadde regler på det og tok med fostret til en forbrenningsmaskin og brente det.

 

Jeg hadde lyst å ta med meg fostret hjem og gravlegge det et sted slik at jeg i ettertid kunne komme til det stedet og "sørge" eller tenke. Ikke som en grav liksom, bare fordi jeg syntes det var så brutalt å skylle det ned i do eller brenne fostret som de gjorde. Husker at det var veldig tungt å gi fra meg fostret til sykepleieren. Ikke faen, liksom! Jeg har jo en gutt fra før av som jeg elsker så masse og da kom morshjertet fram og jeg ville overhodet ikke gi fra meg den "andre gutten" min heller, selv om det bare var et foster. Det høres sikkert veldig teit ut, men det var sånn jeg opplevde det der og da. Så da valgte jeg forbrenningsovnen framfor å spyle det ned i doen. Hadde jeg spontanabortert hjemme så hadde jeg nok spylt ned i do jeg også, selv hvor grusomt det er..

[PintSizedDictator]

Jeg begynte å fossblø helt uten noen forvarsler. Blødde gjennom tre skift med bind og bukser rett etter hverandre. Kom store klumper som jeg kunne kjenne på vei ut så jeg har nok vært litt på vei her. Smertene kom etterpå.

[Gjest Trulte med to små]

Jeg var 11-12 uker på vei. Startet med magesmerter. Som svake, svake rier. Hadde veldig vondt og begynte å blø masse. Hele fostret ploppet ut av meg og ned i do. Så fingre og tær. Var overhodet ikke forberedt på det.

 

Må være så grusomt og oppleve noe sånt! Man kan vel aldri forberede seg på slike ting og det må være et fælt sjokk!

 

Det er ikke noe kjekt. Men jeg tror at det er lettere om man er forberedt på det. Jeg trodde bare abort/spontanabort var at man begynte å blø og at det kom ut masse slim. Det er jo ofte slik det er, men gjerne litt tidligere enn 12 uker. Jeg fikk rett og slett SJOKK når jeg kjente fostret sklei ut av meg og datt i do. Tok det opp for å se på det og begynte å hyle og gråte.

 

Var jo et veldig lite foster og langt fra utviklet. Men han hadde en liiiten strek ut fra mellom beina som var tissen, fingre og tær, og to svarte prikker som var øynene. Var veldig trist å i ettertid tenke på at jeg skulle hatt en sønn til.

 

Har du abortert selv?

 

Huff, jeg føler med deg!

 

Jeg har hatt to SA ja og hadde den første for 7 år siden, da var jeg ca 11 uker på vei. Siste gang var nå i februar, men det var veldig tidlig.

Jeg og mannen er prøvere så vi holder nå på med ivf og har ingen barn fra før.

Jeg vet så altfor godt hvordan alle dere har det som opplever å miste, sørge og lengte etter et barn.

 

Jeg har alltid lurt på det, om noen orker å svare på et slikt spørsmål, men hva gjør dere med det lille fosteret dere aborterer?

Jeg fikk ut bare blod og klumper, men fikk det for meg da jeg satt på toalettet den gangen, at jeg skulle "presse" og da kom det ut en liten "ball". Jeg husker bare at jeg satt og hylgråt og lurte på om jeg skulle hive den i do eller hva? Jeg gjorde det, men det føltes så makabert selv om det bare var en ball, så var det alikevel begynnelsen på et lite liv.

I mitt tilfelle hadde fosteret mest sannsynlig sluttet å vokse...

 

Jeg håper virkelig at du får et barn en dag. Er så trist når man endelig blir gravid og aborterer.. Har dere prøvd å fått barn lenge? Så urettferdig at noen blir så lett gravid slik som meg. Alle fortjener det! Jeg skjønner veldig godt hvordan du hadde det. Jeg hadde det likt selv. Det å bare sitte å gråte helt i sjokk og ikke vite hva man skal gjøre. Som du sier, det er så makabert å skulle spyle det ned i do. Det var faktisk helt absurd og ekkelt å se fostret. Vi var jo omtrent like langt på vei da vi aborterte. Så du kjønn, tær og fingre, eller var det bare en klump?

 

Jeg er så heldig å ha en sønn fra før av. Ble gravid på nytt og fikk massive blodpropper helt fra låret og opp forbi bekkenet. Ble innlagt på sykehuset i en måned og ble trombolysebehandlet. Gikk på veldig sterke narkotikapreperater, oxynorm, oxycontin, MR, røntgen, trombolysebehandlingen osv.. Så jeg fikk beskjed fra sykehuset om at jeg ikke kunne få behandlingen jeg trengte uten å skade fostret. Da var jeg nesten 12 uker på vei. Uten trombolysebehandlingen hadde jeg ikke fått bort blodproppene, og legen annbefalte abort. Så mens jeg var innlagt for blodpropp aborterte jeg. Var ikke spontanabort, men det var en ønsket barn vi måtte ta bort pga situasjonen. Håper ikke det provoserer noen..

 

Ble litt langt her, men skal svare på spm ditt. Jeg satt på do og "presset" som du gjorde. Blødde ikke så mye først. Hadde bare smerter og plutselig ploppet fostret ned i do. Helt uskadet og helt. Så kom alt blodet strømmende etterpå. Jeg hylte og gråt og ringte på sykepleieren. Hun kom inn og tok opp fostret til meg og la det i en pappskål. Hun hentet mannen min og vi ble stående å se på det. Vi ble stående å studere fostret og vi ble begge veldig lei oss for at vi kunne se kjønnet. Da føltes det mere virkelig når vi visste at vi kunne fått en sønn. Spurte faktisk sykepleieren om jeg kunne få med meg fostret hjem slik at jeg kunne gravlegge det under et tre, kaste det i havet, ta det med i skogen eller noe slikt.. Det fikk jeg ikke lov til. De hadde regler på det og tok med fostret til en forbrenningsmaskin og brente det.

 

Jeg hadde lyst å ta med meg fostret hjem og gravlegge det et sted slik at jeg i ettertid kunne komme til det stedet og "sørge" eller tenke. Ikke som en grav liksom, bare fordi jeg syntes det var så brutalt å skylle det ned i do eller brenne fostret som de gjorde. Husker at det var veldig tungt å gi fra meg fostret til sykepleieren. Ikke faen, liksom! Jeg har jo en gutt fra før av som jeg elsker så masse og da kom morshjertet fram og jeg ville overhodet ikke gi fra meg den "andre gutten" min heller, selv om det bare var et foster. Det høres sikkert veldig teit ut, men det var sånn jeg opplevde det der og da. Så da valgte jeg forbrenningsovnen framfor å spyle det ned i doen. Hadde jeg spontanabortert hjemme så hadde jeg nok spylt ned i do jeg også, selv hvor grusomt det er..

 

Tusen takk for utfyllende svar!

 

Vet ikke helt hva jeg kan svare på dette for det er så leit! Men uansett så har du jo en sønn til som er en liten sjel i hjertet ditt og der vil han alltid være!

Og så bra at du har fått oppleve å bli mor til en sønn til! Håper alt er bra med han.

Vi har prøvd å få barn i snart 8 år og begynte med ivf for et år siden. Litt sent ute mht at jeg snart er 38 år gammel nå, men vi har håpet enda. Skal sette eggløsningssprøyte i kveld, ta ut egg på onsdag og sette inn på fredag og da Må det jo gå bra!!!

 

Det er heftig å lese hvor tøffe tak du har hatt, at det går an å få så mye på en gang, men håper det går greit med deg i dag da!

 

Da jeg hadde min første SA så begynte jeg å blø og hadde sterke smerter over lang tid. Fikk ut noe, men så aldri noe foster. Måtte jo ha utskrapning så jeg vet ikke hva de "fant" der...jeg tror jeg hadde blitt skikkelig traumatisert av å skulle ha opplevd det samme som deg...

Men jeg tror jeg ville valgt det samme som deg når du først måtte gi fosteret fra deg. Sjelen er jo en annen plass og har det helt sikkert godt der han er! <3 Slik tenker jeg ihvertfall

 

Ellers er jeg veldig opp og ned mht det å være ufrivillig barnløs, en dag veldig optimistisk og en annen dag tenker jeg at jeg aldri får oppleve å bli mamma...men jeg gir meg ikke enda og har noen forsøk igjen.

Er på det 4 forsøket nå og en gang må det vel lykkes!

 

Lykke til videre og takk for praten!

[mrsrogaland.]

Jeg var 11-12 uker på vei. Startet med magesmerter. Som svake, svake rier. Hadde veldig vondt og begynte å blø masse. Hele fostret ploppet ut av meg og ned i do. Så fingre og tær. Var overhodet ikke forberedt på det.

 

Må være så grusomt og oppleve noe sånt! Man kan vel aldri forberede seg på slike ting og det må være et fælt sjokk!

 

Det er ikke noe kjekt. Men jeg tror at det er lettere om man er forberedt på det. Jeg trodde bare abort/spontanabort var at man begynte å blø og at det kom ut masse slim. Det er jo ofte slik det er, men gjerne litt tidligere enn 12 uker. Jeg fikk rett og slett SJOKK når jeg kjente fostret sklei ut av meg og datt i do. Tok det opp for å se på det og begynte å hyle og gråte.

 

Var jo et veldig lite foster og langt fra utviklet. Men han hadde en liiiten strek ut fra mellom beina som var tissen, fingre og tær, og to svarte prikker som var øynene. Var veldig trist å i ettertid tenke på at jeg skulle hatt en sønn til.

 

Har du abortert selv?

 

Huff, jeg føler med deg!

 

Jeg har hatt to SA ja og hadde den første for 7 år siden, da var jeg ca 11 uker på vei. Siste gang var nå i februar, men det var veldig tidlig.

Jeg og mannen er prøvere så vi holder nå på med ivf og har ingen barn fra før.

Jeg vet så altfor godt hvordan alle dere har det som opplever å miste, sørge og lengte etter et barn.

 

Jeg har alltid lurt på det, om noen orker å svare på et slikt spørsmål, men hva gjør dere med det lille fosteret dere aborterer?

Jeg fikk ut bare blod og klumper, men fikk det for meg da jeg satt på toalettet den gangen, at jeg skulle "presse" og da kom det ut en liten "ball". Jeg husker bare at jeg satt og hylgråt og lurte på om jeg skulle hive den i do eller hva? Jeg gjorde det, men det føltes så makabert selv om det bare var en ball, så var det alikevel begynnelsen på et lite liv.

I mitt tilfelle hadde fosteret mest sannsynlig sluttet å vokse...

 

Jeg håper virkelig at du får et barn en dag. Er så trist når man endelig blir gravid og aborterer.. Har dere prøvd å fått barn lenge? Så urettferdig at noen blir så lett gravid slik som meg. Alle fortjener det! Jeg skjønner veldig godt hvordan du hadde det. Jeg hadde det likt selv. Det å bare sitte å gråte helt i sjokk og ikke vite hva man skal gjøre. Som du sier, det er så makabert å skulle spyle det ned i do. Det var faktisk helt absurd og ekkelt å se fostret. Vi var jo omtrent like langt på vei da vi aborterte. Så du kjønn, tær og fingre, eller var det bare en klump?

 

Jeg er så heldig å ha en sønn fra før av. Ble gravid på nytt og fikk massive blodpropper helt fra låret og opp forbi bekkenet. Ble innlagt på sykehuset i en måned og ble trombolysebehandlet. Gikk på veldig sterke narkotikapreperater, oxynorm, oxycontin, MR, røntgen, trombolysebehandlingen osv.. Så jeg fikk beskjed fra sykehuset om at jeg ikke kunne få behandlingen jeg trengte uten å skade fostret. Da var jeg nesten 12 uker på vei. Uten trombolysebehandlingen hadde jeg ikke fått bort blodproppene, og legen annbefalte abort. Så mens jeg var innlagt for blodpropp aborterte jeg. Var ikke spontanabort, men det var en ønsket barn vi måtte ta bort pga situasjonen. Håper ikke det provoserer noen..

 

Ble litt langt her, men skal svare på spm ditt. Jeg satt på do og "presset" som du gjorde. Blødde ikke så mye først. Hadde bare smerter og plutselig ploppet fostret ned i do. Helt uskadet og helt. Så kom alt blodet strømmende etterpå. Jeg hylte og gråt og ringte på sykepleieren. Hun kom inn og tok opp fostret til meg og la det i en pappskål. Hun hentet mannen min og vi ble stående å se på det. Vi ble stående å studere fostret og vi ble begge veldig lei oss for at vi kunne se kjønnet. Da føltes det mere virkelig når vi visste at vi kunne fått en sønn. Spurte faktisk sykepleieren om jeg kunne få med meg fostret hjem slik at jeg kunne gravlegge det under et tre, kaste det i havet, ta det med i skogen eller noe slikt.. Det fikk jeg ikke lov til. De hadde regler på det og tok med fostret til en forbrenningsmaskin og brente det.

 

Jeg hadde lyst å ta med meg fostret hjem og gravlegge det et sted slik at jeg i ettertid kunne komme til det stedet og "sørge" eller tenke. Ikke som en grav liksom, bare fordi jeg syntes det var så brutalt å skylle det ned i do eller brenne fostret som de gjorde. Husker at det var veldig tungt å gi fra meg fostret til sykepleieren. Ikke faen, liksom! Jeg har jo en gutt fra før av som jeg elsker så masse og da kom morshjertet fram og jeg ville overhodet ikke gi fra meg den "andre gutten" min heller, selv om det bare var et foster. Det høres sikkert veldig teit ut, men det var sånn jeg opplevde det der og da. Så da valgte jeg forbrenningsovnen framfor å spyle det ned i doen. Hadde jeg spontanabortert hjemme så hadde jeg nok spylt ned i do jeg også, selv hvor grusomt det er..

 

Tusen takk for utfyllende svar!

 

Vet ikke helt hva jeg kan svare på dette for det er så leit! Men uansett så har du jo en sønn til som er en liten sjel i hjertet ditt og der vil han alltid være!

Og så bra at du har fått oppleve å bli mor til en sønn til! Håper alt er bra med han.

Vi har prøvd å få barn i snart 8 år og begynte med ivf for et år siden. Litt sent ute mht at jeg snart er 38 år gammel nå, men vi har håpet enda. Skal sette eggløsningssprøyte i kveld, ta ut egg på onsdag og sette inn på fredag og da Må det jo gå bra!!!

 

Det er heftig å lese hvor tøffe tak du har hatt, at det går an å få så mye på en gang, men håper det går greit med deg i dag da!

 

Da jeg hadde min første SA så begynte jeg å blø og hadde sterke smerter over lang tid. Fikk ut noe, men så aldri noe foster. Måtte jo ha utskrapning så jeg vet ikke hva de "fant" der...jeg tror jeg hadde blitt skikkelig traumatisert av å skulle ha opplevd det samme som deg...

Men jeg tror jeg ville valgt det samme som deg når du først måtte gi fosteret fra deg. Sjelen er jo en annen plass og har det helt sikkert godt der han er! <3 Slik tenker jeg ihvertfall

 

Ellers er jeg veldig opp og ned mht det å være ufrivillig barnløs, en dag veldig optimistisk og en annen dag tenker jeg at jeg aldri får oppleve å bli mamma...men jeg gir meg ikke enda og har noen forsøk igjen.

Er på det 4 forsøket nå og en gang må det vel lykkes!

 

Lykke til videre og takk for praten!

 

Takk for praten ja, og jeg håper virkelig at du får et barn snart! Jeg håper jeg ser til deg senere på DIB som gravid eller mamma! Lykke til!

Endret 15. oktober 2012 av mrsrogaland

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Et lite, men betydelig ps til deg HI:

 

Jeg har hatt blødninger i 3 svangerskap, uten at det har betydd noe! Første gang hadde jeg blødning i uke 8, det var betydelig med blod, og alle var sikre på at jeg mistet, men det gjorde jeg ikke. Neste svangerskap hadde jeg små blødninger i uke 7, 9 og 13. Og sist nå hadde jeg blødninger i uke 6, 8 og 10

[081013]

Et lite, men betydelig ps til deg HI:

 

Jeg har hatt blødninger i 3 svangerskap, uten at det har betydd noe! Første gang hadde jeg blødning i uke 8, det var betydelig med blod, og alle var sikre på at jeg mistet, men det gjorde jeg ikke. Neste svangerskap hadde jeg små blødninger i uke 7, 9 og 13. Og sist nå hadde jeg blødninger i uke 6, 8 og 10

 

 

takk for svar og oppmuntringer;)har ikke hatt mer spor av blod siden i går formiddag, så håper det bare er slimhinnene som er litt vare for tiden. Er bare å ta det som det kommer, men pokker så irriterende om det går gale når en har vært kvalm 24-7 i mangfoldige uker!!

[Anonym bruker]

Hei

 

Hvis jeg var deg ville jeg ha ringt til lege og fått en ul-time. Jeg var i uke 11-12 selv nå i juli. Hadde ikke hatt noen smerter, alle gravid-tegn var på plass. Og så fikk jeg en liten rosa blødning. Det var bare litt svakt rosa på papiret. Alle rundt meg beroliget meg om hvor vanlig det var og at jeg ikke skulle tenke noe på det. Heldigvis hadde jeg ul-time 2 dager etter. Ul viste at barnet mitt var dødt, hadde dødd ca 1 uke tidligere. Jeg hadde hatt en MA - ikke SA. Hadde det ikke vært for den blødningen og ul-timen kunne jg ha gått lenge før det ble oppdaget.

 

Det er sikkert ikke noe sånt med deg, men siden du er like langt på vei med samme type blødning uten smerter, så ville jeg ha sjekket det opp for sikker hets skyld. i mitt forrige svangerskap blødde jeg ikke i det hele tatt.

 

Håper alt er bra med deg!

 

Klem fra meg

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg blødde noen dager ca i uke 5, det viste seg etter fødselen at jeg sannsynligvis hadde hatt to fostere, for det var to sammenvokste morkaker der, og at det ene da sannsynligvis ble borte under den tidlige blødningen. Den andre ble en perfekt liten jente som nå er to år.

[Anonym bruker]

Jeg var i uke 13+4 og det begynte med lyserosa utflod. Bare litt i truseinnlegget. Dagen etter kom det litt til med litt koagler og sånn fortsatte det noen dager.. Legen jeg snakket med mente det var spontanabort, men var veldig usikker... Så jeg ble sendt til ul for å være sikker. Der så de at utviklinga hadde stoppet i ca uke 8.

 

Usikkerheten er helt forferdelig å leve med, så ta kontakt med legen din og hør om du kan få ul. Veldig ofte er det helt ufarlige grunner til blødningen også, så trenger absolutt ikke være en spontanabort.

 

Jeg ble gravid 4 mnd etter aborten og har nå en nydelig sønn. Men blødde litt under det svangerskapet også. Da var jeg heldigvis så langt på vei at jeg kjente spark, så den lille kunne heldigvis bekrefte at alt var greit

 

Håper dette er en helt ufarlig blødning og at du snart får ro i sjelen. Lykke til

[081013]

Da fikk jeg en styrtblødning i går, føltes som vannet gikk. Gjett om panikken tok meg, er nå i uke 13. Fikk time på legevakt og deretter time hos Gynekolog. Mye blod og lite håp før innvendig ul.Utrolig men sant;hun fant en sprell levende baby;)og hvorfor blødningen kom har hun ingen svar på. Skjønner bare ikke hva som er grunnen til den store blødningen og at de ikke kan finne årsaken til den.Kan det ha vært en blodcyste?eller ville de ha sett hvor den hadde satt ved ul?

uansett, glade for at alt er i orden og at jeg fremdeles er like gravid

[mademoiselle26]

Så trist å lese om dere som har mistet!

Hvor mye og hvor lenge blødde dere ved SA? Har blødd et døgn, ikke mye bare såpass at jeg måtte skifte noen truseinnlegg og hadde et bind på om natten.. Ingen klumper eller annet, bare friskt blod.

[Lillejonas Mekkemikkel]

er gravid i uke 11. i dag har jeg hatt litt lyserosa blod på toalettpapiret. Har ingen smerter,men blir selvfølgelig urolig. Har to barn fra før , men har ikke opplevd dette tidligere.

dere som har hatt SA, hvordan artet det seg for dere?

tror dere at jeg kunne fått ul for å sjekke at alt er ok?har ikke tilgang p¨å privat ul her jeg bor, så alternativet er på sykehuset. Eller blir det ikke tatt på alvor siden jeg ikke har passert uke 12?

 

Krysser fingrene for at det ikke er så alvorlig, men man kommer ikke til undersøkelse fordi det er ingenting de kan gjøre så tidlig uansett. Dersom du skulle gå med vedvarende smerter og blødninger, kan du be om ultralyd, men det er da for å sjekke om biter av morkaken har blitt sittende fast.